Flytt deg, Roald Dahl

En ny grotesk barnebokserie har alt som skal til for å ta ungene med storm.

BEISTET: Barneboka til Jack Meggitt-Phillips er herlig makaber. Illustrasjon fra boka
BEISTET: Barneboka til Jack Meggitt-Phillips er herlig makaber. Illustrasjon fra boka Vis mer
Publisert

«Beistet og Bettina»

Jack Meggitt-Phillips

Barnebok, 8+

Forlag: Gyldendal
Oversetter: Line Almhjell
Illustratør: Isabelle Follath
Utgivelsesår: 2021

«hysterisk morsomt»
Se alle anmeldelser

Jack Meggitt-Phillips har sagt i et intervju at han begynte å skrive «Beistet og Bettina» fordi han ville finne tilbake til det morsomme ved skrivingen. Det må han ha klart.

Det er iallfall hysterisk morsomt å lese denne barneboka, som får meg til å angre på at jeg har brukt ordet «spinnvill» så ofte i barnebokanmeldelser. For er det én bok som fortjener ordet, så er det denne. I kombinasjon med makaber, forstyrrende - og ikke så rent lite frekk. En perfekt høytlesningsbok på sengekanten, med andre ord.

Tror du meg ikke?

Ufyselige Bettina

Møt Bettina, den mest ufyselige ungen på det nitriste barnehjemmet til Miss Fizzlewick, en figur som minner mistenkelig om Miss Hannigan fra musikalen «Annie». Men Bettina er ingen sjarmerende anarkist med stort hjerte, som i musikalen. Iallfall ikke i utgangspunktet. Hun er typen som stjeler fra de andre ungene og stapper meitemark opp i neseborene deres, og går inn for å gjøre livet surt for alle hun møter, bare for moro skyld.

BAK BEISTET OG BETTINA: Jack Meggitt-Phillips brakdebuterte med barneboka om ufyselige Bettina og det grusomme Beistet. Foto: GYLDENDAL
BAK BEISTET OG BETTINA: Jack Meggitt-Phillips brakdebuterte med barneboka om ufyselige Bettina og det grusomme Beistet. Foto: GYLDENDAL Vis mer

Bokas andre hovedperson er 511 år gamle Ebenezer Tweezer. For å bli 512, trenger han påfyll av en ungdomsdrikk han får av et beist som bor på loftet hans. I over 500 år har beistet gitt ham alt han ønsker seg, såframt Ebenezer sørger for å skaffe til veie alt det vil ha å spise.

Nå vil beistet spise et barn.

Der har du hovedintrigen, en umiskjennelig roald dahlsk sådan. Selvsagt møtes Beistet og Bettina, og møtet får uante følger. Her er også hint til eventyrene om «Hans og Grete» og «Skjønnheten og udyret». Det siste kommer tydelig fram i originaltittelen, «The Beast and the Bethany», som i enda større grad enn den norske hinter til at også Bettina er spesiell, og kanskje ikke fullt så uskyldsren som vi er vant med fra eventyrene.

Drøye hendelser

Noe av det beste med barneboka til Meggitt-Phillips, er at den aldri mister målgruppa av syne. Den er så til de grader skrevet for barn. Er ikke alle barnebøker det, undrer du kanskje. Jo, men mange morsomme barnefortellinger har en tendens til å fungere på to nivåer: Et rett fram-barnenivå, og et nivå med humoristiske referanser som bare er myntet på voksenleserne. Tenk på Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor, for eksempel.

«Beistet og Bettina» holder seg derimot på barnenivået hele tida, uten at det blir kjedelig for de voksne høytleserne av den grunn. Her er det mye å le av for alle parter.

Noen av hendelsene er frydefullt drøye til barnebok å være, som da beistet spiser en supersjelden og godhjertet papegøye som kan synge som Elvis. Eller da Ebenezer går på barnejakt i dyrehagen:

«For hvert barn han fant, sto det en forbasket forelder på lur et sted i nærheten. Og alle hadde bare utrivelige ting å si da Ebenezer forsøkte å stappe barna deres i sekken.»

Film og oppfølger på vei

Mørkt? Nei, ikke egentlig, mye takket være fortellerstemmen. Språket lett naivistisk og fullt av underdrivelser, som gjør det morsomt å lese høyt. Det hele er stødig oversatt av Line Almhjell.

Avsløringene er akkurat passe utporsjonert, slik at vi aner hva som kommer og rekker å grue oss. Men det går ikke alltid som vi tror. Fortellingen leker med sjangerkonvensjonene, på en høyst uhøytidelig måte. Dette er jo langt fra den første barneboka om et uventet vennskap mellom et foreldreløst barn og en gretten einstøing. Men der andre fortellinger velter seg i tragiske forhistorier og rørende øyeblikk, er «Beistet og Bettina» blottet for sentimentalitet.

Imponerende nok klarer den likevel å la begge hovedpersonene gjennomgå en voldsom karakterutvikling, på troverdig vis og uten brå byks.

De enkle svart-hvite illustrasjonene til Isabelle Follath kler fortellingen godt og bidrar til det nostalgiske uttrykket. Monsteret dukker opp i form av skumle øyne og en diger kjeft, men aldri i sin fulle bredde. Det gjør det mindre fælt og desto mer rampete. Vi får ikke se at papegøyen blir spist, men fjærene flagrer over de påfølgende sidene. Grøss.

En hjertevarm moral har det også blitt plass til, og et faretruende cliffhanger-aktig oppspark til neste bok i serien. En filmversjon er også på vei. Jeg gleder meg allerede.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer