Flytt et museum!

«Byrådets forslag om å flytte Munch-museet til Vestbanen er fremmet uten at grunnlaget for en slik flytting er utredet.»

Byrådet i Oslo hadde et interessant utspill for et par uker siden - flytte Munch-museet fra Tøyen til Vestbanen. Det var ikke interessant fordi det er spesielt sannsynlig at museet vil bli flyttet, men fordi det er en karakteristisk moderne måte å drive retorisk byutvikling på. Det kan synes som den økende offentlige interessen for byens fornyelse og vekst krever synlig politisk handlekraft fra byens ledelse. Om utspillene er fundert i realisme eller er koplet opp mot de mer reelle og skjulte prosessene som styrer byens utvikling, synes å spille mindre rolle.

De siste tiårenes tydeligste symbol på bypolitisk handlekraft i Europa er bygging av museer, teatre og andre kulturbygg. Etableringen av Pompidou-senteret i en nedslitt bydel i Paris i 1970-årene, utbygging av museer i Frankfurt i 80-årene, og Tate Modern i London og Guggenheim-museet i Bilbao i 90-årene, ble de stortenkte og stolte fortropper for byenes økonomiske revitalisering. Byene fant ny styrke i den nye opplevelsesbaserte kulturøkonomien, iverksatt gjennom markante signalprosjekter som med spektakulær arkitektur evnet å begeistre. Og vi ser at denne strategien ofte har virket.

Byrådets forslag om å flytte Munch-museet til Vestbanen er fremmet uten at grunnlaget for en slik flytting er utredet. Staten, som eier tomten, regner den som den mest kostbare i landet. Penger til nybygg, trolig i overkant av 300 mill., er ikke anvist i noe kommunalt budsjett. Hva skjer med den vedtatte kommunale strategien for å styrke Tøyen-området gjennom store investeringer i og rundt parken og utbygging av universitetets område, når noe av fundamentet - Munch-museet - rives bort?

Det synes altså å være i samsvar med tidsmessig bystrategisk tenkning å flytte et museum eller to for å skape dynamikk. Men det er uvanlig at et slikt forslag ikke er knyttet til noen muligheter for iverksetting, verken politisk eller økonomisk. Det er tross alt ikke fremmet av hvilken som helst meningsytrer, men av byens regjering med alle operative virkemidler til disposisjon. Man kan mistenke at det var dårlig politisk håndverk. Hver gang den handlekraftige samferdselsminister Opseth tok til orde for en tunnel eller bro til en eller annen nesten øde øy, visste vi at han hadde både penger og stemmetall i ryggen.

Noe av den samme type prosess er i gang i Bjørvika, men med større innsats, risiko og mer skjulte kanaler. Lokalisering av nytt operabygg ble benyttet av Stortinget til å vedta en utbygging av Bjørvika-området, den mest kostbare og kompliserte utbygging noensinne i Norge. For at operabygget skal fungere etter forutsetningene må hovedveien legges i tunnel, og et nytt område med gater, parker, kaikanter og hus etableres rundt. Da beslutningen ble fattet, forelå det verken kalkyler eller tekniske løsninger utover rene besvergelser og trosbekjennelser, med personlige garantier for at det vil gå bra: Alt vil stå ferdig i 2005. Et stort apparat er satt i sving med å lage visjoner om 24-timersbyen, de trivelige gatene og alle boligene og lekeplassene, kafeene og alt kulturlivet som skal myldre. Det holdes kulturworkshops, og det lages reguleringsplaner, illustrasjonsplaner og byformingsprinsipper. Og entusiastene oppdaterer oss stadig om hvor flott det vil bli.

Vi vil så gjerne tro det. Både nasjonen og byen har fortjent at et slikt løft blir vellykket. Men - og her kommer parallellen til Munch-museet inn - vi vet ennå ikke hva det vil koste, hvem som skal betale regningen og hvem som vil ta de endelige beslutningene. Det legges planer for området og snakkes høyt om sosial boligbygging uten at det er lagt frem noe regnestykke som viser hvem som skal subsidiere boligene eller hva som kreves for å lage det lokale gatenettet. Noe koordinerende utbyggingsselskap er ennå ikke på plass. Vi vet ikke hvem som skal bære ansvaret for å balansere utbyggingsbudsjettene og bære de voldsomme underskuddene. Vi vet derfor ikke om de planene som nå legges for området overhode er i nærheten av en økonomisk virkelighet. Vi vet ikke hvor mange milliarder stat og kommune må legge i tomtemodning og infrastruktur, uten forventning om tilbakebetaling ved tomtesalg, og vi vet ikke om de er villige til å foreta en slik langsiktig investering i storbypolitikk og nasjonsbygging. Kan hende er det økonomisk sett bare rom for 20-etasjers kontorblokker? Og kanskje det ikke er rom for det engang, i konkurranse med langt rimeligere utbygging på Fornebu og i Nydalen?

Det har av flere vært påpekt nokså tydelig at en slik detaljert planlegging er uvirkelig, nettopp fordi utbyggingens realisme, dens økonomi og organisering, ikke er avklart. Professor Karl Otto Ellefsen ved Arkitekthøgskolen, som selv har stått sentralt i planleggingen av Bjørvika, har ropt et alvorlig varsku og bedt om at denne planleggingen nå avventer klare rammer. Han møtes med hån fra byrådet. Imens bygges det i området - først Thons Hotell Opera, og nå et spekulativt kontorbygg for SAS, uten noen synlig sammenheng med de vennlige visjonene for bydelen, og uten at de bidrar til å dekke felleskostnader for området. Og operabygget planlegges med pålagte skylapper mot det som skal skje i nabolaget, og de kostnader det vil medføre.

Det kan synes som vi står overfor en type politisk styrt byutviklingsstrategi som forholder seg mer til medieutspill enn til fagkompetanse og økonomiske realiteter. Visjoner og planer spilles ut i mediene av en politisk myndighet. Det kan gi inntrykk av at handlekraften og det politiske motet er upåklagelig. I praksis fungerer det som en slags dekkoperasjon.Flytting av et museum flytter fokus fra dårlig driftsledelse og økonomi for byens kunstsamlinger. Det kan gi inntrykk av at det er lokalisering som er problemet og løsningen, ikke sulteftring og byråkratisering i museenes hverdag, eller det faktum at byen har manglet en handlekraftig kulturadministrasjon de siste tiåret. En detaljert planlegging i Bjørvika flytter fokus fra de helt uløste problemene til noen planprosesser som, i samsvar med bystyrevedtak, kan gi inntrykk av at alt er under kontroll. Snarere enn å organisere og finansiere tidenes mest kostbare byutviklingsprosjekt, og fortelle åpent om forutsetningene for gjennomføring, luftes det kardemommebyvisjoner uten prislapp.Byrådet og Oslo Ap's talsmenn bedyrer full offentlighet om prosessen, men den prosessen det er offentlighet om, er ikke den som teller. En høy medieprofil flytter fokus fra den hemmelige forhandlingsprosessen som nå foregår mellom staten, Oslo kommune, Oslo havnevesen og NSB/Rom Eiendom om eiendomsrett, investeringer og organisering, over til noe som er langt mer ufarlig og uforpliktende - og beroligende. (Arbeidet med å organisere utbygging av Bjørvika feirer i år 20-årsjubileum.)

Nå tror ikke jeg på noen sammensvergelse eller på dårlige hensikter. Men det er mulig vi her for alvor ser ulempene ved Oslos byrådssystem. Byplankompetansen og den kunstfaglige kompetansen er byråkratisert og svekket, fra noe som en gang var en frittalende og faglig ansvarlig byplansjef, til en etatsleder som må rapportere tjenestevei til Rådhuset, der faglige vurderinger siles gjennom et nett av saksbehandlende direktører til en byråd med kortsiktig politisk dagsorden og begrenset faglig vurderingsevne. Plassert i slike hender blir byutvikling lett et spørsmål om medieutspill, der byplankompetanse kan bli litt brysomt, slik vi nå har sett i reaksjonen på prof. Ellefsens veloverveide advarsler.

Det er åpenbart at byutvikling skal styres politisk. Men det burde være like åpenbart at denne politiske prosessen er avhengig av å benytte byplankompetanse, og av langsiktig ansvarlighet. Både prosessen i Bjørvika og utspillet om Munch-museet får problemer med troverdighet fordi de ikke virker forpliktende. Det blir en utspillspolitikk, en byutvikling på lissom: Vi har vanskelig for å oppdage sammenhengen mellom visjonene og betingelsene for gjennomføring. På tross av at det er de ansvarlige gjennomførere som fremmer visjonene. Holder de oss for narr?