GODT NYTT ÅR: Nyttårskonsertene er over oss. Her fra årets Nyttårskonsert fra Wien ledet av den tyske dirigenten Christian Thielemann med Wiener-filharmonikerne. Foto: NTB scanpix / Herbert Neubauer / APA / AFP / Austria OUT
GODT NYTT ÅR: Nyttårskonsertene er over oss. Her fra årets Nyttårskonsert fra Wien ledet av den tyske dirigenten Christian Thielemann med Wiener-filharmonikerne. Foto: NTB scanpix / Herbert Neubauer / APA / AFP / Austria OUTVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Flytt kulturmakten til regionene

Skal finkulturen overleve, må den ha legitimitet og interesse i befolkningen.

Kommentar

Norge er annerledes. Over hele landet er det levende lokalsamfunn som dyrker egenart og kulturelt samvær med engasjement og spenstige visjoner. Vår historie er preget av små forskjeller mellom folk og lite adelsmakt. Folkeviljen er derfor et reelt begrep som gjennom hundreårene har innsatt og avsatt konger og vært en basis for vår eksistens. Lover og regler har vært et avgjørende verktøy.

Kultur er et paradoksalt fagfelt, og det er overraskende liten konkurranse om de politiske posisjonene her. Kulturdepartementet ble først opprettet i 1982 med Lars Roar Langslet (H) som den første kulturminister. Fra den tid har offentlig kulturpolitikk forsøkt å finne sin plass og rettferdiggjøre seg på flere måter. «Kultur og helse», «Kultur og næring», «Kultur gir merverdier» er merkelapper som har vært på mote. De som snakket om «Kultur som kultur» uten å forklare alt mulig annet, ble lenge sett ned på. De seinere åra er kulturens kvalitet blitt mer sentralt, også fra dem som styrer budsjettene.

Et alvorlig problem oppstår når det er noen få som skal bestemme hva som er kvalitet. I Norge er statsstøtte ofte oppfattet som et kvalitetsstempel, og slike beslutninger tas av noen få hoder i Oslo. Den kommende regionreformen legger opp til at makten på kulturfeltet skal desentraliseres. Førde, Trondheim, Tromsø og Stavanger m.fl. vil håndtere oppgaver som i dag skjer i hovedstaden. Institusjoner som mottar store tilskudd fra det offentlige er sterkt bekymret og snakker om behovet for «kvalitet, kompetanse og armlengdes-avstand-prinsippet». Det er mulig at dette er et poeng, men gevinstene med å dele på makten tror jeg er langt større.

Det må være inspirerende også for institusjonene selv at de har et reelt og nært forhold til lokale politikere og befolkningen rundt seg. Et eksempel på det motsatte er de statlige helseforetakene som kom i 2001. Etter min oppfatning har denne organiseringen bidratt til et stort hierarki med avstand til folk flest samt etablering av en administrativ elite der de fleste direktørene tjener mer enn statsministeren. Dette er snobbete og unødvendig. Jeg tror det finnes kompetanse andre steder enn i statlige organisasjoner og departementer som er i stand til å fatte kloke avgjørelser.

Skal finkulturen overleve, må den ha legitimitet og interesse i befolkningen. En desentralisering av offentlige tilskudd og kontroll til lokalt og regionalt nivå, kan nettopp muliggjøre dette. KORK har innimellom vært truet av nedleggelse, men har respondert med å bli en oppsiktsvekkende god formidler av klassisk musikk. Skal samfunnet håndtere store utfordringer, er dialog og også motstand i befolkningen av stor verdi.

Det å gjemme seg bak en trygg statsstøtte og sole seg i glansen av å være anerkjent, er i lengden drepende for den kunstneriske skaperkraften. Da Norge i perioden 1850-1930 var et lutfattig land, vokste det likevel fram kunstnere i verdensklasse.

Nyttårskonsertene er over oss i disse dager, et sterkt konsept der et langt større publikum enn vanlig eksponeres for klassisk musikk. Strauss-komponistenes musikk var en virkelighetsflukt før store imperier møtte sin undergang, men musikkens skjønnhet og forståelige strukturer fascinerer oss i dag. Kultur er store kontraster. Godt nytt år!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.