I UTVIKLINGSLAND: Omtrent 84 prosent av verdens flyktningbefolkning befant seg i 2016 i utviklingsland, skriver forfatteren. Her fra flyktningleiren Kakuma i Kenya. Foto: AFP PHOTO / NTB scanpix
I UTVIKLINGSLAND: Omtrent 84 prosent av verdens flyktningbefolkning befant seg i 2016 i utviklingsland, skriver forfatteren. Her fra flyktningleiren Kakuma i Kenya. Foto: AFP PHOTO / NTB scanpixVis mer

Ny flyktningpolitikk:

Flyktningpolitikk bare for Norge

Nytenkning om norsk flyktningpolitikk blir lite konstruktiv hvis den baseres på norsk alenegang.

Meninger

Torstein Ulserød og Haakon Riekeles fra Civita har skrevet et notat, og en kronikk i Aftenposten 14. desember i fjor, hvor de foreslår endringer i flyktningpolitikken. Forslagene tar i liten grad hensyn til verden utenfor Norge og er derfor lite relevante og konstruktive.

Forfatterne foreslår «et måltall for total «flyktninginnvandring»», og økt brukt av midlertidighet (opphør av flyktningstatus), kombinert med poeng- og incentivsystemer som grunnlag for permanent opphold for personer som lykkes med integreringen. Nytenkning på et krevende felt bør ønskes velkommen.

Men forslagene i notatet dreier seg kun om norsk politikk, og tar i liten grad hensyn til verden utenfor Norges grenser. Ifølge forfatterne bør endringer i det internasjonale flyktningsystemet «kort oppsummert, bygge på følgende hovedprinsipper: En større satsing på å tilby beskyttelse i nærområder til konfliktsoner, et kvotebasert system for gjenbosetting av flyktninger til vestlige land med rimelige og effektive byrdefordelingsmekanismer, og mindre asyl ved grensen».

Uten nærmere begrunnelse konkluderer de imidlertid med at det ikke er «utsikter til snarlig reform av det internasjonale flyktningregimet». De går derfor over til å diskutere norsk flyktningpolitikk uten å ta hensyn til internasjonal politikk.

I september 2016 ble verdenssamfunnet i New York enige om å begynne forhandlinger frem mot en internasjonal konferanse i 2018, hvor det skal inngås to såkalte «global compacts», om migrasjon og ansvarsfordeling for flyktninger. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har omtalt New York-erklæringen som en «‘once in a lifetime chance’ for refugees», mens Human Rights Watch uttrykte skuffelse og anså den som en «missed opportunity».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om det er varierende grad av optimisme når det gjelder hva som vil komme ut av forhandlingene, er det oppsiktsvekkende at erklæringen, eller planlagte reformer av Det europeiske asylsystemet (CEAS), ikke engang nevnes med ett ord i et 22-siders notat om endringer i flyktningpolitikken.

Om ikke annet, er erklæringen en påminnelse om at løsningen på verdens flyktningsituasjon ikke kan finnes av de enkelte nasjonalstatene alene, men må søkes oppnådd gjennom internasjonalt samarbeid, i tråd med flyktningkonvensjonens fortale.

Formålet med notatet er å foreslå en politikk som er «litt mindre dårlig både sett med øynene til de som er mest opptatt av en raus asylpolitikk, og de som er mest opptatt av kontroll med innvandringen».

Men hva med flyktningenes perspektiv, og perspektivet til landene i de såkalte nærområdene? Forfatterne hevder at måltall vil gi en større grad av forutsigbarhet om hvor mange som vil komme til Norge og som må bosettes og integreres. Men det gir tilsvarende grad av uforutsigbarhet for UNHCR, som administrerer kvoteflyktningordningen, og landene hvor kvoteflyktninger hentes ut fra.

Forfatternes forslag kritiseres av Flyktninghjelpens Pål Nesse i Aftenposten. Han presenterer Flyktninghjelpens perspektiv, basert på erfaring fra å jobbe i de såkalte nærområdene der de fleste av verdens flyktninger befinner seg.

Nesse fremhever et av målene med New York-erklæringen; behovet for regler om fordeling av ansvar mellom stater. Han stiller også spørsmål ved om «internasjonal beskyttelse sikres ved at også andre land innfører prinsippet om et forutsigbart nasjonalt måltall for antall flyktninger?».

Forfatterne foreslår politiske endringer som vil innebære norsk alenegang, til tross for internasjonale initiativ om mer internasjonalt samarbeid. En situasjon som den Norge og Europa opplevde i 2015, vil med forfatternes forslag føre til «en lengre periode med få eller ingen kvoteflyktninger».

Hvilke stater skal da ta ansvaret? Og hvordan skal ansvaret for en økende flyktningbefolkning i en slik situasjon fordeles på andre enn landene i nærområdene, som allerede tar den største delen av ansvaret i dag?

I et tilsvar til Nesse, påpeker forfatterne det åpenbare: At mottak av «flyktninger innebærer store kostnader» og at for «høye ankomsttall kan svekke integreringen av innvandrere som allerede er kommet». Dette er ifølge forfatterne «ikke hensyn Nesse og Flyktninghjelpen trenger å ta, men det er hensyn norske politikere må ta». Men dette er hensyn som politikere i alle andre land også må ta, ikke minst politikere i land som Libanon og Uganda i de såkalte nærområdene.

Forfatterne påpeker i notatet at «[i]nternasjonal beskyttelse som flyktning var opprinnelig tenkt som en midlertidig ordning, ikke en mekanisme for permanent innvandring til foretrukne land i Vest-Europa.»

Men det internasjonale asylsystemet (internasjonal beskyttelse), slik det fungerer i 2018, er ikke primært en mekanisme for permanent innvandring til Vest-Europa. Som Nesse påpeker, har Uganda i 2017 tatt imot like mange flyktninger som hele Europa gjorde i 2015. De fleste flyktninger befinner seg ikke i Vest-Europa, men i nærområdene til konfliktene.

Omtrent 84 prosent av verdens flyktningbefolkning befant seg i 2016 i utviklingsland. Disse landene er ikke enige i at en enda større andel av verdens flyktninger bør gis beskyttelse i deres land. Selv om de er lavkostland, har også de slike utfordringer som forfatterne beskriver. Mottak av flyktninger er også der et politisk kontroversielt tema. Fordeles ikke ansvaret bedre mellom land og regioner, kan konsekvensen bli at flere drives på flukt fra nærområdene, mot Europa.

Forfatterne hevder at Regjeringens instruks om økt bruk av opphør av flyktningstatus – som er sentralt for forfatternes forslag om økt bruk av midlertidighet – «må kunne sies å være i tråd med prinsippene i flyktningkonvensjonen».

Dette synet deles ikke av UNHCR, som er gitt mandat til å påse at statene oppfyller forpliktelsene etter denne konvensjonen. I et brev til norske myndigheter som forfatterne ikke nevner, men som er offentliggjort av blant andre NRK, gir UNHCR uttrykk for at anvendelsen av opphørsklausulene på personer fra sør- og sentral-Somalia ikke vil være i tråd med flyktningkonvensjonen, fordi sikkerhetssituasjonen ikke er vesentlig og varig forbedret.

Nytenkning om norsk flyktningpolitikk blir lite konstruktiv hvis den baseres på norsk alenegang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook