FN-soldatenes krigsskader

Det er på tide med økt åpenhet om de psykologiske ettervirkninger av krigsdeltakelse og en erkjennelse av at slike skader også rammer nordmenn.

Forsvarsdepartementet har utarbeidet en forskrift om erstatning til soldater med psykiske senskader etter internasjonale operasjoner. Flere har pekt på at det er på høy tid med formalisering av en slik ordning. En lovfestet rett til kompensasjon for psykiske langtidsskader vil gi en anerkjennelse av at slike skader er en mulig konsekvens av deltagelse i fredsbevarende operasjoner på lik linje med risiko for fysiske skader. Det er på tide med økt åpenhet om de psykologiske ettervirkninger av krigsdeltagelse og en erkjennelse av at slike skader også rammer nordmenn. I den forbindelse er det relevant å gi noen konkrete eksempel på hvilke skademekanismer og skader det kan være snakk om.

Mennesker med traumereaksjoner søker ikke lett hjelp på eget initiativ. Veteraner har i stor grad vært overlatt til å takle sine vansker på egen hånd. Holdningen som har blitt formidlet fra kollegaer og overordnede har i stor grad vært at reaksjoner på sterke opplevelser er noe man takler alene. Noen har lyktes med tiden og nettverket til hjelp, andre har opplevd å slite med vansker som uten behandling stadig har blitt verre. Å delta i fredsbevarende operasjoner innebærer for de aller fleste at de eksponeres for sterke inntrykk. Mange er vitne til stor nød blant sivile: barn uten sko i kulden, sørgende familier, mennesker som utsettes for grove overgrep. Noen er vitne til at medsoldater blir drept eller lemlestet. Andre deltar i å lokalisere og utveksle lik som har blitt liggende etter krigshandlinger. Flere opplever å bli beskutt eller tatt som gissel. Opplevelser av denne typen er blant de faktorene som hyppigst forårsaker traumereaksjoner. Å være passiv tilskuer, uten å kunne foreta seg noe, øker belastningen ytterligere. Norske soldater befinner seg ofte i nettopp en slik observatørrolle.

Det har vært et hovedinntrykk at norske ungdommer takler tjeneste i fredsbevarende styrker godt. Unge mennesker fra beskyttede miljøer går rett fra ungdomsrommet hos mor og far til erfaringer de tidligere bare har sett på film. 19- 20-åringer lærer fort og er som oftest fleksible og omstillingsdyktige. De tilegner seg raskt de ferdighetene som er nødvendige for å leve med stor risiko og sterke inntrykk. Det militære tilbyr en struktur og en ytre ramme som mange finner seg godt til rette med. En del trives så godt at de deltar i flere, påfølgende operasjoner. Tilværelsen som FN-soldat blir deres hovedkilde til arbeidserfaring og livserfaring. Livserfaring som de ofte er alene om i familie og bekjentskapskrets. Lærerike erfaringer og eventyrlyst oppgis av mange som noen av hovedmotivene for å delta. I nordiske undersøkelser sier et flertall at de har mange positive erfaringer fra FN-tjeneste.

Det er en utbredt oppfatning at positivt utbytte står i motsetning til skade, og at de som har taklet tjenesten godt ikke får problemer på lang sikt. Mye tyder imidlertid på at vekst og utbytte kan forekomme parallelt med skade og belastninger. For dem som opplever trivsel, som er dyktige og aktive, kan eventuelle senskader være svært vanskelige å forstå og sette inn i en sammenheng. Det er ikke slik at bare de som har problemer under tjenesten får problemer etterpå. Også dyktige soldater kan oppleve overgangen til sivilt liv som vanskelig. I tiden etter hjemkomsten beskriver mange tomhet, meningsløshet og avstandsfølelse til andre som en stor belastning. Noen opplever så store vansker at enkelte forskere har kalt det et hjemvendelsessyndrom. Hvordan det går videre er blant annet avhengig av muligheten for arbeid og utdanning, relasjoner til familie og venner og forekomst av psykiske ettervirkninger. For en del unge mennesker med hovedtyngden av sine erfaringer fra FN-operasjoner medfører overgangen til et sivilt liv store utfordringer. Utfordringer som både soldaten og hans familie fram til i dag har vært dårlig forberedt på.

Ferdigheter som utvikles for å takle oppgaver i en krigssone, er ikke alltid funksjonelle i det sivile liv. Å fungere godt i en situasjon med stadig risiko for død eller skade innebærer å være i en kontinuerlig beredskapstilstand. Å fungere optimalt i en krise medfører å få kontroll og undertrykke panikk. Noen ganger er situasjonen så skremmende at den fører til dissosiering: opplevelsen av å være utenfor seg selv, å se seg selv på avstand uten å knytte følelser til det som skjer. Kontinuerlig beredskap og dissosiering av følelser blir for en del en permanent tilstand som de ikke makter å komme ut av etter at tjenesten er over. Hjemme, under rolige forhold, medfører en slik beredskapstilstand irritabilitet, sinne, søvnvansker og etter hvert utmattelse. Dissosiering av følelser oppleves som nummenhet og tomhet. I alvorlige tilfeller blir evnen til å føle noe som helst nesten borte. «Jeg vet med hodet mitt at jeg er glad i familien min,» sier den unge veteranen, «men inni meg kjenner jeg ingen ting.»

Sterke inntrykk og opplevelse av å være i alvorlig fare kan føre til at bestemte følelser og sanseinntrykk gjenoppleves i lang tid etter selve hendelsen. Slike gjenopplevelser kan forekomme både i våken tilstand og i drømmer. De medfører nesten alltid sterkt ubehag og kan sette den som opplever dem ut av spill lenge av gangen. Ubehaget med å gjenoppleve sterke inntrykk kan føre til unngåelse av situasjoner som i utgangspunktet er nøytrale, fordi de minner om spesielle opplevelser. Unngåelse av noen situasjoner har en tendens til å gripe om seg, personens virkeområde blir etter hvert mindre og mindre. Dette er tungvint, slitsomt, svekker selvtilliten og oppleves som nedverdigende. En del unngår etter hvert nesten all sosial kontakt og trekker seg fra aktiviteter som de tidligere hadde glede av. For erfarne soldater kan det være snakk om reaksjoner opparbeidet over år, utløst av inntrykk etter inntrykk fra en lang rekke tjenesteopphold i utlandet. De opplever et sivilt liv som tomt og meningsløst og forholdet til andre mennesker som fjernt og lite tilfredsstillende. Noen forandrer seg som personer og framstår med helt andre reaksjoner, livssyn og holdninger enn de hadde tidligere.

For familie og venner blir slike endringer vanskelige å forstå og følge med i. Slett ikke alle deler sine opplevelser med nære andre når de kommer hjem. Noen vil skåne familien, andre føler at de der hjemme ikke kan sette seg inn i hvordan det egentlig var. Irritabilitet, følelsesløshet, tilbaketrekning og endrede holdninger fører lett til konflikter med dem man har nære relasjoner til. Ektefelle, barn og foreldre opplever veteranen som forandret, hissig, oppfarende og urimelig. Forholdet til familien blir en tilleggsbelastning og ikke den viktige støtten som ellers kunne ha kompensert for og dempet skadevirkninger. Altfor få ektefeller har fått god nok informasjon til å sette det som skjer i sammenheng med at den ene parten sliter med psykiske langtidsskader. Få får råd og konkret hjelp til å takle problemene sammen.

Det er behov for mer enn økonomisk kompensasjon før et tilbud for denne gruppen blir tilfredsstillende. Her trengs det både informasjon og utvikling av forebyggende tiltak. Kunnskap om skadevirkninger må formidles slik at det blir mulig å kjenne igjen symptomer for dem som får dem. Tilbud om oppfølging må gjøres tilgjengelig for alle slik at det ikke oppleves stigmatiserende å be om hjelp. Behandling av flere av disse tilstandene krever både tid og kompetanse. Oppfølgingen bør derfor være utviklet spesielt for denne gruppen. Det bør være mulig for pårørende å få informasjon og råd. Fra Forsvarets side trengs det åpenhet, og bevissthet på hvilke holdninger som formidles fra deres side når dette temaet kommenteres offentlig.

Helsetilsynet har satt ned en arbeidsgruppe som skal se på tilbudet til denne gruppen av veteraner, vi ser med forventning fram til resultatet.

#

BØR KOMPENSERES: En lovfestet rett til kompensasjon for psykiske langtidsskader vil gi en anerkjennelse av at slike skader er en mulig konsekvens av deltakelse i fredsbevarende operasjoner på lik linje med risiko for fysiske skader.