LIBERAL: Canadas statsminister Justin Trudeau vil legalisere cannabis. Men FN står i veien, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: REUTERS/Chris Wattie
LIBERAL: Canadas statsminister Justin Trudeau vil legalisere cannabis. Men FN står i veien, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: REUTERS/Chris WattieVis mer

FN står i veien når Canada skal legalisere cannabis

Justin Trudeau står overfor et dilemma når han skal utvikle ny cannabispolitikk.

Kommentar

Hva skal progressive krefter gjøre når internasjonale FN-konvensjoner står i veien for å føre den politikken de mener vil redde liv, få bukt med kriminalitet og sikre kontroll med skadelige rusmidler? Det er dilemmaet Canadas statsminister og alle liberaleres kjæledegge, Justin Trudeau, nå står overfor.

Hans liberale regjering har foreslått en «legalisering, regulering og begrensning» av cannabis som skal tre i kraft våren 2017. På FN-møte i New York i april (UNGASS), hvor FNs narkotikapolitikk ble diskutert, forklarte Canadas helseminister Jane Philpott hvorfor:

«Vi vet det er umulig å arrestere oss ut av problemene ... Vi vil få på plass en lovgivning våren 2017 som sikrer at vi holder marihuana unna barna og profitten unna de kriminelle.»

Canada er blant landene som ønsker den største reformen av de nåværende FN-konvensjonene som setter rammene for narkotikapolitikken landene kan føre. Selv om sluttproduktet på UNGASS var en forbedring fra dagens situasjon, var Canada langt fra å få gjennomslag for å få en global narkotikapolitikk som setter velferd, skadereduksjon og menneskerettigheter i forsete.

Som Minerva-redaktør Nils August Andresen skrev etter møte var den progressive leiren splittet i land som Canada og Mexico på den ene siden, som ønsker en radikal endring av politikken, og land som Norge, EU og USA som ønsker flikking på status quo. Det gjorde det lett for reaksjonære stater som Kina og Russland å blokkere til og med relativt moderate forslag som å inkludere en visjon om skadereduksjon og et forbud mot bruk av døddsstraff mot narkotikaforbrytelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det setter Trudeau og den liberale regjeringen i en vanskelig situasjon. For uten en betydelig endring i konvensjonene vil en legalisering av cannabis være et brudd med de tre narkotikakonvensjonene.

Her hjemme har helseminister Bent Høie (H) underkommunisert dette poenget. Han har ved gjentatte anledninger gjort det klart at FN-konvensjonene ikke står i veien for nasjonale eksperimenter med ny lovgivning. På et dialogmøte med sivilsamfunnet før UNGASS sa han at «flere land ønsker avkriminalisering av personlig bruk. Konvensjonene er ikke til hinder for en slik tilnærming — og vi vil ikke motsette oss slike initiativ.»

Men avkriminalisering er ikke et alternativ for Trudeau. Han har hele tiden vært klar på at avkriminalisering, slik Portugal har forsøkt med imponerende resultater siden 2001, ikke er nok.

Avkriminalisering innebærer at forbudet mot å bruke og besitte narkotika ikke lenger skal straffes, noe som fjerner politiets insentiv til å bøtlegge og jage bort narkomane, og som forhindrer unge menneskers liv fra å bli kjørt inn på en kriminell løpebane etter møter med politiet i ung alder.

Men bare ved å legalisere produksjonen og distribusjonen av cannabis, sier Trudeau, er det mulig å hindre salg til mindreårige og frata kriminelle den enorme profitten de får ved å lage og selge produktet. Det samme problemet ser vi i Norge. Forbudet har ikke kunnet forhindre at prisen på cannabis er halvert eller mer siden 1980-tallet.

Men uansett hvor gode grunner canadierne har for å legalisere cannabis, er det problematisk for en liberal regjering at politikken de fører strider mot FNs konvensjoner.

I en artikkel i Canadian Medical Association Journal publisert mandag, påpeker Steven Hoffman og Roojin Habibi fra the Global Strategy Lab ved Universitetet i Ottawa, at selv om canadiere nok er mindre bekymret for internasjonal lovgivning på rusfeltet, bryr de seg mer når disse lovene regulerer folkemord, atomvåpen eller menneskerettigheter.

Skal Canada unngå å undergrave FN som helhet, skriver de, må landet også forholde seg til konvensjonene de ikke liker. Bare på den måten kan de med troverdighet be andre land om å gjøre det samme i tilfeller der de f.eks. bryter menneskerettighetene.

Vil det innebære slutten på Trudeaus legaliseringsiver? Nei, ikke nødvendigvis. Forfatterne foreslår nemlig ikke at regjeringen gir opp sin politikk, men heller at de forsøker å få andre land til å gi Canada et unntak fra konvensjonene, og hvis ikke det går, er rådet klart: Da bør Canada heller melde seg ut av konvensjonene, noe de er i sin fulle rett til som suveren stat, «for å unngå å undergrave internasjonal rett».

Det ville sendt et tydelig signal. Allerede har Uruguay og flere amerikanske delstater legalisert cannabis, i strid med konvensjonen, uten at verken Uruguay eller USA har meldt seg ut. Hittil har USA ment at FN-konvensjonene må tolkes fleksibelt, siden mye har skjedd siden den første FN-konvensjonen om narkotika kom på plass i 1961, uten at verken FN eller rettslige eksperter er enige i den tolkningen.

USA har tradisjonelt vært det landet som har stått hardest på for å få med verdens land på å forby produksjon, omsetning og bruk av andre rusmidler enn alkohol og tobakk. Når stadig flere delstater legaliserer cannabis, er USAs politikk nødt til å endres. Hittil har politikken på hjemmebane ført USA over i en passiv posisjon i forhandlingene om en ny global ruspolitikk. Det må endres, om ikke FN-konvensjonen skal ende med å bli ignorert av stadig flere stater som forstår at andre rusmidler må reguleres på samme måte som vi regulerer alkohol.

Kanskje kan Trudeaus handlinger over grensen, være det som får USA til å ta en mer aktiv rolle for å få på plass FN-konvensjoner om narkotika som passer til det 21. århundre.