Det som skulle være en feiring av 20-års jubileet for Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles fremtid» endte med totalt sammenbrudd i forhandlingene i kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD) i New York denne våren. Det var ikke engang mulig å komme til enighet om en tekst om «energieffektivisering» under forhandlingene, som altså endte uten avtale. Til slutt ble Zimbabwe valgt til å lede neste periode, og stemningen for det videre arbeidet med miljø og klima var langt fra optimistisk.

Men selv om mistilliten nå råder blant FNs medlemsland, og forhandlingene i CSD strandet, er ikke bildet fullt så svart som det kan se ut. Mange land har satt i gang progressive miljøtiltak på egenhånd, selv om de nekter å skrive under på bindende internasjonale avtaler. Men da blir spørsmålet; hvordan har vi kommet dit at en rekke land gjerne setter i gang tiltak, men vegrer seg for å forplikte seg til bare en brøkdel internasjonalt?

Én grunn til den sterke mistilliten som preger forhandlingsklimaet er skillet i-land versus u-land, og har utspring i de siste 30 års internasjonale utviklingspolitikk. Siden lanseringen av Ny Økonomisk Verdensorden (NØV) på 1970-tallet har u-landene blitt lovet gull og grønne enger. Særlig har kravet fra NØV om bistand fra i-landene på minst 1 % av BNP vel ikke blitt gjennomført av noen vestlig regjering og er et godt synlig eksempel på den manglende politiske viljen i-landene har hatt til å gjennomføre vedtatte tiltak. Også på miljøsiden har det blitt gitt store løfter, og særlig under og etter Rio-konferansen i 1992 var det stor optimisme knyttet til det videre arbeidet. De vestlige landene må bære hovedansvaret for den manglende framgangen siden Rio - de har ikke oppfylt sine forpliktelser, verken på bistands- eller miljøsiden.