Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

FNs maktesløshet

EN FN-KOMMISJON har nettopp lagt fram en rapport på 176 sider om situasjonen i Darfur, Sudan. Det er uhyggelig lesning, særlig tatt i betrakting at FN ikke har vært i stand til å foreta seg noe som helst. Rapporten dokumenterer en rekke forbrytelser. Folk har fått øynene sine stukket ut. Andre er blitt slept etter kameler til de døde. Kvinner og jenter er blitt holdt nakne i leire før de er blitt voldtatt.

FN-kommisjonen skriver at det er hevet over enhver tvil at det har foregått massedrap i Darfur og de er blitt utført av regjeringsstyrker eller militia som er sponset av regjeringen i Kartoum. Kommisjonen kan ikke slå fast at det har foregått folkemord i Darfur. I henhold til Geneve-konvensjonene er det meget strenge kriterier for hva som kan kalles folkemord. Men FN-kommisjonen slår fast: «forbrytelsene mot menneskeheten og krigsforbytelsene som har foregått er ikke mindre alvorlig eller mindre frastøtende enn et folkemord.»

ANTALLET MENNESKER som er blitt drept i Darfur er like høyt som antallet omkomne etter tsunamien i Sør-Asia. To millioner mennesker er blitt drevet på flukt. Alt dette mens verdenssamfunnet har stått maktesløse. FNs Sikkerhetsråd har ikke vært i stand til å iverksette verken en humanitær intervensjon eller økonomiske sanksjoner for å presse regimet i Kartoum. Takket være vetoretten i FNs Sikkerhetsråd. Kina, som har interesse av å stå på godfot med Sudan på grunn av oljeinteresser i landet, har blokkert resolusjoner i Sikkerhetsrådet som kunne bane veien for aksjoner fra FN.

USA driver nå en hektisk virksomhet for å hindre at FNs Sikkerhetesråd sender rapporten fra FN-kommisjonen over til Den internasjonale Straffedomstolen. En slik handling fra FNs Sikkerhetsråds side ville være et kraftig varsel til de som utfører krigsforbrytelser i Darfur. Men igjen ser vi at en av vetomaktene forsøker å blokkere dette.

JEG SAVNER EN KLAR norsk stemme i det som nå foregår rundt dette spørsmålet. Norge har vært viktige i forbindelse med å få opprettet Den internasjonale Straffedomstolen. Den er trolig en effektiv avskrekking mot folk som begår krigsforbrytelser. Et vedtak om å sende grusomhetene i Darfur til domstolen, vil kunne redde like mange liv som de humanitære operasjonene i Sør-Asia. I Darfur som i Sør-Asia dreier det seg om ti-tusener av mennesker som vil dø uten en rask reaksjon fra verdensamfunnet.

FN-kommisjonen skriver i sin rapport at det å sende saken til Den internasjonale Straffedomstolen «er den eneste måten å stille forbryterne til ansvar». USA motsetter seg dette fordi landet ikke har ratifisert traktaten om Den internajonale Straffedomstolen. Igjen ser vi at en vetomakts interesser settes over alle andres. USA ønsker å opprette nok en spesialdomstol - som de vi har hatt for Jugoslavia og Rwanda - for å ta seg av krigsforbrytelsene i Darfur. Det vil ta lang tid å opprette en slik spesialdomstol. I mellomtiden vil tusener av liv gå tapt. Dessuten vil dette undergrave det fellesorgan vi nå har fått, for å ta seg av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Hvorfor er det så stille om Darfur fra regjeringens side, fra medier, eller biskoper og andre som vanligvis går i demonstrasjonstog?

VERDENSSAMFUNNETS handlingslammelse og unnfallenhet i Darfur viser hvor nødvendig det er med en reform av FN. Samtidig får vi nå illustrert hvor utilstrekkelige anbefalingene fra FN-panelet som hadde til oppgave å utrede en slik reform, er. Panelet er blitt offer for etablerte interesser i stedet for å heve seg over dem og ivareta det som er verdensamfunnets fellesskapsinteresser. Man har nemlig unnlatt å gå inn på det vesentligste, vetoretten i FNs Sikkerhetsråd. Panelet har kun gått inn på hvordan Rådet kan utvides og lagt fram to alternative forslag. Det er selvsagt at Sikkerhetsrådet må utvides slik at det gjenspeiler den verden vi har i dag, og ikke den vi hadde umiddelbart etter 2. verdeskrig. Men Rådet vil trolig bli enda mer handlingslammet hvis det kommer nye medlemmer inn uten å gjøre noe med vetoretten til de faste medlemmene. Særlig hvis flere av de nye medlemmene også skal få vetorett, slik et av forslagene fra kommisjonen går ut på. Da blir det enda flere som vil være tilbøyelig til å se hen til sine nasjonale interesser slik vi nå ser det i Darfur. Jeg mener FN blir irrelevant hvis organisasjonen ikke kan gjøre noe med humanitære katastrofer som vi nå ser i Darfur. Verdenssamfunnet våknet i forbindelse med tsunamien. Når vi får begivenhetene rett inn i stua, blir det rett og slett uutholdelig for oss alle. Vi må gjøre noe.

Slik var det også på Balkan. Da Milosovic startet en etnisk rensing som ble fjernsynsoverført, kunne ikke verdens politiske ledere lenger forholde seg passive. Slik vil virkeligheten være i fremtiden. Hvis FNs Sikkerhetsråd ikke er i stand til å gjøre det som FN-charteret har pålagt Rådet, nemlig å ta ansvar for verdens fred og sikkerhet, men i stedet lar enekeltmedlemmer i Rådet ta mer hensyn til sine egne nasjonale behov, blir FN spilt utover sidelinjen.

ETTER MIN MENING må to ting gjøres. For det første må FNs generalsforsamling utarbeide retningslinjer for når Sikkerhetsrådet kan iverksette humanitær intervensjon, dvs. gi mandat til å gripe inn i et medlemslands indre anliggende hvis en makthaver eller regjering forbryter seg mot egen sivilbefolkning. Reglene for når dette skal kunne gjøres, må være svært strenge slik at de ikke kan misbrukes av stormakter til å intervenere ut fra eget forgodtbefinnende.

Samtidig må det lages en mekanisme som gjør det mulig å komme rundt den situasjonen vi ser i Darfur, at en av vetomaktene kan blokkere for alle andres vilje. Dette kan gjøres ved å gi FNs generalsekretær enerett til å legge fram forslag om humanitær intervensjon. Når generalsekretæren har gjort det, må man regne med at han handler på vegne av verdenssamfunnets vilje og interesser. Dermed kan man se bort fra veto fra et eller flere av Rådets medlemmer. Når et veto kommer til tross for at generalsekretæren etter nøye overveielser og klare kriterier har foreslått tiltak, må et veto kunne sees på som et signal om at vedkommende vetomakt tar vare på egne interesser i stedet for å oppfylle forpliktelsen i FN-charteret om å handle på vegne av hele verdensamfunnet.

Da må vedkommende vetomakts stemme kunne sees på som ikke legitim.

EN SLIK BEGRENSNING i vetoretten i FNs Sikkerhetsråd samtidig som man sørger for å få Den internasjoanle Straffedomstolens makt og rolle klart etablert, vil være et stort framskritt for de humanitære kreftene i verdenssamfunnet.