FN-politikk uten FN

Norge er en av FNs viktigste støttespillere. Ikke bare er Norge syvende største bidragsyter til verdensparlamentet, men Norge er også politisk tydelig på at verden best ledes av FN og ikke ved at stater opererer på egen hånd. Norges medlemssøknad til FNs nye menneskerettighetsråd fra 2009 sender et viktig signal om dette. Samtidig er Norge en konstruktiv kritisk stemme i FN-systemet. For FN er det livsnødvendig å ha slike venner. Bare ved å debattere, analysere og kritisere beveger verden, og også FN, seg videre.

Da utenriksminister Jonas Gahr Støre nylig redegjorde for Norges nye FN-politikk la han vekt på at FN har blitt mer relevant og respektert de siste årene. Han minnet om Soria Moria-erklæringen som sier at «det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner tar seg til rette på egenhånd». En annen grunn til å styrke samarbeidet med FN var ifølge Støre dårlige erfaringer med de alternative løsningene for internasjonalt samarbeid.

Samtidig peker mye av redegjørelsen i retning av at den multilaterale freds-og utviklingssarenaen blir utfordret av nettopp nye og alternative aktører. Nasjonale sentre og globale fond og programmer som opererer utenfor, og ofte overlappende med, FN-systemet får stadig mer oppmerksomhet og støtte. I beste fall skaper dette økt oppmerksomhet om fattigdomsbekjempelse. I verste fall fører det til en fragmentering av det utviklingspolitiske multilaterale landskapet og en FN politikk uten FN.

Eksempler på nye aktører er den globale vaksinealliansen GAVI, det Globale Fondet mot AIDS, malaria og tuberkulose, Bill og Melinada Gates Foundation og Bill Clinton Foundation. Den nyopprettede «Global Business Plan for MDG 4 og 5», som skal styrke helsesystemene og bedre tilgangen til helsetjenester i de fattigste landene er et samarbeid med blant annet Norge, Storbritannia, Canada og Gates Foundation og ble av Støre trukket fram i redegjørelsen som en ny ekstra satsing for å nå tusenårsmålene som handler om å redusere barne-og mødredødelighet innen 2015. Norsk støtte til disse aktørene er solid. Fram til 2015 har Norge for eksempel forpliktet seg til å bidra med i overkant av 5 milliarder til den globale vaksinealliansen GAVI .

Disse fondene er opprettet med håp om at klare tematiske satsninger skal bidra til nye, innovative finansieringsmekanismer – for eksempel fra partnerskap med privat sektor. Problemet er imidlertid at de nye aktørene i stor grad blir finansiert av kilder som tradisjonelt har støttet lojalt opp under det etablerte mulitilaterale systemet, nemlig bistandsbudsjettene til Norge og andre giverland. 95 prosent av det Globale Fondets midler for 2007 kommer fra stater, og kun 5 prosent fra andre og «innovative» kilder. I tillegg tilfører ofte de nye aktørene utviklingsbransjen nok et lag av byråkrati, fordi pengene som går gjennom fondet til syvende og sist forvaltes av FN eller andre internasjonale og nasjonale organisasjoner som sitter med den nødvendige kunnskapen og har etablert infrastruktur og nettverk. Fondene mangler også den demokratiske beslutningsprosessen som kjennetegner FNs arbeid.

Hvorfor velger så Norge og andre likesinnende land å utfordre FNs rolle som koordinator og fragmentere det etablerte multilaterale systemet?

Raske resultater er en av grunnene til denne trenden. Utviklingsministerens analyseenhet forklarte det i Bistandsaktuelt (02.04.07) ved at nasjonale interesser i stigende grad påvirker giverlandenes utviklingspolitiske innsats. Den norske utviklingsdebatten har en tendens til å ende opp med krav om konkrete bistandsresultater. Økonomiprofessor William Easterlys argumentasjon om at den tradisjonelle vestlige bistanden har ført til mer skade enn gavn de siste femti årene, som hyppig har blitt referert i sommerens ordveksling, stiller viktige spørsmål .Vi skal selvsagt fortsette å sørge for at pengene blir forvaltet riktig, men det er ironisk at fokuset på manglende resultater kommer i en tid der vi aldri tidligere har sett så store framskritt i menneskelig utvikling. Resultatene av bistanden har heller aldri vært så godt dokumentert. Antallet mennesker som lever under den ekstreme fattigdomsgrensen er redusert, aldri før har så mange kunnet lese og skrive. 88 prosent av alle barn i utviklingsland går i dag på skole. I tillegg går antallet kvinner som deltar i det politiske livet stadig oppover – særlig ser vi dette i utviklingsland. 49% av Rwandas parlamentarikere er kvinner. Likeledes er stadig flere land i overgang til demokratiske styresett.

Samtidig er de fleste enige i at vi kan og må gjøre mye mer. Spørsmålet er hvordan. For på ingen måte kan et enkelt lands bistand sørge for å skape global menneskelig utvikling. Problemet med den norske resultatdebatten er at vi ikke nøyer oss med samlede resultater, men helst vil se resultater av norske penger. Poenget, i alle fall sett fra utviklingsland, er resultater av den totale bistanden.

Det viktigste spørsmålet vi må stille oss er derfor hvordan det nye multilaterale verdensbildet påvirker framgangen i land i Sør. Arbeidet med å koordinere utviklingsarbeidet i FN ble satt i gang nettopp for at utviklingslandene skulle slippe å forholde seg til at hver organisasjon og giverland jobbet overlappende og krevde hver sine rapporteringer, slik at de igjen kunne synliggjøre «sine» resultater. Norge har hele tiden vært en sterk pådriver og god støttespiller i dette arbeidet. I tillegg har Norge gått i bresjen for å gi indikasjoner på flerårig støtte til FN-organisasjoner som UNDP. Denne tillitserklæring gir en sikkerhet og kontinuitet som fører til at UNDP (FNs utviklingsprogram) kan planlegge enda bedre og langsiktig. Samtidig langsiktighet og koordinering innenfor det multilaterale utviklingssamarbeidet for øvrig under press.

FN ønsker ikke at Norge skal trappe ned sin utviklingsinnsats, men advarer om at økende støtte til et mylder av fond, programmer og organisasjoner kan komme til å virke mot sin hensikt. Som utviklingsministerens analyseenhet allerede har påpekt, kan de nye aktørene vise seg å bli en utfordring for arbeidet med FN-reform. Det ville være synd.

Utenriksministeren mente i redegjørelsen at det er paradoksalt at «forbausende få» jobber med fred i FN. Regjeringens forklaring på denne situasjonen er manglende ressurser. I så fall er det kanskje et større paradoks at Norge ser ut til å bruke dette som begrunnelse for å opprette egne fredssentre«, som et ledd i Norges egen profilering som humanitær stormakt. Riktignok skal disse stå til disposisjon for FN, men som Utenriksdepartementet selv sier er «fred og utvikling langsomme prosesser, som best gjøres gjennom en tålmodig, kritisk og konstruktiv utnyttelse av FNs muligheter». FN er det viktigste multilaterale apparatet verden har og vi kan og vil gjøre mye mer. Flere ressurser og politisk vilje fra medlemslandene er imidlertid nødvendig.

Norge gjør mer enn mange i kampen mot fattigdom. Etter viktige debatter har Norge også kommet langt i å heve utviklingspolitikken til et nivå over den tradisjonelle veldedighetstankegangen, hvor gode intensjoner og profilerte initiativtakere var nok. Nå er det viktig at det opprettholdes også på det multilaterale planet. Derfor bør Norges nye FN-politikk fortsatt involvere FN.