Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

FNs uklare mandat

Dagbladets debatt om FN-mandat eller humanitær intervensjon har vært fruktbar og avklart at det ikke i hovedsak dreier seg om et enten-eller. Ønsket om kollektiv sikkerhet er fortsatt dominerende, og internasjonale, militære aksjoner bør foregå med FNs godkjenning, ikke som selvtekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men det er grunn til å minne om at de intervensjonene som ble gjennomført på begynnelsen av 1990-tallet med mandat fra FNs sikkerhetsråd, og som Carsten Rønnfeldt og Espen Barth Eide (22.2.99) blant annet omtaler som at «FNs sikkerhetsråd igjen fikk mulighet til å spille noe av den rollen det var tiltenkt som håndhever av et slags internasjonalt maktmonopol», slett ikke ble entydig vellykkede. Intervensjonen i Somalia, og enda mer den langvarige operasjonen i Bosnia, må tvert imot oppsummeres som nederlag. Grunnen var ikke at Sikkerhetsrådet utøvde noe maktmonopol, men at stormaktene var uvillige til å håndheve internasjonal lov og rett med makt.

FNs operasjon i Bosnia klarte ikke å hindre det betydeligste folkemord i Europa siden den annen verdenskrig, like fram til Srebrenica-massakren i juli 1995. Årsaken var både utstrakt kynisme og likegyldighet til den bosniske sivilbefolkningens skjebne og motstridende interesser stormaktene imellom. Da Sikkerhetsrådet opprettet de såkalte «sikre sonene» våren 1993, ble det fastslått at behovet for soldater ville øke med 34000. FN fikk 7000. Viljen til å yte var ikke på høyde med det som krevdes. USA ville ikke sette soldater på bakken. Frankrike og Storbritannia motsatte seg bombing av bosnisk-serbiske mål.

Mandatet for FN-operasjonen i Bosnia kan det være særlig grunn til å kikke på, for det viser at selv et delvis skarpt mandat ikke betyr at stormaktene bruker de midler de har for å beskytte sivile og stoppe krigshandlinger.

Den til tider utrolige ettergivenhet fra FNs side i Bosnia ble som regel unnskyldt med mandatet. «FN skal ikke være en kampstyrke,» var omkvedet. En gjennomgang av Sikkerhetsrådets resolusjoner om Bosnia viser imidlertid at flere av dem var langt skarpere enn hva stormaktene og FNs egne ledere ville iverksette. Når man fra FN-hold sa at operasjonen i Bosnia var en fredsbevarende operasjon, ikke en fredsopprettende (hvilken fred de skulle bevare, sa man naturlig nok aldri), var dette faktisk ikke helt i samsvar med hva Sikkerhetsrådet hadde vedtatt.

Stadig opplevde man for eksempel under krigen i Bosnia at humanitær hjelp ikke kom fram, men ble stoppet av særlig de bosniske serberne. Dermed ble Sarajevo, Gorazde, Bihac eller Srebrenica, for å nevne noen byer, uten mat og medisiner i lang tid. FNs svar var alltid å snakke seg til løsninger, eventuelt hjulpet av å gi de bosniske serberne den del av lasten de forlangte. Man ga etter for utpressing.

Slik ettergivenhet var ikke diktert av Sikkerhetsrådets mandat. For Sikkerhetsrådets resolusjon 770 av 12. august 1992 om humanitært hjelpearbeid henviser uttrykkelig til kapitel VII i FN-pakten, som handler om maktbruk og ikke forutsetter enighet mellom partene. Dessuten oppfordrer resolusjonen medlemsstatene til å ta i bruk de etter hvert så magiske «alle nødvendige midler» for å sikre leveransene av humanitær hjelp til Sarajevo og «overalt der det er nødvendig i Bosnia-Hercegovina» .

Det var således hevet over tvil at alle forsøk på å hindre FN i å levere humanitær hjelp, i praksis var hindringer som kunne møtes med makt. Men det skulle gå over tre år før FN-styrken i Sarajevo fikk en sjef, den britiske general Rupert Smith, som sluttet å forhandle med de bosniske serberne om retten til å ta seg inn til Sarajevo. Situasjonen var også betydelig endret, det hører med. Men Smith hadde en annen holdning. Han ga de bosniske serbere beskjed om at hans styrke kom til å ta seg inn i Sarajevo langs hovedveien, og at ethvert forsøk på å hindre den ville bli møtt med tilstrekkelig makt. Ingen prøvde å stoppe ham. Også Sikkerhetsrådets resolusjoner om de «sikre sonene», resolusjon 824 og 836 fra mai og juni 1993, refererte uttrykkelig til kapittel VII og «alle nødvendige midler» for å forsvare sonene. Resolusjon 836 spesifiserte at dette også omfattet bruk av flyvåpen.

Selv om FN-styrken i Bosnia ikke i utgangspunktet var ment å være en kampstyrke, hadde den uten tvil dekning i Sikkerhetsrådets resolusjoner for å bruke makt i gjennomføringen av sine mest nødvendige oppgaver, om den ville. Resolusjon 824 utpeker i klare ord de bosniske serberne som angriperne som de sikre sonene skulle forsvares mot. Sikkerhetsrådet var «dypt bekymret over de fortsatte væpnede angrepene av bosnisk-serbiske halvmilitære enheter mot flere byer i Republikken Bosnia-Hercegovina,» het det.

Til tross for vedtakene fra Sikkerhetsrådet som ga FN-styrken myndighet til å bruke makt for å forsvare offeret, insisterte ledende FN-representanter på å være nøytrale. Da det virkelig røynet på i Srebrenica i juli 1995, var FN-styrken helt ubrukelig. Ikke først og fremst fordi den var liten, men fordi den hadde bøyd nakken for Ratko Mladic i månedsvis, var delvis fiendtlig innstilt til Srebrenicas skitne og sultne muslimske befolkning og ble latt i stikken av sine overordnede.

Uansett FN-resolusjonens ordlyd spilte dessuten Storbritannia og Frankrike en betydelig praktisk rolle. Med de største kontingentene av soldater på bakken ble det de som avgjorde hvordan FNs mandat skulle iverksettes. Begge nektet, med symbolske unntak, å bruke makt mot serberne fram til sommeren 1995.

Striden stormaktene imellom åpnet også for at FNs egne ledere fikk betydelig innflytelse over den praktiske utformingen av organisasjonenes politikk. Generalsekretær Boutros Boutros-Ghali symboliserte dette. Mens Sikkerhetsrådet ga medlemslandene fullmakt til å bruke «alle nødvendige midler» for å få humanitær hjelp fram til Sarajevo, erklærte Boutros-Ghali at krigen i Bosnia var «den rike mannens krig».

På en pressekonferanse i Sarajevo nyttårsaften 1992, etter et par timers besøk, besvarte Boutros-Ghali bønnen fra en lokal journalist om å stoppe massedrapet med å si at han visste om 10 andre steder i verden hvor folk hadde det verre. Det var åpenbart usant. Kanskje var Kabul og Huambo (Angola) verre. Men Boutros-Ghali demonstrerte at for ham var ikke Sarajevo høyt prioritert. Denne mannen skulle lede FN-operasjonen i Bosnia. Richard Holbrooke skrev da også i sin bok om det avgjørende øyeblikk da FN skulle gi NATO myndighet til å iverksette bombing i september 1995: «Heldigvis var Boutros-Ghali utilgjengelig.»

FN-operasjonen i Bosnia tjente verdensorganisasjonen til liten ære. FNs eneste politikk var ettergivenhetspolitikk, og organisasjonens ledere aktive talsmenn for den. En av lærdommene NATO trakk, var at organisasjonen nok ønsket seg FN-mandat, men definitivt ikke FN-kommando. Eller sagt på en annen måte: FNs formelle mandat er viktig. Hvordan det iverksettes er enda viktigere.

Eide og Rønnfeldt konkluderer at det «på begynnelsen av 1990-tallet fantes politisk vilje i FNs sikkerhetsråd til å fortolke humanitære katastrofer som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og til å autorisere bruk av militære midler for å stoppe dem». Det er mye uriktig i dette. En avgjørende svikt fra stormaktene og Sikkerhetsrådet var nettopp at de forklarte krigen i Bosnia som en «humanitær katastrofe», ikke en aggresjonskrig med utryddelse av andre folkegrupper som mål.

Vilje til å stoppe krigen, ikke bare lindre krigens plagsomme virkninger, fantes først sommeren 1995, etter at den hadde pågått i nesten tre og et halvt år. Verken Russland eller Kina delte viljen til makt. De bare svelget at vestmaktene hadde den. FN-operasjonen i Bosnia ble symbolet på hva som skjer når viljen til maktbruk mangler.

Å si, som Eide og Rønnfeldt, at NATOs alenegang i Kosovo er årsaken til at Sikkerhetsrådets enighet er borte, er derfor å stille forholdene fullstendig på hodet. Reell enighet om å løse betydelige problemer fantes ikke. Nå beskytter stormaktene igjen klientstatene åpent.