SYMBOL: Syriske Aylan Kurdi (3) ble et symbol og et bilde på den enorme flyktningkatastrofen da han ble funnet død på ei strand i Tyrkia. Her er han gjenskapt og pyntet med blomster og flagg i form av en sandskulptur på ei strand i Gaza. Foto: Apaimages / Polaris / NTB Scanpix
SYMBOL: Syriske Aylan Kurdi (3) ble et symbol og et bilde på den enorme flyktningkatastrofen da han ble funnet død på ei strand i Tyrkia. Her er han gjenskapt og pyntet med blomster og flagg i form av en sandskulptur på ei strand i Gaza. Foto: Apaimages / Polaris / NTB ScanpixVis mer

Flyktningkrisen løses ikke med høyere murer

Fremdeles, mens militære aksjoner diskuteres, mislykkes vi med å gjøre det helt grunnleggende - å tilby nødvendig støtte til millioner av mennesker på flukt fra krigen.

Meninger

Europa, desember 2015: Det økte antallet mennesker som har søkt beskyttelse i Europa i år har satt vår medmenneskelighet på prøve.

Jeg står på havna i Chios, ei gresk øy helt øst i Egeerhavet - lysene fra Tyrkia på den andre siden lyser som gule og røde stjerner i det fjerne. Det er sen november, og klokken er i ferd med å bikke midnatt. Sjøen er rolig denne kvelden og vinden blåser riktig vei - mer enn 1000 mennesker setter over i gummibåtene.

De er blant de mer enn 900000 menneskene som har krysset Middelhavet mot Europa i 2015. Europa har vært lite forberedt på det som skulle komme. Mottaksapparatet har vært for dårlig. Enkelte land har stengt sine grenser i panikk - eller med et ønske om å skyve ansvaret over på andre. Europa har ikke evnet å møte denne menneskevandringen med én stemme, ikke med en helhetlig politikk.

Over halvparten av dem som kommer har flyktet fra krigen i Syria. Våren for snart fem år siden så jeg de første flyktningene komme over den åpne grensa fra Syria til Libanon. Fra lenger inne i Syria hører vi maskingeværene knatre. Både de som flyktet og vi trodde den gangen at dette ville gå over i løpet av noen måneder. Vi tok alle så inderlig feil. Siden 2012 har vi sett dette tydelig - en dramatisk økning i antallet syrere som er drevet på flukt fra sine hjem og til de stadig mer overbelastede nabolandene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flyktninghjelpen har siden den gang til det kjedsommelige gjentatt våre varsku om behovet for å øke innsatsen i og rundt Syria. Men fremdeles, mens militære aksjoner diskuteres, mislykkes vi med å gjøre det helt grunnleggende - å tilby nødvendig støtte til millioner av mennesker som er på flukt fra krigen. Under halvparten av pengene som trengs til arbeidet er lagt på bordet. For syrere på flukt betyr det kutt i matrasjoner og at barn står uten skoletilbud. Enkelte familier ser ingen andre muligheter enn å vende tilbake til et krigsherjet Syria, eller legge ut på en ny og farlig flukt mot Europa. Troen på en framtid har blitt borte.

Tilbake ved havna på Chios denne kvelden er jeg ved ferga som frakter de som kom sist natt videre til fastlandet. Det myldrer. En mektig strøm av mennesker er på vei. De er usikre på hva som venter dem, lykkelige for å ha kommet trygt over havet, slitne og spente.

Jeg tenker på dem jeg møtte i Libanon for nesten fem år siden - hit har dere kommet, hit har vi kommet - vi, det kollektive vi. Menneskestrømmen, ikke bare fra Syria og landene rundt, men Afghanistan, Irak, Eritrea - og fra en mengde andre land - kommer til å skrives inn i Europas nye historie.

Men hvorfor må disse menneskene, enten de forflytter seg av rent økonomiske grunner eller for å komme seg vekk fra krig og forfølgelse, sette livet sitt på spill for å komme seg videre, for å få prøvd sin sak? Underveis faller store penger i lommene på kriminelle nettverk som vokser seg sterkere under vår vegring. Mange hadde trodd at strømmen ville stoppe opp når vannet ble kaldere og bølgene høyere. En viss nedgang er det, men så langt er værmeldingen et sikrere varsel om det kommer flere i natt.

Noen skjebner fanges av kameralinsen, og beveger oss slik som lille Aylan. Siden da har flere hundre barn kjempet mot bølgene i Middelhavet og tapt. Til sammen har mer enn 3600 mennesker druknet hittil i år. Vi frykter at enda flere menneskeliv vil gå tapt i løpet av vinteren, dersom man ikke får på plass alternative muligheter for mennesker å søke beskyttelse.

Over havet fra Tyrkia til Chios i Hellas kommer de fra nesten hele verden i små, overfylte båter. De som kommer til havn, blir registrert og kan reise videre. Ved grensen til Makedonia er det stopp for alle dem som ikke kommer fra Syria, Afghanistan eller Irak. I Serbia skjer det samme for dem som ankommer via Bulgaria eller Romania.

Noen får reise videre, men mange blir igjen. Mer effektiv grensekontroll og strengere krav til å komme videre vil tvinge enda flere til å benytte enda mer ekstreme og farefulle veier for å komme seg fram. Dersom man unnlater å la seg registrere er man usynlig - da kan man gå under radaren. Men - risikoen for grov utnyttelse i hendene på dem på som spekulerer i menneskers lidelse er åpenbar.

Krisen vi står overfor løses ikke med høyere murer, slik at vi kan slippe å se lidelsene som utspiller seg på den andre siden. Menneskene på vei opp gjennom porten på ferga på Chios er satt på prøve, uansett motivasjon. Europa er også satt på prøve - våre humanistiske verdier er satt på prøve, vår evne til å agere menneskelig og helthetlig.

Vi har ikke sett slike menneskestrømmer i Europa siden vi selv gjennomlevde en brutal krig. Vi klarte det da, og vi må klare det igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook