FN-makt eller bombemakt?

Vi har fått et lite pusterom i Irak før neste konfrontasjonsrunde. Golfkrigen i 1991 ble etterfulgt av en usedvanlig selvkritisk debatt i medier- og journalistmiljøer verden over.

Mange journalister uttrykte ubehag ved å ha latt seg bruke i Pentagons medie- og prpagandastrategi. Norsk Journalistlag vedtok på sitt landsmøte i 1991 en resolusjon som oppfordret til en kritisk diskusjon av Golfkrigs-dekningen for å forhindre at man skulle falle i de samme fallgruber ved neste korsveg.

Jeg har selv deltatt i et internasjonalt forskningsprosjekt som har sammenlignet dekningen av Golfkrigen i flere land. Et av funnene var at norske medier mer ukritisk enn mediene i land som Sverige, Finland og Tyskland tok etter den amerikanske retorikken til forsvar av Golfkrigen.

Mitt inntrykk (uten at jeg har foretatt systematisk forskning) er at norske medier i denne omgang har vært noe mer nyansert i dekningen av opptaktene til en mulig krig enn forrige gang. Det skyldes dels at det både i FN og i den amerikanske opinionen har vært mer motstand mot USAs krigsstrategi. Enkelte aviser har markert seg klart mot USAs linje på lederplass og i reportasjer (se blant annet Dagens Næringsliv 19.2., reportasjer i flere aviser og innslag fra Fritz Nilsen i NRK-fjernsynet). Allikevel skulle jeg ha ønsket en mer kritisk og analytisk journalistikk på et tidligere tidspunkt i konflikten.

For det første burde mediene ha minnet seg selv og sitt publikum om mediemanipulasjonen under Golfkrigen. Ved næårmere undersøkelser viste det seg at krigen langt fra var noen «kliniske høyteknologikrig» slik propagandabildet prøvde å framstille den. De «smarte bombene» som med stolthet ble vist fram gang etter gang på fjernsynet under Golfkrigen viste seg slett ikke å være så smarte. De «smarte bombene» utgjorde bare 7 prosent av alle bomber, og de bommet i 50 prosent av tilfellene. Når vi nå har fått høre fra Pentagon at de smarte bombene er blitt enda smartere, fordi de nå er satelitt-styrte, er det påstander som ikke uten videre bør formidles ukritisk.

Under Golfkrigen var 92 prosent av bombene var høyst «normale» og de rammet sivilbefolkningen hardt. Det ble brukt mer enn 40 tonn med ammunisjon med fortynnet uran som har langsiktige konsekvenser for mennesker og miljø. Harvard-forskere har påvist sterk økning i kreftfrekvensen blant barn, og store områder i sørlige Irak er forgiftet for lang tid. Det er mindre kjent er at det ble brukte kjempebulldosere som begravde hundrevis av irakiske soldater levende i sine skyttergraver. Den irske journalisten Maggie O'Kane S intervjuet i en Channel 4-dokumentar Thomas Rame som var ansvarlig offiser for operasjonen med bulldoserne i ørkenen. Han begrunner nødvendigheten av å begrave irakiske soldater levende med hensynet til de amerikanske soldatenes sikkerhet. I intervjuet uttaler han: «vi begravde de irakiske djevlene levende (...) tusen døde soldater fra Saddam Hussein er verdt mindre enn livet til en amerikansk soldat» (min oversettelse). Burde ikke et slikt menneskesyn være et journalistisk tema?

Vi som synes at et menneskeliv er like mye verdt i Norge, USA og Irak må spørre oss om det demoniske fiendebildet som har blitt manet fram av Saddam Hussein bidrar til å demonisere hele den irakiske befolkningen. Saddam Hussein bidrar til å demonisere hele den irakiske befolkningen. Saddam Hussein vil med sikkerhet ikke bli rammet personlig av en bombing. I det hele tatt er både hensikten med og konsekvensene av en bombing høyst uklar.

Mediene ble under Golfkrigen kritisert for ikke å fokusere på mulige langsiktige konsekvenser av krigføringen. Bush proklamerte den gang med brask og bram en «ny verdensorden». Nå burde det være grunnlag for å se på de langsiktige konsekvensene for FN-systemet av denne verdensorden. USA har kunnet operere med en diffus blancofullmakt på vegne av FN. Flere land i araberverdenen og i den store gruppen av fattige «sør-land», som utgjør flertall i FN, har set tmed undring på den dobbeltmoral som har utspilt seg for åpen scene.

Israel med sine masseødeleggelsesvåpen kan ustraffet ignorere resolusjon etter resolusjon for sitt brudd på folkeretten ved ulovlig okkupasjona v store landområder. Tyrkia kunne uten nevneverdige protester invadere Irak for å drive krig mot sin egen kurdiske befolkning. USA ignorerer selv protester mot egne brudd på folkeretten enten det gjelder invasjonene i Grenada i 1983 eller Panama 1989. USA kan til og med la være å betale sin milliongjeld til FN-systemet, og likevel bruke FN-systemet i kampen for sine egne strategiske interesser. I opptakten til den nåværende konflikten var det et hovedelement i Washingtons mediestrategi å definere konfliktbildet som en kamp mellom «den gale Saddam» og resten av verden. Lærdommene fra Golfkrigen var at USA var den sterke «sheriffen» som på vegne av verdenssamfunnet kunne ordne opp med «bøddelen fra Bagdad». Det som blir borte i dette enkle bildet er at USA har sine egne interesser å forsvare i denne regionen. Carter-doktrinen definerte i sin tid at USA ville aksjonere mot trussel mot sine oljeleveranser fra Midt-Østen. USA har videre sine globale militære posisjoner å forsvare. Det er i denne sammenheng mindre interessant hvor legitime disse interessene er. Det er nok å stille spørsmålet om disse interessene er identiske med FNs interesser.

Generalsekretær Kofi Annan har gjennom sin avtale vunnet en midlertidig seier i drakampen med USA om metodene for konfliktløsning. Det er maktpåliggende for journalister å fokusere på denne maktkampen siden USA under Golfkrigen fikk fullmakt til å drive Irak ut fra Kuwait med «alle nødvendige midler» (resolusjon678). Seinere FN-resolusjoner som (f.eks. 687) beskriver betingelsene for våpenhvislen og skulle sikre at Irak demonterte sine masseødeleggelsesvåpen og viste respekt for menneskerettighetene. Det er utvilsomt Saddam Husseins ansvar at han ikke har oppfylt kravene i disse resolusjonene. Det er imidlertid ikke noen automatikk i at brudd på disse resolusjonene skal føre til en ny krig.

Når USA ved flere anledninger har bombet Irak (januar 1993, juni 1993 og september 1996), har disse aksjonene ikke hatt basis i noe FN-vedtak. Stortinget har vedtatt å stille et Herkulesfly til disposisjon for nye aksjoner i Irak. Har Stortinget diskutert hvilke langsiktige konsekvenser dette får for vårt forhold til FN? Utenriksminister Vollebæk har før under og etter den siste konflikten understreket at tiltak mot Irak bør skje i FN-regi. Flere journalister burde ha synliggjort at han er på kollisjonskurs med president Clinton, som med en konservativ kongress pustende i nakken, gjør et poeng av at USA på egen hånd skal bestemme når det er betimelig med aksjoner.

Folkerettseksperter har uttrykt bekymring over den diffuse overgangen mellom FN-godkjente aksjoner og USA-initierte aksjoner vi så i kjølvannet av Golfkrigen. Vi kan merke oss at president Bill Clinton hele tiden har gjort det klart at det er et hensiktsmessighetspørsmål og ikke et prinsipielt spørsmål for USA å ha FN-dekning for nye angrep.

Flere medier har i den seinere tid fått fram mye interessant materiale om den folkelige motstanden i araberverdenen mot en ny krig. Det er videre fokusert mye på at den irakiske sivilbefolkningen betaler prisen for sanksjonene. Men de langsiktige historiske konfliktlinjene i regionen er et tema som har blitt for lite belyst. Saddam Hussein er nemlig svært historisk orientert i sin retorikk. Han ser den pågående konflikten i et århundreperspektiv. mange Midt-Østen eksperter har påpekt at han vil skape seg en plass i historien som en representant for dem som har vist vilje til å konfrontere vesten. At han vil ofre sin egen befolkning i sitt makt- og intrigespill viser t vi står overfor en kynisk og brutal diktator. Men før vi utroper Saddam til en ny Hitler bør vi være klar over at metaforer også er en del av en propagandastrategi. Saddam Hussein utgjør utvilsomt en regional trussel, men kan han sies å true verdensfreden på linje med Hitler?

Hva med å vende blikket et hakk lenger tilbake i historien? Hitler fikk oppslutning fordi han kunne spille på den folkelige misnøyen med det som mange oppfattet som en urimelig streng fredsavtale etter den 1. verdenskrig. Er det ikke betimelig å stille spørsmål om hvor mange nye Saddamer og terrorister vi bereder grunnen for i fremtiden hvis vi lar en uskyldig befolkning lide fordi den eneste gjenværende supermakt på et tvilsomt folkerettslig grunnlag skal vise oss alle hvor skapet skal stå?