FN, Irak og våpeninspeksjonene

«Det er snart fire år siden det var inspektører inne i Irak, med den usikkerheten dette skaper om hvilke våpen landet har greid å skaffe seg i mellomtida.»

Det er snart 12 år siden Gulf-krigen fant sted. Irak ble nedkjempet og okkupasjonen av Kuwait opphevet. Etterkrigsoppgjøret er fortsatt uavsluttet. Når Sikkerhetsrådet nå forhandler om sluttfasen, trekker det med seg en lang serie vedtak og ordninger fra tidligere som legger føringer på det som skjer. Noen av de viktigste er som følger:

FN opprettet en egen kommisjon, direkte underlagt Sikkerhetsrådet, som skulle forestå avvæpningen av Irak (UN Special Commission on Iraq, UNSCOM). Våpenhvileresolusjonen (S/Res/687,1991) forbød Irak å ha masseødeleggelsesvåpen og raketter med rekkevidde over 150 km, og UNSCOM skulle se til at forbudet ble respektert. Det ble bygd opp et omfattende apparat for inspeksjoner, for ødelegging og fjerning av raketter, kjernefysisk, kjemisk og biologisk materiale og utstyr, og for kartlegging av de internasjonale innkjøpene Irak hadde gjort.

Inspektørene skulle ha umiddelbar, ubetinget, og ubegrenset adgang til alt UNSCOM fant relevant. Men Irak samarbeidet aldri med dem. De lekte katt og mus med FN-folkene. Holdningen var knip oss hvis dere kan - og det gjorde inspektørene ved enkelte anledninger. De gjorde store innhugg i våpenprogrammene og ødela mye mer enn krigen hadde gjort. I 1998 var Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som hadde ansvaret for de kjernefysiske inspeksjonene i samarbeid med UNSCOM, nær ved å konkludere at jobben var gjort på dette området. Men fortsatt var det betydelige uavklarte spørsmål i kjemisk og biologisk sektor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samme år ble det gjort en egen avtale om inspeksjoner i de såkalte presidentområdene - åtte store områder, til sammen på kommunestørrelse - som Irak ville unndra innsyn. Bakgrunnen hadde dels med irakisk suverenitet og ære å gjøre, dels med det skamfylte ryktet UNSCOM fikk under Richard Butlers ledelse. På dette tidspunktet var det en utbredt oppfatning at amerikansk etterretning hadde infiltrert UNSCOM og gjort bruk av inspeksjonsregimet for egne formål. Irak fryktet at inspeksjoner i presidentområdene kunne brukes til å oppspore og drepe Saddam - noe de fortsatt er på vakt mot, særlig ettersom USA åpent sier at han bør drepes, likegyldig på hvilken måte. Konklusjonen ble at inspeksjoner i presidentområdene skulle varsles på forhånd og at inspektørene skulle ledsages av diplomater. Ordningen ble nedfelt i en sikkerhetsrådsresolusjon, og har altså samme status som inspeksjonsregimet i øvrig.

Høsten 1998 ble inspektørene utvist fra Irak og UNSCOM oppløst. Irak hadde lenge spilt på økende uenighet i Sikkerhetsrådet, og kunne nå profittere på UNSCOMs tvilsomme integritet og uavhengighet. Dermed er det snart fire år siden det var inspektører inne i Irak, med den usikkerheten dette skaper om hvilke våpen landet har greid å skaffe seg i mellomtida. Kartleggingen av importmetodene fram til 1991 og de begrensningene sanksjonsregimet legger på tilgangen på hard valuta, har imidlertid vanskeliggjort større innkjøp. UNSCOM ble erstattet av UNMOVIC (United Nations Monitoring, Verification and Inspection Commission), som ledes av Sveriges tidligere utenriksminister og IAEA-sjef Hans Blix.

Grunnlaget for nye inspeksjoner er det som er hjemlet i Rådets resolusjoner - inntil det eventuelt fattes nye vedtak. Det Hans Blix gjorde i Wien i forrige uke var å forhandle de praktiske sidene ved gjenopptakelse av inspeksjonene på dette grunnlaget, som Irak nå har akseptert i sin helhet. Det var mot denne bakgrunn han sa at den første puljen av inspektører kunne være tilbake i landet i løpet av to uker. Når Rådet nå drøfter en skjerping av vilkårene, slik USA og Storbritannia har krevd, er det rimelig å stille inspektørene i bero mens dette pågår. Det er her vi befinner oss i øyeblikket.

Det nye amerikansk-britiske resolusjonsutkastet krever i hovedsak tre ting. For det første skal det slås fast at Irak ikke har oppfylt sine forpliktelser. For det andre skal arbeidsvilkårene for inspektørene bedres. Bl.a. skal de fritt kunne snakke med hvem som helst, uten andres (dvs. irakiske myndigheters) nærvær, og det skal ikke gjelde noen særordning for presidentområdene. Videre skal FN gi militær eskorte til inspektørene, og Rådets faste medlemmer kan kreve å være med på inspeksjonene på linje med UNMOVICs egne folk. De faste medlemmene skal også kunne be Kommisjonen om å inspisere områder, intervjue folk, hente inn data etc. - en myndighet som det eksisterende regimet tillegger Hans Blix og ham alene. For det tredje skal man åpne for bruk av militær makt hvis ikke Irak samarbeider.

Etter at Irak aksepterte alle FNs krav for gjenopptakelse av inspeksjonene, har ikke Russland og Kina sett behov for noen ny resolusjon. I og for seg har ikke franskmennene gjort det heller, men de er likevel åpne for en resolusjon om arbeidsvilkårene. Uten at enkelthetene i den franske tenkningen er kjent, går de ikke så langt som det amerikansk-britiske forslaget. Bruk av makt er noe Frankrike eventuelt vil komme tilbake til hvis det viser seg at Irak heller ikke denne gangen samarbeider med inspektørene. Mens USA og Storbritannia vil ha alle de tre nevnte elementene inn i en og samme resolusjon fra starten, før inspeksjonene gjenopptas, vil Frankrike bevege seg trinnvis. Denne holdningen til bruk av militær makt - bare gå inn på spørsmålet hvis og når det melder seg - ble bekreftet og befestet som et omforent standpunkt på det fransk-tyske toppmøtet forleden.

Det er derfor mye som tyder på at Rådet i denne omgangen beveger seg mot en ny resolusjon som gir utfyllende bestemmelser om arbeidsvilkårene, men som i all hovedsak er begrenset til det. Hvis Irak aksepterer dem, kan inspektørene snart komme inn, bare med en mindre forsinkelse.

Kan USA gå med på dette? Hvis svaret er nei, kan de stoppe inspektørene? Amerikanerne har naturligvis noe å gå på. Slik er ethvert forhandlingsspill, og dette er et skikkelig revespill. Den amerikanske administrasjonen forhandler vel å merke også med seg selv. Presidentens FN-tale satte ingen stopper for tautrekkingen mellom de som vil ha krig og som mener FN-linja er tidtrøyte og tull, og de som prøver å skape størst mulig internasjonal oppslutning om USAs framgangsmåte. Snarere er tautrekkingen intensivert. På øverste hylle i den amerikanske regjeringen finnes det trolig folk som er rede til å innkassere æren hvis Saddam samarbeider og Irak ettertrykkelig avrustes. Da kan de si at trusselen om bruk av makt gjorde susen, og det med god grunn. Sanksjonene vil de imidlertid ikke oppheve, selv om våpenhvileresolusjonens bestemmelser oppfylles. De som vil fjerne dem vil da befinne seg i motbakke. For sanksjonene gjelder til Rådet har truffet vedtak om noe annet.

Ut fra samme resonnement kan ikke amerikanerne stoppe inspektørene hvis de ikke får viljen sin i FN. Er det ikke enighet om nye vedtak, skal de gamle gjelde. Her vil imidlertid USAs politiske tyngde veies mot folkeretten, og amerikanerne har sagt klart fra om at de vil sette seg på tverke hvis det ikke stilles strenge nok krav til Irak.

USA og Storbritannia gjør ingen hemmelighet av at de ønsker å fjerne regimet Saddam Hussein. Det peker mot krig, hvis ikke diktatoren snart blir fjernet på annen måte. FNs linje er imidlertid nedrustning, ikke regimeskifte. I Sikkerhetsrådet har også USA bygd sitt arbeid for koalisjonsbygging og internasjonal enighet over den lesten. Men hvis ikke FN handler på en kraftfull måte - dvs. en måte som tilfredsstiller amerikanske minstekrav, hvilke de måtte vise seg å være - kan resultatet bli at USA går til krig og erklærer FN maktesløst og irrelevant. FNs framtidige rolle står altså også på spill. Hvis verdensmakten distanserer seg ytterligere fra verdensorganisasjonen, kan sistnevntes politiske børsverdi bli kraftig redusert. Det er med et slikt utfall i tankene at enkelte amerikanere har begynt å nedskrive FN til et regjeringenes Røde Kors.