FLYKTNINGER: Vi har en plikt til å sikre flyktningers grunnleggende menneskerettigheter, skriver artikkelforfatterne. På bildet er flyktninger som protesterer utenfor den tyske ambassaden i Hellas i juli. Louisa Gouliamaki/AFP/NTB Scanpix
FLYKTNINGER: Vi har en plikt til å sikre flyktningers grunnleggende menneskerettigheter, skriver artikkelforfatterne. På bildet er flyktninger som protesterer utenfor den tyske ambassaden i Hellas i juli. Louisa Gouliamaki/AFP/NTB ScanpixVis mer

Flyktninger:

Flyktninger har blitt et tabu for alle andre enn Sylvi Listhaug

Å snakke flyktningers sak har blitt en tapersak blant partiene.

Meninger

I landet som er stolt over arven etter Fridtjof Nansen, mannen som fikk nobelprisen for sin kamp for flyktninger, råder for tiden en tverrpolitisk – og pinlig taushet.

Vi er landet som årlig stiller oss i sentrum av verdens oppmerksomhet og premierer den største innsatsen for fred. Hvordan kan vi da la en nærsynt beskyttelse av egne interesser få overtaket i nasjonal politikk? Nå er det på tide at norske politikere legger taktiske hensyn til side og tar på alvor at 22,5 millioner mennesker er på flukt.

Arbeiderpartiet har vært en viktig målbærer av å vise solidaritet og gjøre en innsats for å sikre menneskerettighetene. Men det siste halvåret har de ikke sagt et eneste ord om flyktninger på egen Facebook eller Twitter-konto. Høyre snakker varmt om frihet og likeverd for alle, men overlater styringen på dette området til det partiet som er minst vennlig innstilt overfor flyktninger.

Da gutten Alan Kurdi ble funnet druknet på en strand i Middelhavet høsten 2015, fikk vi et løft i engasjementet for flyktningene. Folk i Norge viste seg fra sin beste side og mobiliserte solidaritet og nestekjærlighet, selv om enkelte politikere valgte å snakke om godhetstyranni og gullstoler.

På det tidspunktet klarte vi det vi ikke lenger klarer - å ta inn over oss den smertefulle virkeligheten som utspiller seg i Middelhavet og over store deler av kloden. Amnesty International har kilovis med rapporter om mennesker på flukt som ikke får oppfylt grunnleggende rettigheter i områdene rundt og i Syria. Det samme gjelder i Nord og Øst-Afrika – og i Hellas og Italia.

La oss se på det store bildet: De neste tiårene kommer situasjonen i mange av landene som flyktningene kommer fra, til å forverres kraftig. Klimaendringene vil øke sjansene for vann- og matmangel. Dette vil i sin tur øke sjansene for konflikt og humanitære kriser. Grunnleggende menneskerettigheter vil bli satt under et enormt press.

Alt dette skjer samtidig som teknologi vil knytte oss enda tettere sammen. Mennesker som lever med svært dårlige framtidsutsikter, vil få tilgang til enda flere kommunikasjonskanaler. Slik vil de få enda hyppigere smakebiter av et liv som er innenfor rekkevidde i Europa, men hvor de er nektet adgang.

For Norge og andre europeiske land har strategien siden 2015 vært å gradvis heve murene og skyve flyktningene unna. Først ut av landet, så ut av EU. I dag er det krigsskip som stanser flyktningene utenfor kysten av Libya.

De fysiske barrierene får mentale konsekvenser. Nå har vi ikke lenger flyktningene på dørstokken. Da kan vi late som problemet ikke lenger eksisterer. Psykologien er veldokumentert. Det du ikke føler tett på kroppen, forholder du deg heller ikke til.

I dag må Hellas og Italia ta seg av 160.000 asylsøkere. Dette er land med velferdssystemer som må kalles dysfunksjonelle sammenliknet med det norske. Norge lar nå 1500 prøve asylsøknaden hos oss. Denne kvoten kan være langt større.

I 2015 kom i overkant av 30.000 asylsøkere til Norge. Flere politikere snakket på ramme alvor om at den norske velferdsstaten kunne kollapse. Sannheten var aldri i nærheten av denne skremselspropagandaen. Norge kan fint ta imot ti tusen asylsøkere hvert år. Men antall asylsøkere som har kommet til Norge på egen hånd i første halvår i år, er det laveste siden 1990-tallet ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI)

Mottaksplasser legges ned. Sengene som sto klare for folk på flukt ble ikke brukt. Det står i grell kontrast til de overfylte flyktningleirene i «nærområdene».

For vi kommer ikke unna den delen som øker temperaturen i norsk debatt: En del av løsningen er at flere må komme til Norge. I tillegg til å gi økonomisk støtte til det humanitære arbeidet for flyktninger, krever Flyktningkonvensjonen at vi også tar imot flyktninger, særlig de mest sårbare. Men den sittende regjeringen gjort det pinlig klart at de kun ønsker seg de sterkeste blant FNs kvoteflyktninger.

Dette er mennesker som FN har gitt flyktningstatus og som desperat trenger et nytt hjem i et nytt land. Den norske politikken bryter med det grunnleggende humanitære prinsippet om å prioritere de aller mest sårbare, de med de største behovene. Norge bør ta imot langt flere av for eksempel krigsskadde, enslige barn, enslige kvinnelige forsørgere, torturoverlevende og seksuelle minoriteter.

Vi har en plikt til å sikre flyktningers grunnleggende menneskerettigheter. For å nå dette målet, må en ny norsk regjeringsplattform se på alle norske politikkområder som påvirker situasjonen i utsatte land, ikke bare bistand.

Selvfølgelig er dette ikke enkelt. Vi snakker om en krise som omfatter flere titalls millioner mennesker. Det må skapes arbeidsplasser, landene må involveres i verdenshandelen, klimagassutslippene må kuttes, kapitalflukt stanses, konflikter må forebygges.

Men det er mulig. Vi kan bidra med solide bidrag til langsiktig bistand og humanitær hjelp. Land som i dag produserer flyktninger, må bygge levende demokratier. Også vår velferd og framtid avhenger av at de lykkes.

Men hvem skal være den norske stemmen i den internasjonale samtalen? Hvem skal ta visjonære og nye grep? Hvem er den politikeren som våger å snakke med et solidarisk fortegn til en døsig norsk opinion? En opinion som kanskje til og med bryr seg mindre enn før, og som også rommer stadig mer hatske og negative holdninger.

La oss samtidig slå fast det åpenbare: Vi er ikke for fri innvandring. Og vi mener ikke at problemet løses ved at alle får komme til Norge. Vi aksepterer bare ikke retorikken fra ledende partier, om at den ”realistiske” politikken er å stenge murene for å holde problemet på en armlengdes avstand. Flyktningdiskusjonen kan ikke lenger handle om å polarisere og ekskludere, men å være nøktern og løsningsorientert. Det realistiske er glassklart: Norge må ta store, internasjonale initiativer til varige løsninger som kan ta problemene ved roten.

I dag er vi milevis unna å sikre de aller mest grunnleggende rettighetene til tusenvis av flyktninger. Å ignorere problemet og glemme kampen for rettferdighet, er å bryte med både Nansen og andre bærende ideer i norsk historie. En større grad av humanisme og en helt annen retorikk, er like viktig for oss selv som for flyktningene. Ellers kan vi virkelig snakke om å svikte norske verdier.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook