FN må spille hovedrollen

Norsk Folkehjelp har tatt standpunkt i den pågående konflikten mellom Israel og palestinerne. Noen har av den grunn hevdet at vi ikke er balanserte. Er det ubalansert og partisk å fremholde at FN-resolusjonene må håndheves og Folkeretten respekteres? Som de siste måneders hendelser viser, har osloprosessens tilsidesetting av FN og Folkeretten hatt katastrofale følger.

Det palestinske opprøret har krevd mer enn 300 menneskeliv, de fleste palestinske. Ti tusen er skadd og mange hundre invalidisert for livet. Som straff for at palestinere protesterer mot okkupasjon, diskriminering og undertrykkelse, bomber Israel flyktningleirer og beleirer de palestinske områdene. Den økonomiske blokaden gir katastrofale følger. 120000 palestinske arbeidere har vært stengt ute fra sitt arbeid i Israel og daglig tapt 30 millioner kroner. Industrien er stoppet opp fordi den mangler råvarer, og 60000 arbeidere er permittert. Palestinske grønnsaker og frukt råtner på grenseovergangene mellom Israel og Vestbredden/Gaza. Ifølge Verdensbanken taper palestinerne daglig 54 millioner kroner i handelsinntekter, og dersom stengningen fortsetter inn i neste år, vil nærmere 50 prosent av befolkningen i Gaza leve under fattigdomsgrensa. Siden opprøret startet 28. september, har Israel konfiskert 2800 mål palestinsk jord. Ulovlige bosettinger utvides, nye omkjøringsveier for bosetterne bygges og palestinske hus og bygninger bombes og rives.

For å forstå hvorfor osloprosessen kunne ende slik, må vi vite hva slags avtale palestinerne og Israel undertegnet for sju år siden. Oslo-avtalen var en prinsippavtale der prosessen skulle være det viktigste, og klare målsettinger manglet. Målformuleringen «rettferdig, varig og altomfattende ordning» sier ingenting om hva prosessen skal munne ut i. Avtalen baserer seg riktignok på FN-resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973), som omhandler israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder, men Israel har gjort det klart at staten vil beholde kontrollen over de palestinske områdene. Det internasjonale samfunnet, deriblant Norge, har unnlatt å bruke de nevnte FN-resolusjonene som referanseramme og å kreve en israelsk tilbaketrekking fra alle okkuperte områder.

Avtalens svakhet er at den ikke sier hvordan de grunnleggende konfliktspørsmålene skal løses. Dette gjelder fremtiden til de palestinske flyktningene, grenser, bosettinger, vannressurser og Øst-Jerusalems endelige status. Avtalen er derfor en avtale på Israels premisser. En fredsavtale med palestinerne var for Israel den beste måten å løse problemet som oppstod da den palestinske intifadaen (1987- 93) brøt ut. Israel hadde siden okkupasjonen av Gaza og Vestbredden i 1967 forsøkt ulike modeller for samarbeid med lokale kollaboratører og greide uten store vanskeligheter å kontrollere områdene selv om det innebar omfattende og systematiske overgrep mot palestinerne. For Israel utgjorde de okkuperte områdene et reservoar av billig arbeidskraft. Samtidig ble stadig mer jord konfiskert og nye bosettinger bygget stikk i strid med Folkeretten, som forbyr en okkupasjonsmakt å bosette egen befolkning på okkupert område. Intifadaen smadret myten om at okkupasjonen og utbyttingen kunne fortsette uforstyrret.

Oslo-avtalen skapte en ny myte, den om at et lojalt og underdanig palestinsk lederskap ville ta vare på sikkerheten til Israel og bosetterne, koste hva det koste ville i form av undertrykking, tortur og vilkårlig fengsling av palestinere som motsatte seg en slik urettferdig fred. Avtalen ga israelske militære en fjernkontroll de kunne trykke på for å få Arafat til å slå ned på motstand mot okkupasjon, etnisk diskriminering, stengte grenser, tyveri av vann og stille deportasjon av palestinere som ble fratatt retten til å bo i Øst-Jerusalem. Det var denne ordningen som brøt sammen i kjølvannet av Likud-leder Ariel Sharons besøk på jødenes Tempelhøyde og muslimenes helligdom Haram al-Sharif 28. september i år. Den palestinske befolkningen orket ikke mer, og de palestinske selvstyremyndighetene gjorde det klart at det også for dem gikk en grense for hva de kunne gjøre mot egen befolkning.

Og faktaenes tale er klar: De palestinske områdene er fremdeles okkupert. Overføringen av den sivile kontrollen over palestinerne til De palestinske selvstyremyndighetene har for Israel vært å kvitte seg med en byrde. Den israelske politikken går tilsynelatende ut på å tilegne seg mest mulig palestinsk jord og samtidig sørge for å ha færrest mulig palestinere under sitt styre. Den israelske hæren har ikke trukket seg tilbake fra de okkuperte områdene, bare omgruppert. Israel kontrollerer militært mer enn 80 prosent av Vestbredden og 40 prosent av Gaza-stripen. Ifølge den israelske journalisten i avisa Ha-Aretz, Amira Hass, er det «denne kontrollen som har gjort Israel i stand til å doble antall bosettere i løpet av ti år, fortsette sin diskriminerende politikk med å redusere vannkvotene for tre millioner palestinere, hindre palestinsk utvikling på mesteparten av Vestbredden, og stenge en hel nasjon inne i avgrensede områder, fanget inn av et nettverk av omkjøringsveier som bare er ment for jøder. I disse dager med strenge interne restriksjoner på bevegelse på Vestbredden, kan en se hvor nøye hver vei var planlagt slik at 200000 jøder kan bevege seg fritt mens om lag tre millioner palestinere er innesperret i sine bantustaner helt til de gir etter for israelske krav».

Den pågående prosessen har bidratt til en bantustanisering av de palestinske områdene. Ordet bantustan stammer fra Sør-Afrika der det betegnet spesielle områder ment for den svarte befolkningen. Gaza og Vestbredden ligger innenfor israelskkontrollerte grenser, men den palestinske befolkningen har i utgangspunktet bare rett til å oppholde seg på bestemte områder. Parallellen til Sør-Afrika er slående. I Sør-Afrika opprettet raseskilleregimet ti separate hjemland for svarte. Hjemlandene var omgitt av Sør-Afrika på alle kanter, og planen var å la disse hjemlandene bli «selvstendige» stater slik at regimet kunne kvitte seg med størsteparten av den svarte befolkningen. Planen ble aldri fullt gjennomført, men fire hjemland var en periode «selvstendige» innenfor Sør-Afrikas grenser, men uten anerkjennelse fra noe land. Da apartheidsystemet ble avviklet på 1990-tallet, opphørte hjemlandene å eksistere, og de svarte kan, i motsetning til palestinerne i de okkuperte områdene, i dag bevege seg fritt over hele landet.

Israel har avvist alle fredelige forsøk på å vise at de ikke kan godta en apartheidfred. Amira Hass påpeker at «alle de palestinske forsøkene på å forklare sine synspunkter gjennom opprop, demonstrasjoner, protester, artikler, boikott, isolerte sammenstøt og advarsler om voldsutbrudd har støtt på en høy, solid mur av manglende israelsk vilje til å skjønne eller erkjenne realitetene». Dessverre har heller ikke det internasjonale samfunnet, Norge inkludert, tatt de palestinske protestene på alvor.

Norsk midtøstenpolitikk er uklar. De forskjellige regjeringene har siden 1993 latt være å ta standpunkt til konfliktspørsmålene og i stedet nøyd seg med å si at alternativet til fred er krig og at løsningen derfor er dialog og kompromiss. Palestinernes legitime rettigheter er forankret i Folkeretten og FN-resolusjoner, men har blitt gjenstand for forhandlinger, som Norge stiller seg nøytrale til. Norge må trekke lærdom av den katastrofen som nå har rammet den okkuperte palestinske befolkningen, og bidra til at viktige FN-resolusjoner og Folkeretten igjen blir den viktigste referanserammen i denne konflikten. Forsøkene på å innta en nøytral stilling til konfliktspørsmålene som nettopp FN-resolusjoner og Folkeretten legger klare føringer for, har gjort det lettere for Israel å videreføre sin okkupasjon, bosettingspolitikk og konfrontasjonslinje overfor De palestinske selvstyremyndighetene og den palestinske befolkningen. Norge må nå gi palestinerne den politiske støtten de trenger i kampen mot en okkupasjon som fortsetter å påføre dem store lidelser.