FORSINKER PROSESSEN: Hvorfor fortsetter mange flyselskap med en metode som ifølge studien jeg refererer til over kan forsinke ombordstigningsprosessen med bortimot ti minutter? Det må de nesten svare på selv, skriver artikkelforfatteren. Foto: EIVIND PEDERSEN / Dagbladet
FORSINKER PROSESSEN: Hvorfor fortsetter mange flyselskap med en metode som ifølge studien jeg refererer til over kan forsinke ombordstigningsprosessen med bortimot ti minutter? Det må de nesten svare på selv, skriver artikkelforfatteren. Foto: EIVIND PEDERSEN / DagbladetVis mer

Flyselskapene kaster bort ti minutter under hver boarding

Vi vet hvordan ombordstigning på fly kan gjøres mye mer effektiv. Hvorfor benytter ingen flyselskaper seg av metoden?

Meninger

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Hvorfor insisterer mange flyselskaper på at passasjerene på de bakerste radene skal gå om bord først, når det beviselig ikke effektiviserer ombordstigningsprosessen?

Omtrent midtveis i boardingprosessen hører vi den ofte, oppfordringen fra kabinpersonalet: Når du har funnet plassen din, vær vennlig å ta et steg til siden, slik at de bak deg kan passere. I utgangspunktet er det jo en smal sak, og jeg blir ofte lett oppgitt selv over folk som tar opp hele midtgangens bredde bare for å få lagt en jakke i hyllen over setene. Eller enda verre, de som bruker tid på å ta ut ting fra kofferten som de trenger under reisen – kunne de ikke gjort det før de gikk om bord?

En god del sosiale situasjoner er preget av kø og trengsel. De kjennetegnes som regel av at de involverte ikke er personlig bekjente, og at de heller ikke har noe påtrengende ønske om å bli det. De er bare havnet på samme sted, og må på en eller annen måte håndtere dette faktum.

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre kalte slike sosiale situasjoner serielle: En serie består av en ansamling mennesker som befinner seg på samme sted med omtrent de samme beveggrunner (for eksempel å bli transportert fra en flyplass til en annen), men de går bare i veien for hverandre og skulle ønske at de andre ikke var der. All sosial interaksjon er ikke seriell: både på fotballkamp og på rockekonsert kan man føle at andres tette fysiske nærvær gir en ekstra dimensjon til opplevelsen. Selv om man ikke kjenner sidemannen, styrkes opplevelsen da av samværet. Slik er det bare unntaksvis på en flytur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det meste av både biltrafikk, manøvrering i trange og tett befolkede gågater, og for den del også bevegelsesmønstrene ved en hotellfrokost, er derfor seriell. Andres tette fysiske nærvær føles påtrengende og kan hos enkelte til og med skape aggresjon.

Samhandling i serielle situasjoner kan prinsipielt reguleres på to måter. For det første kan en ansvarlig aktør – for eksempel trafikkmyndighetene, eller i vårt tilfelle flyselskapet – etablere visse rammer som folk oppfordres eller instrueres til å følge. Dette kan vi kalle ytre regulering.

For det andre avhenger imidlertid effektiviteten minst like mye av hvordan folk samhandler i praksis, det vil si hvilke normer de anvender som grunnlag for sin egen adferd. Hvis passasjerene ikke tar dette steget til siden mens de leter etter ørepropper eller arbeidspapirene i kofferten sin, baserer de seg på ineffektive normer. Kodene for hvordan vi opptrer i slike situasjoner kan vi kalle kollektiv selvregulering.

Når det gjelder slik kollektiv selvregulering, kan vi observere en rekke kulturelle forskjeller som påvirker hvor knirkefritt sosial samhandling går. I England er det for eksempel langt vanligere enn i Norge å ta hensyn til folk som vil forbi i rulletrapper, ved at alle står til høyre. Nordmenn jobber også stadig med å forstå at den venstre fila på en firefelts motorvei primært er ment for forbikjøring. Det er altså mye folk kan gjøre for å få mer flyt i slik sosial samhandling, ikke minst i Norge.

Men når det gjelder ombordstigningsprosessen på fly, kjenner problemet tilsynelatende ingen landegrenser. Nesten overalt kastes det bort unødvendig mye tid, og her utgjør flyselskapenes boardingprosedyrer et vel så stort problem som passasjerenes uvilje mot å ta hensyn til køen bak seg. Hovedproblemet er ikke mangelen på kollektiv selvregulering, men at den ytre reguleringen skaper mer kø enn nødvendig.

De fleste flyselskaper slipper om bord business-passasjerer først, eventuelt kan disse gå om bord når de selv ønsker. Deretter varierer praksisen. Enten gis det ingen instrukser om hvilke passasjerer som skal gå om bord først, eller så bes gjerne passasjerene på de bakerste radene om å gå om bord først, og passasjerene på de fremste radene til slutt. Tanken bak det siste er opplagt: De som sitter på de bakerste radene vil etterlate seg færre i kø mens de står i midtgangen og funderer på om de trenger noe som ligger i håndbagasjen.

Det største problemet er imidlertid ikke de sekundene folk bruker på å stå i midtgangen og håndtere håndbagasjen. Dersom de har vindusplass, hjelper det nemlig ikke om de tar et steg til siden, hvis passasjeren(e) lenger ut på raden allerede har satt seg. De sistnevnte må jo da ut i midtgangen for å slippe den nyankomne inn (hvis de da ikke er så fleksible at alle tre blir enige om å blåse i hvilke seter de har, slik at de to ytterste setter seg ett hakk inn og den nyankomne setter seg ved midtgangen). I så fall er det utelukket selv for de tynneste blant oss å være i stand til å slippe folk i køen forbi mens denne prosessen pågår.

Det ville vært mye mer effektivt om flyselskapene valgte den såkalte inside-out-metoden: Passasjerer med vindusplass går om bord først og de som sitter ved midtgang venter til slutt. Da ville vi blitt spart for all den ekstra tidsbruken som sent ankommende vindusplass-passasjerer (eller tidlig ankommende midtgang-passasjerer) skaper.

En slik policy må naturligvis brukes med fornuft. En familie på tre har normalt plass på samme seterad, og disse bør få gå om bord sammen, i hvert fall om barna er små.

Et annet godt alternativ til dagens praksis er å la folk sette seg der de vil. De som går om bord først bør da rimeligvis velge vindusplasser, etc. I de tilfeller hvor det er tre seter på en rad kan imidlertid dette skape problemer, ettersom både de innerste og de ytterste setene er mer populære enn de i midten. Så man måtte i så fall forutsette at det ikke var anledning til å sette seg ytterst hvis det midterste setet var ledig.

Dette er for ordens skyld ikke noe jeg antar. Effektiv ombordstigning er faktisk et forskningsfelt, og resultatene peker helt tydelig i den retningen jeg har argumentert for her: Både å velge sete selv og å boarde vindusplasser først og midtgangsseter til slutt er langt mer effektivt enn å starte med de bakerste radene.

Så hvorfor fortsetter mange flyselskap med en metode som ifølge studien jeg refererer til over kan forsinke ombordstigningsprosessen med bortimot ti minutter? Det må de nesten svare på selv. Men mens vi venter på at de lar forskningsbasert kunnskap influere måten de gjør dette på, kan vi som passasjerer gjøre det vi kan for å hjelpe dem ved hjelp av kollektiv selvregulering: har du vindusplass, gå tidlig om bord. Har du plass ved midtgang, gå sent om bord.