PÅ VEGNE AV SEG SELV: Sturla J. Stålsett understreker overfor Einar Gelius at han skriver på vegne av seg selv. Foto: Ingar Storfjell / NTB Scanpix
PÅ VEGNE AV SEG SELV: Sturla J. Stålsett understreker overfor Einar Gelius at han skriver på vegne av seg selv. Foto: Ingar Storfjell / NTB ScanpixVis mer

Flyktningene, regjeringen og kirken

En taus og tam kirke svikter sin neste, som seg selv.

Meninger

Einar Gelius har lest kronikken min «Flyktningenes Gud» med innlevelse. Jeg svarer gjerne på hans spørsmål og motargumenter:

Regner jeg ham, Einar Gelius, for ukristelig eller usolidarisk? Nei. Det gjør jeg slett ikke. Den slags attester har jeg ikke grunnlag for eller lyst til å utstede. Og jeg har faktisk ikke skrevet om Einar Gelius i det hele tatt.

Hvem uttaler jeg meg på vegne av? Svaret er litt skuffende, kanskje - men enkelt: Jeg skriver på vegne av meg selv.

Hvordan kan jeg da hevde at kirken er «kommet på kant med» regjeringen i flyktning- og asylpolitikken? Det kan jeg gjøre basert på det faktum at de kirkelige høringsuttalelsene (og de fra andre religiøse miljøer og trossamfunn) var gjennomgående kritiske til innstrammingstiltakene. Og den ansvarlige ministeren for dette feltet rykket ut med en skarp kommentar til biskopenes høringsuttalelser. «På kant med» er i dette perspektivet en ganske mild, men klart dekkende karakteristikk, slik jeg ser det.

Er kirken dermed partipolitisk? Nei. Det var regjeringen som sendte innstrammingstiltakene på høring til kirken. Derfor får regjeringen svar - fra kirken. Og den svarer på det den blir spurt om.

Dessuten: I Stortinget før jul var det tilsynelatende bred partipolitisk enighet bak innstrammingspakken. Det gjør kirkens kritikk desto viktigere - og langt fra partipolitisk.

Har kirken kompetanse på flyktninger og asylpolitikk? Ja. Kirken har stått og står sentralt i de humanitære, sosiale og politiske utfordringene som krig, konflikt, flyktninger og fattigdom reiser, både her hjemme og - ikke minst - globalt. Derfor er det med tyngde og innsikt kirken uttaler seg.

Hva eller hvem uttaler kirken seg på vegne av? Mitt viktigste anliggende i kronikken var å få fram at det ikke er uvanlig at det blir bråk og konfrontasjon mellom kirkelige aktører og politikere i disse spørsmålene. Kompromissløs solidaritet med nødlidende og utestengte hører med til kjernen av det kristne budskapet. Dette kan vi gjerne bli minnet om, både i og utenfor kirken. For dette er kirken forpliktet på, og må etter beste skjønn forsøke å forstå og konkretisere hva det betyr i enhver situasjon.

Det er aldri enkelt. Men i møte med mennesker på flukt kan ikke kirken kaste armene i været og si: «Oi da, dette er for komplisert for oss. Politikerne vet nok best.» En taus og tam kirke i sånne situasjoner svikter sin neste, som seg selv.

Men - og det er viktig - ingen kirke eller kirkeleder kan noensinne uttale seg på vegne av «Gud selv». Også kirkers ord er ytterst feilbarlige og skal selvsagt kritiseres og debatteres. Heldigvis.

Er det «konspiratorisk» å spørre om politikerne vil dempe kirkens kritiske røst gjennom å finne fram budsjettkniven? Her håper jeg faktisk Gelius har rett: At dette er fjernt fra ansvarlige politikeres tanker. Det ville vært fint med bekreftelser på det. For vi har i det siste sett noen urovekkende tegn på det motsatte. Og Gelius er selv snar med å spørre om jeg mener flyktningpolitikken bør finansieres med kutt i kirkelige eller andre gode formål. Så fjern var tanken altså ikke!

Men at økonomiske prioriteringer må til, er opplagt. Og det er i god samklang med kristen tro og kulturarv å prioritere høyest den som har det vanskeligst.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook