FN og klimaproblemet

Det som skulle være en feiring av 20-års jubileet for Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles fremtid» endte med totalt sammenbrudd i forhandlingene i kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD) i New York denne våren. Det var ikke engang mulig å komme til enighet om en tekst om «energieffektivisering» under forhandlingene, som altså endte uten avtale. Til slutt ble Zimbabwe valgt til å lede neste periode, og stemningen for det videre arbeidet med miljø og klima var langt fra optimistisk.

Men selv om mistilliten nå råder blant FNs medlemsland, og forhandlingene i CSD strandet, er ikke bildet fullt så svart som det kan se ut. Mange land har satt i gang progressive miljøtiltak på egenhånd, selv om de nekter å skrive under på bindende internasjonale avtaler. Men da blir spørsmålet; hvordan har vi kommet dit at en rekke land gjerne setter i gang tiltak, men vegrer seg for å forplikte seg til bare en brøkdel internasjonalt?

Én grunn til den sterke mistilliten som preger forhandlingsklimaet er skillet i-land versus u-land, og har utspring i de siste 30 års internasjonale utviklingspolitikk. Siden lanseringen av Ny Økonomisk Verdensorden (NØV) på 1970-tallet har u-landene blitt lovet gull og grønne enger. Særlig har kravet fra NØV om bistand fra i-landene på minst 1 % av BNP vel ikke blitt gjennomført av noen vestlig regjering og er et godt synlig eksempel på den manglende politiske viljen i-landene har hatt til å gjennomføre vedtatte tiltak. Også på miljøsiden har det blitt gitt store løfter, og særlig under og etter Rio-konferansen i 1992 var det stor optimisme knyttet til det videre arbeidet. De vestlige landene må bære hovedansvaret for den manglende framgangen siden Rio - de har ikke oppfylt sine forpliktelser, verken på bistands- eller miljøsiden.

Men, mistilliten går begge veier og mange i-land stiller seg tvilende til om u-landene både vil og kan gjennomføre effektive tiltak. En annen utfordring i dagens forhandlinger er at land som Kina, Brasil og India gjerne vil være på i-landenes side av forhandlingsbordet når det lønner seg for dem, samtidig som de insisterer på å bli behandlet som u-land med én gang utslippskutt og internasjonale miljøforpliktelser kommer på banen. U-landene har hittil ikke påtatt seg noen forpliktelser når det gjelder utslippsreduksjon, noe særlig USA har hatt vanskelig for å godta.

Enda en utfordring er at mange av «blokkene» i FN ikke alltid er like funksjonelle. 77-landsgruppen (G77), som nå består av 132 u-land, omfatter for eksempel oljeeksporterende utviklingsland i OPEC, fattige oljeimporterende land og små øystater hvor konsekvensene av den globale oppvarmingen allerede oppleves.

Hva er så sjansen for at en til tider dysfunksjonell og utskjelt verdensorganisasjon kan lykkes med å bringe klimaforhandlingene videre framover?

Selv om arbeidet i FN til tider står i stampe, har organisasjonen bidratt sterkt til de skrittene som er tatt i riktig retning. Brundtland-rapporten representerte et tidsskille og har hatt positive ettervirkninger. De store FN-konferansene om miljø, klima og bærekraftig utvikling i ettertid har også gitt positive resultater. Ikke bare har «bærekraftig utvikling» blitt et begrep som brukes over hele verden - FN har satt miljø på agendaen, land har fått sine miljøvernmyndigheter styrket, samtidig som viktige internasjonale institusjoner er etablert.

FNs miljøprogram (UNEP) ble, for eksempel, opprettet etter konferansen i Stockholm i 1972, mens klimakonvensjonen ble underskrevet under Rio-konferansen i 1992. Her ble også «Agenda 21» vedtatt og Kommisjonen for Bærekraftig Utvikling ble opprettet. Alle disse er viktige institusjoner som kan fungere som rammeverk for videre arbeid og bli enda mer funksjonelle om blant annet reformforslagene Stoltenberg-panelet kom med, får gjennomslag.

For UNEP trenger opprustning og reform. Programmet er marginalisert, underfinansiert og undereksponert. Reform av UNEP og andre miljørelaterte FN-organer er nødvendig, men reformprosesser i FN er en komplisert prosess som kan ta lang tid. Klimaproblemene, derimot, utvikler seg raskt. Derfor må vi jobbe parallelt, slik at reformprosessene ikke utsetter det viktige arbeidet med forhandlinger om utslippsreduksjon.

Den eneste forpliktende avtalen vi har om utslippskutt kom også til gjennom FN. For selv om Kyoto-avtalen langt fra er god nok, er det viktig å huske at den ble til i et helt annet politisk klima og representerer et første skritt i riktig retning. 165 land har undertegnet Kyoto-protokollen og 35 av dem har forpliktet seg til å kutte klimagassutslippene. Uten Kyoto ville det ikke vært noen handel med klimakvoter, eller mekanismer som åpner for at kutt i u-land kan finansieres av i-land. Selv i land som ikke har villet skrive under avtalen, som USA, har Kyoto hatt stor betydning. Landet har riktignok ikke villet forplikte seg til kutt i utslippene nasjonalt, men mange har engasjert seg lokalt og regionalt, og borgermestere, by- og kommunestyrer over hele USA har tatt på seg forpliktelser som hadde om de var parter til Kyoto-avtalen. Disse representerer nå 45 millioner amerikanere, som i neste omgang kan legge press på landets politiske ledelse.

FN setter i stor grad dagsorden og fungerer som premissleverandør for det internasjonale samfunnet. Siden FNs klimapanel (IPCC) ga ut den første delen av fjerde hovedrapport i vinter har klimaproblemene og den menneskeskapte oppvarmingen kommet i verdens søkelys. En av grunnene til at rapporten har fått så stor oppmerksomhet verden over, er nettopp den konsensus FN kan frembringe. 800 forfattere fra til sammen 130 land deltar i utarbeidelsen og over 2500 forskere har blitt hørt i prosessen. Alle land, fra USA til Kina og Saudi-Arabia, godkjenner hver enkelt av delrapportene klimapanelet legger frem.

Klimautfordringen er også et godt eksempel på et problem vi løse multilateralt, om vi skal lykkes. Derfor er det så viktig å få forhandlingene inn i FN-systemet, som er den eneste globale, demokratiske organisasjonen vi har i dag. Og skal vi tro George Bush, kan det se lovende ut. For hvis verdens eneste stormakt og fremste FN-kritiker går inn for klimaforhandlinger i FN-regi, gir det håp om at de nødvendige skritt videre kan tas uten for mange utsettelser. Går Bush i andre omgang med på å forplikte seg til utslippskutt, kan vi se for oss at andre land vil føle seg presset til å gjøre det samme.

Det haster med å få på plass nye, ambisiøse og bindende internasjonale avtaler som reflekterer det særlige ansvaret de rike landene har. Land som Norge, som har tjent seg styrtrike på olje, har et særlig ansvar og bør gå foran på den internasjonale arena. Det er også helt nødvendig at nye avtaler regulerer den videre utviklingen i verdens fattigere land og sørger for at den skjer på en bærekraftig, bedre og mer miljøvennlig måte.

«Land som Norge, som har tjent seg styrtrike på olje, har et særlig ansvar og bør gå foran på den internasjonale arena.»