LIKER IKKE Å BLI MOTSAGT: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug avfeier biskopene som uansvarlige og uetiske, skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
LIKER IKKE Å BLI MOTSAGT: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug avfeier biskopene som uansvarlige og uetiske, skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Flyktningenes Gud

Kirken tar flyktningers og fattiges side. Sånt irriterer makten.

Debattinnlegg

Regjeringen liker ikke å bli motsagt i asylpolitikken. Kan den komme til å svare kirken ved å kutte i budsjettene?

Skarp uenighet mellom politisk makt og religiøse verdier har igjen kommet tydelig til uttrykk. Den norske kirke har kommet på kant med regjeringen i flyktning- og asylpolitikken. Også de tradisjonelt konservative misjonsmiljøene har blankt avvist regjeringens innstrammingslinje.

Konfrontasjonen er ikke uvanlig. Tenk på erkebiskop Tutu under apartheid, eller den nå helgenkårede erkebiskop Romero fra El Salvador, som i 1980 ble myrdet for sin myndighetskritikk. På sin første utenlandsreise ser pave Frans utover Middelhavet fra stranda på Lampedusa og ber druknede flyktninger om tilgivelse for at Europa ikke sørger, men heller slutter seg til en «globalisering av likegyldighet». Tusenvis av mindre kjente religiøse aktører har fått føle politikernes harme og betalt en høy pris for å ha hevet stemmen til forsvar for vergeløse.

Også her til lands er det strid. I et oppsiktsvekkende avisinnlegg nylig gikk innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug til angrep på biskop Ingeborg Midttømme - og hennes bispekolleger (Vårt Land 5. februar). Ministeren har selv sendt høringsbrev til biskopene, men liker ikke svarene deres.

Listhaug har gjentatte ganger beskyldt kirken for å være «venstrevridd» eller «sosialistisk». Hun regner den nok også blant «godhetstyrannene». Nå avfeier hun biskopene som uansvarlige og uetiske. Hun vil, som hun sier mer diplomatisk, men uten tvil med sarkasme, «påpeke noen grunnleggende forskjeller i ansvaret» mellom henne som minister og kirken: «Kirken har det privilegiet at den kan rendyrke sinnelagsetikken og neglisjere de konsekvensetiske sidene.» Det ville det derimot være «uetisk av meg å gjøre», framholder hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Like lite som det er mulig å velge enten konsekvens- eller sinnelagsetikk, er det rimelig å hevde at kirkelige aktører opptrer uten tanke på konsekvenser eller ansvar for framtida. Det er nettopp dette de er opptatt av: Hvilke konsekvenser har det for samfunnet dersom vi går på akkord med den grunnleggende verdien det er å møte flyktninger og nødlidende med barmhjertighet og rett?

Tydeligheten i kirkenes engasjement skyldes at denne verdien hører til selve kjernen i den kristne tros- og kulturarven. Tvers gjennom hele Bibelen fortelles det om fattigdom, forfølgelse og flukt. Og gjennom disse erfaringene framkommer bildet av en Gud som tar stilling for utsatte, og som forventer barmhjertighet og rett. Gud er flyktningenes Gud. Gud « … gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær», kan man lese i Femte Mosebok. Og så følger et refreng: «Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt» (10,19).

Det er slik folket kjenner Gud: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av trellehuset i Egypt.» Setningen innleder og begrunner de ti bud (5 Mos 5,6). Det etiske kravet om å verne om flyktninger og innvandrere følger direkte av Guds vesen og handlinger i historien.

I Det nye testamentet leser vi at Jesus selv må flykte fra Herodes’ brutalitet. I ly av nattemørket rømmer Josef og Maria med Jesusbarnet, og søker asyl i Egypt (Matteus 2,13-23). Til sist blir Jesus likevel innhentet av den politiske volden. Han tortureres til døde på langfredag. Men Gud er på hans side, hevder de første kristne. Også denne påsken vil kirker over hele kloden feire at Gud reiste opp den forfulgte og henrettede på den tredje dagen. Mange prekener vil framholde at Gud identifiserer seg med voldsofferet Jesus, slik Jesus selv identifiserer seg med enhver som er sulten, tørst, naken, i fengsel, eller på flukt: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg….» (Matteus 25, 35-36).

Innvandringskritikere er bekymret for at «våre verdier» er truet av flyktningstrømmen. Kirkelige aktører sier det er stikk motsatt. Kristne verdier utfordrer til å ta flyktningenes side. Men når kirken minner om og praktiserer dette i et kritisk engasjement for migranter og flyktninger, blir det gjerne bråk.

Nå er spenningen blitt spesielt pikant, fordi spørsmålet om kirkens finanser og politikernes betalingsvilje er høyaktuelt. Lever kirken farlig?

Regjeringen har vist tegn til vilje til å bruke politisk pengemakt mot kritikere. Først var det JussBuss som fikk merke justisministerens misnøye. Så var det lekkasjen i VG om utenriksministerens egenhendige kommentar i margen om Flyktninghjelpen bør få mindre pengestøtte siden han mener organisasjonen har «utviklet seg til å bli en sterk kritiker av den vedtatte restriktive men rettferdige asylpolitikken i Norge» (sitert fra Ukeavisen Ledelse).

Nå drøftes kirkens økonomiske stilling ved løsrivelsen fra staten. Har kirken grunn til å frykte et «takk for sist» for sin kritikk av regjeringens asyl- og innvandringspolitikk? Eller vil den, av frykt for at noe slikt kunne skje, tone ned engasjementet?

Det ville være paradoksalt, både for en regjering som står for demokratisk åpenhet og en kirke som er forpliktet på nestekjærlighet - særlig når den er under press.