Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

FNs framtid i norsk asylpolitikk

Sommerens debatter tydeliggjør behovet for en bred og grundig debatt om de standarder som skal gjelde i norsk asylpolitikk i årene som kommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I LØPET AV HØSTEN skal Regjeringen avklare hvilken rolle FN skal spille i norsk asylpolitikk. Det er kanskje det viktigste prinsipielle spørsmålet denne regjeringen skal ta stilling til i asylpolitikken i denne stortingsperioden.I forbindelse med 50-årsjubileet til FNs flyktningkonvensjon i 2001 ble det holdt en rundebordskonferanse ved universitetet i Cambridge som tok for seg FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sin overvåkningsrolle i henhold til Flyktningkonvensjonens artikkel 35. En av konklusjonene var at man bør etablere mekanismer som vil opprettholde, og helst styrke, UNHCRs autoritet. Det ble spesielt uttalt at alt som kan svekke UNHCRs autoritet må unngås.

I SOMMER HAR DET VÆRT to store debatter knyttet til norsk asylpolitikks forhold til UNHCR. I juni utløste det sterk kritikk fra UNHCRs regionale representant i Stockholm at norske myndigheter la opp til en returpraksis for afghanere som stred med UNHCRs anbefalinger. I august utløste det igjen en protest fra UNHCR da norske myndigheter igangsatte returer av somaliere til Sør-Somalia. Norge er det eneste landet som har mottatt en slik protest - simpelthen fordi Norge trolig er det eneste landet i Europa som returnerer asylsøkere uten et kriminelt rulleblad til Sør-Somalia.Det er positivt at den rødgrønne regjeringen, i henhold til Soria Moria-erklæringen, «vil føre en flyktningpolitikk som i større grad tar hensyn til anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)». Vi har imidlertid blitt svært bekymret etter sommerens utvikling, som etter vårt skjønn tydeliggjør behovet for en bred og grundig debatt om de standarder som skal gjelde i norsk asylpolitikk i årene som kommer.

UNHCRS ANBEFALINGER omfatter primært større grupper av asylsøkere. Anbefalingene utarbeides enten av den aktuelle landseksjonen ved hovedkontoret i Genève, eller av det regionale kontoret med ansvar for det aktuelle landet i samråd med Genève. Hovedkontoret i Genève bidrar slik til å sikre at de samme standarder for flyktningbeskyttelse ligger til grunn for de ulike anbefalingene. Det betyr at når norske myndigheter beveger seg bort fra UNHCRs anbefalinger, beveger de seg bort fra den standard for beskyttelse som UNHCR har bidratt til å etablere gjennom mer enn 50 års arbeid.UNHCRs anbefalinger har normalt stått sterkt i norsk asylpolitikk. Det var først i 2004 at praksisinnstramninger for flere av de store gruppene av asylsøkere medførte et ganske markant brudd med UNHCR. Vi kan ikke se at de standarder og betraktningsmåter som ligger til grunn for UNHCRs anbefalinger har endret seg. Det som har endret seg, synes å være norske myndigheters tilnærming. Kort sagt: Man begynte å operere med andre krav til den enkeltes trygghet og humanitære situasjon ved en retur enn de som ligger til grunn for UNHCRs anbefalinger.Norske myndigheter har innvendt mot UNHCR at de gir generelle anbefalinger, mens norske myndigheter foretar en individuell vurdering. Dette er misvisende. For de fleste grupper av asylsøkere er UNHCRs anbefalinger nyanserte, med kategorier av personer som UNHCR anser kan og ikke kan være i fare ved en retur, avhengig av faktorer som må vurderes i hver enkelt sak. Eksempelvis er anbefalingene for asylsøkere fra Afghanistan vel 120 sider i lengde og svært sammensatte.

NÅR ANBEFALINGENE FOR Somalia derimot er på bare to sider, er det fordi UNHCR betrakter Sør-Somalia som et av meget få områder i verden hvor det ikke vil være forsvarlig å henvise noen til å returnere. UNHCRs tilnærming til Sør-Somalia reflekterer de særskilte forholdene som preger området, med en ofte uoversiktlig og omskiftelig sikkerhetssituasjon med bølgende konflikter. Tilnærmingen reflekterer også et fokus på sivilbefolkningens utrygghet og utsatthet i konfliktsituasjoner, og det grunnleggende prinsipp at man normalt ikke bør pålegge mennesker som allerede har flyktet fra sitt hjemland å returnere så lenge landet forblir preget av betydelig usikkerhet og manglende stabilitet - det vil si inn i en situasjon hvor man raskt kan bli tvunget på flukt igjen. UNHCR har en tilsvarende vurdering av Tsjetsjenia og Sør-Irak.Det har vært en tendens i Norge de siste årene at man har ansett UNHCRs anbefalinger vedrørende humanitære forhold som utenfor UNHCRs primære ansvarsområde, slik at de kan tillegges mindre vekt. Dette fremstår som en svært kunstig tilnærming. Det er åpenbart UNHCRs anliggende hvilke livsbetingelser personer som har vært tvunget til å flykte fra sitt hjemsted, henvises til. Og når ble det slik i Norge at vi betrakter en humanitær anbefaling fra FN som noe vi ikke behøver å ta så nøye på?

HVA GJELDER ASYLSØKERE fra eksempelvis Tsjetsjenia og Afghanistan, berører UNHCRs humanitære anbefalinger personer som ikke trygt kan returnere til sitt hjemsted grunnet konflikt. Dersom de skal henvises til en annen del av hjemlandet enn de er fra, anser UNHCR at det forutsetter at de sikres basale livsnødvendigheter og noenlunde stabile livsforhold. Det gjennomgående trekket i UNHCRs tilnærming til humanitære spørsmål er at personer som har blitt drevet på flukt av krig eller konflikt, ikke skal henvises til en prekær humanitær situasjon som internflyktninger. UNHCRs fokus er på stabile og varige løsninger. Det er i så måte ikke akseptabelt dersom en person flykter fra sitt hjemland, nektes beskyttelse i et trygt land og returneres til et sted hvor vedkommende hensettes i en prekær situasjon som kan tvinge vedkommende til å flykte på nytt.Regjeringen har også vist til vår nasjonale selvbestemmelsesrett. Det er imidlertid vanskelig å se at vår nasjonale selvbestemmelsesrett er truet her. Selvbestemmelsesretten forutsetter ikke at den brukes i utide. Det er som med ytringsfriheten - det er mye vi har lov til å si som vi strengt tatt ikke burde. Å hardnakket hevde vår selvbestemmelsesrett når vi er stilt overfor humanitære prinsipper, vil lede på avveie.

NOAS ANSER AT DET BØR nedfelles som et prinsipp i norsk utlendingslovgivning at UNHCRs anbefalinger som hovedregel skal følges, som et tydelig og forpliktende signal om den vekt UNHCRs anbefalinger naturlig bør ha i norsk asylpolitikk. Samtidig ser vi at norske myndigheter vil trenge å beholde muligheten for å fravike anbefalingene dersom det finnes vektige grunner for å gjøre det. I slike tilfeller må imidlertid bevisbyrden ligge på norske myndigheter, som må godtgjøre at retur likevel er forsvarlig. Det bør da også være i alles interesse at UNHCR orienteres om dette i forkant og gis anledning til å uttale seg. UNHCR har normalt kontorer i de aktuelle opprinnelseslandene, og vil sitte på oppdatert og presis informasjon.Et annet problemområde er direkte anmodninger til norske myndigheter fra FN-organer. Norge har blant annet tvangsmessig returnert noen få alvorlig handikappede barn til Kosovo de siste årene til tross for at dette klart går imot UNHCRs anbefalinger. Anmodninger fra FN-administrasjonen i Kosovo (UNMIK) om å ta barna tilbake, har heller ikke blitt etterkommet. Selv om slike direkte anmodninger fra FN-organer er relativt sjeldne, bør det legges føringer på hvordan de skal behandles - og at de som den meget klare hovedregel skal etterkommes.