OVER MIDDELHAVET: Koudous Seihon (t.h.) har hovedrollen i Jonas Carpignanos film "Mediterranea". Han har selv opplevd nesten alt man får se i filmen, og gjør en fantastisk rolleprestasjon i en film som gir større forståelse for migranters situasjon. Foto: NTB Scanpix
OVER MIDDELHAVET: Koudous Seihon (t.h.) har hovedrollen i Jonas Carpignanos film "Mediterranea". Han har selv opplevd nesten alt man får se i filmen, og gjør en fantastisk rolleprestasjon i en film som gir større forståelse for migranters situasjon. Foto: NTB ScanpixVis mer

Flyktningstrømmen er vår tids roadmovie

Er det noen vits i å se film eller lese bøker om det vi ser utspille seg rett foran øynene våre?

Kommentar

Nå er det flyktningkrisa som er hovedsak i alle mediekanaler. Asylsøkere, flyktninger, immigranter, migranter, lykkejegere. Øynene som ser avgjør verdigrunnlaget i fortellingen. Derfor kan de store fortellingene, de som både gir hele bakgrunnen og de små hverdagslige detaljene, være sannere enn det daglige dryppet av nyhetsmeldinger.

Nå kommer en ny historie til en kino nær deg. Den italienske filmskaperen Jonas Carpignano har laget den dokumentariske spillefilmen «Mediterranea» («Middelhavet» i norsk versjon) om to afrikanske migranters vei til det forlokkende Europa. Hjemme i Burkina Faso har de sett på Facebook at venner som har reist før dem, lever i luksus med vakre kvinner og dyre klær. Så begir Ayiva og Abas seg ut på det vi kan kalle våre dagers slaverute fra Afrika.

Dette kan også kalles våre dagers roadmovie, destinasjon helvete. Veien gjennom Sahara mot Libyas kyst skjer delvis på toppen av overlessede lastebiler, delvis til fots. Prøvelsene de gjennomlever underveis er harde. Heten, vinden, sanden, det dårlige fottøyet - og hele tiden menneskeskapt djevelskap i form av bevæpnede landeveisrøvere som ikke nøler med å skyte folk som ikke vil la seg robbe, likene som ligger igjen langs veien. Når målet er nådd, altså havet, slåss folk om dyrekjøpte plasser i altfor små båter, holker uten sjøkyndig mannskap. Et øvet blikk kan straks se at det må gå galt. Men folk fra land uten kyst er ikke øvet, de vil bare videre.

Prisen de må betale er statistikk i nyhetene. Det menneskelige dramaet, derimot, må man dypere inn i materien for å begripe. En annen italiener som har påtatt seg jobben er Fabrizio Gatti. Han brente ID-papirene sine og gjenoppsto som migranten Bilal, før han startet slaveruta fra Senegal, gjennom Mali, til Libya og havet. Historien er den samme, ingrediensene varierer ørlite - drosjer som bryter sammen, al-Qaida-sympatisører, smuglere.

Fabrizio Gattis roadmovie er utkommet i bokform under tittelen «Bilal - med de papirløse til festning Europa». Både Gattis Bilal-skikkelse og Carpignanos Ayiva og Abas ender som fruktplukkere i Italia, med slavelønn og slaveforhold i en virksomhet som stort sett er mafiakontrollert. Slutter drømmen der?

«Ingen er illegal!» skrev Gatti i en hilsen til meg i boka da han besøkte Norge for å motta Eitinger-prisen. De bare behandles sånn. Fra Storskog i nord til Lampedusa og Lesbos i sør sorteres migrantene med blind presisjon. Som Gatti sier: «Når du en gang har sett den skjulte siden av ditt hjemland, ditt kontinent eller deg selv, blir livet aldri det samme igjen.» Derfor trenger vi de sammenhengende fortellingene.