Flyktninger og Israel

Etter fire år med intifada er det palestinske flyktningespørsmålet stadig et hovedhinder for framtidig fred mellom palestinere og israelere. Her er det israelske synet på spørsmålet.

VI ER I SEPTEMBER

og den palestinske intifadaen ha vart i fire år. De aller fleste markerer dette med sorg, etter all den elendighet den har påført regionen. Nettopp i disse dager har ambassadør Dennis Ross, USAs spesielle sendebud til Midtøsten i 12 år, publisert boken «The Missing Peace». Boken beskriver fredsforhandlingene mellom Israel og palestinerne, og hvor meningen var å nå en avtale som skulle fjerne enhver kime til konflikt. Hvordan forhandlingene sommeren 2000 brøt sammen er viden kjent. Dennis Ross selv analyserte sammenbruddet på denne måten: «A comprehensive deal was not possible with Arafat ... He could live with a process, but not with a conclusion.» En kan ikke annet enn undre om Arafats motivasjon for å avslå en avtale som skulle avslutte enhver konflikt, bunner i en fundamentalistisk grunnholdning om å aldri anerkjenne Israels rett til å være en stat for det jødiske folk.

FLYKTNINGESPØRSMÅLET

har vært et av de mest sentrale spørsmålene i de tidligere forhandlingene mellom partene. Spørsmålet vil uten tvil komme til å være en av de vanskeligste og mest sensitive sakene mellom israelere og palestinere. Det vil føre til høy spenning og sterke følelser på begge sider. Israel ser denne saken i sammenheng med bevaringen av statens rett til selvbestemmelse. Israel er bekymret for at de palestinske kravene i denne saken ikke bare gjenspeiler humanitære og juridiske aspekter, men også legitimiteten når det gjelder Israel som en stat for det jødiske folk. Når palestinerne hevder at de har «tilbakevendingsrett» til Israel, bruker de en terminologi som ikke fullstendig dekker deres faktiske hensikter. Et slikt forslag vil føre til en fundamental endring av Israels karakter, og vil faktisk ødelegge dets «raison d'etre».

FN's generalforsamlingsresolusjon 181 av November 1947 (delingsplanen) hadde til hensikt å skape to stater i området: en jødisk og en arabisk stat. Resolusjon 181 ble akseptert av det jødiske samfunnet, men forkastet av araberne. Disse erklærte så krig mot den nyfødte staten Israel i 1948. Fem arabiske stater gikk til krig sammen med den lokale arabiske befolkningen. Ved krigens slutt hadde mange tusen palestinere forlatt sine hjem og sine landsbyer.

Man kan finne vitnesbyrd om omstendighetene som rådet på den tiden i den vitenskaplige boken «From Time Immemorial» av Joan Peters. Hun siterer Near East Arabic Radio's kringkastning den 3.4.1948: «Man må ikke glemme at The Arab High Committee oppfordret flyktningene til å flykte fra sine hjem i Jaffa, Haifa og Jerusalem og at visse ledere ... brukte deres bedrøvelige situation som politisk kapital.» Boken siterer også en forskningsrapport som ble publisert i 1969 av det arabisk-sponsede «Institute for Palestine Studies» i Beirut, som stadfestet at flertallet av arabiske flyktninger i 1948 ikke ble fordrevet og at 68 % av dem reiste fra området uten en gang å ha sett en eneste israelsk soldat.

DE PALESTINSKE

flyktningene var ikke de eneste flyktningene i området. Konflikten mellom palestinerne og Israel skapte en umulig situasjon for de jødiske samfunnene i de arabiske statene. Jøder ble drevet ut av disse statene av de lokale myndighetene og folkemobber. De ble utsatt for ydmykelser, diskriminering, brudd mot menneskerettighetene og fordrivelse, mens jødiske eiendeler ble plyndret og beslaglagt uten kompensasjon. Synagoger, gravsteder, skoler og hus ble brent og ødelagt og hundrevis av jøder ble myrdet i ville anti-semittiske opptøyer og pogromer. Blant de 870 000 jødene som bodde i forskjellige arabiske stater i 1945, søkte omtrent 600 000 jøder ly i den nyopprettede staten Israel. Disse jødiske flyktningene blir nå av og til referert til som de «glemte flyktningene», da deres skjebne knapt blir husket.

Da disse flyktningene kom til Israel, ble de også plassert i midlertidige leire, mye lignende flyktningeleire, men de ble gradvis integrert i lokalsamfunnet. I kontrast til dette, har de Palestinske flyktningene i araberstatene beholdt sin flyktningestatus i flere tiår, og har blitt brukt som forhandlingsbrikker i konflikten mot Israel. De arabiske statene sikret at deres sak skulle stå høyt på den internationale agenda ved å ordne det slik at de palestinske flyktningene skulle behandles av en annen FN instans (UNRWA). Denne instansen er adskilt fra alle de andre flyktningene i verden, som hører under UNHCR.

PALESTINERNE

hevder at hver flyktning som ønsker det, burde ha «rett» til å reise tilbake til sitt hjem. De hevder at denne «retten» er i henhold til Folkeretten, som hovedsaklig er basert på FNs Generalforsamlingsresolusjon 194. I et nøtteskall er Generalforsamlingens resolusjoner i henhold til FNs charter kun retningsgivende, en refleksjon av statenes politiske vilje. Resolusjon 194 inneholder ikke setningen «tilbakevendingsrett» men heller et forslag om tilbakevending betinget av bl.a., at flyktningene ønsker å leve i fred side om side med sine naboer. Politisk sett er kravet om tilbakevending for millioner av palestinere til Israel, som allerede har en ikke-jødisk befolkning på 19% (for det meste palestinsk), et krav om å forandre Israels karakter. En så stor demografisk forandring i et demokratisk samfunn vil forandre statens fundamentale karakter. Den vil frata det jødiske folk dets selvbestemmelsesrett, som var dets «raison d'etre» og som staten ble etablert for. Denne typen krav om ødeleggelse av Israel, er uakseptabelt. Det er også i strid med Veikartet, som taler for etableringen av en ny palestinsk stat ved siden av Israel.

Sett fra Israel, fryktes det at det palestinske kravet om tilbakevending ikke bare kan sees fra et humanitært perspektiv, men som en del av et størrre ønske om undergrave forbindelsen mellom jødene og landet. Et ønske som også ble demonstrert ved fredsforhandlingene i 2000. Shlomo Ben-Ami, som da var Utenriksminister i Israel, beskrev forhandlingene om Jerusalem ved å si at palestinerne ble tilbudt Tempelhøyden, mens Klagemuren skulle forbli i Israels hender. Palestinerne ble bedt om ikke å grave ut under den på grunn av stedets jødiske arv. De nektet dette ved å forklare sin posisjon, som ikke var basert på deres ønske om å grave der, men på deres motvilje mot å anerkjenne noen rettigheter eller forbindelser mellom det jødiske folk og stedet.

LØSNINGEN

på flyktningespørmålet er en av de sentrale sakene som må løses ved direkte forhandlinger mellom de to partene. Fra et humanitært ståsted, er det tragisk at palestinske flyktninger har blitt holdt som flyktninger av sine arabiske vertsland så lenge. Imidlertid burde enhver løsning av dette spørsmålet løses på en «rettferdig» måte, slik som Sikkerhetsrådets resolusjon 242 krever det. Det kan ikke ende opp med en løsning for den ene siden og ødeleggelse for den andre. «Tilbakevending» er et krav som kun bør fremmes i sammenheng med en palestinsk stat.

Ellers forblir den en stor indikasjon på at mange Palestinere fremdeles ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere som det jødiske folks stat.