FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Fødekuer søkes til barselrevolusjon

La mor få grine barseltårene sine i fred på Haukeland.

Meninger

Haukeland vil sende hjem nybakte mødre seks timer etter fødselen», sier de på radioen og jeg vet at jeg må skrive noe om krisa i barselomsorgen.

Jeg har skammet meg så mye over barseltida mi. Jeg følte meg som en mislykket mor, en sosialdemokratisk sviker.

Jeg ville så gjerne være en flink førstegangsmor. En som ikke var sykmeldt i svangerskapet. En som «sto i jobb». En som var flink til å føde. En som reiste hjem fra sykehuset tidlig og klarte seg selv. En som kom seg ut av huset. En som «kom raskt tilbake».

Og, så lå jeg sykmeldt med beina høyt de siste tre månedene av svangerskapet og ungen ble tatt med hastekeisersnitt. Sykehuset ville sende meg hjem etter tre dager og jeg måtte si: «Nei, jeg klarer ikke være hjemme ennå. La meg bli. Vær så snill.»

Det er påfallende hvor mye av det jeg skammet meg over som var utenfor min kontroll. Keisersnitt-skammen er et godt eksempel. All informasjon jeg fant fra det offentlige skrev jo med utgangspunkt i at keisersnitt burde unngås. Det var jeg for så vidt enig i, men det var ikke så mye å gjøre med når kirurgen først hadde spretta meg opp. «Du klarer nok å føde naturlig neste gang, vet du.», sa en jordmor som ville trøste. Det hadde ikke ønsket effekt.

«Du har nok fått en fødselsdepresjon», sa en venninne av meg. Da kom jeg til å tenke på et av slagordene til den skeive bevegelsen i San Francisco: «Depressed? It might be political.» Det kan være ytre årsaker til at du kjenner deg som verdens minste lort i verdens største potte. Jeg hadde flere grunner til å være sint enn jeg hadde til å skamme meg.

Jeg var så heldig å få tilbringe tenårene mine i den feministiske bevegelsen. Det betyr at jeg leste mine første dameblader samtidig som jeg gikk på møter med eldre jenter som kritiserte de retusjerte bildene og håpløse idealene i de samme bladene.

Men det var ingen som hadde forberedt meg på at det fantes et like usunt og umulig ideal for gravide og nybakte mødre – et ideal som mange feminister rundt meg hadde omfavnet helhjertet.

Jeg skjønte at den beste måten å gro en baby på, var å gjøre det diskré. Jeg skulle spy i arbeidstida på en måte som gjorde at kollegaene mine ikke merket det. Jeg skulle stå i jobb selv om ryggen var vond og føttene var hovne, jeg skulle trene minst like mye som før og ikke bli for tjukk. Jeg skulle underlegge meg en total statlig kroppskontroll. Jeg lå søvnløs i mørket og hørte på «The Handmaid’s Tale» på lydbok og tenkte: «Jeg bor jo i dette landet allerede. Jeg får tilsnakk fra kollegaer om de ser meg drikke kaffe, fordi det liksom er mitt ansvar å leve livet mitt som den perfekte fødeku. Det er ingen frihet igjen til meg.»

Men uansett hvor hardt du jobber for å bli den beste fødekua i kongeriket Norge, uansett hvor mye du har øvd på pusteteknikker og massert mellomkjøttet, så kan du ikke puste deg ut av å kjøre skytteltrafikk i ambulanse mellom Ullevål og Ahus fordi det ikke er plass til deg i herberget. Du kan ikke vinne over den politiske virkeligheten i Helseforetaks-Norge med mental trening.

Vi norske fødekuer skal løse to umulige oppgaver med kroppene våre: Vi skal være de sprekeste kvigene i hele verden, føde med færrest mulig inngrep på sykehus der det stadig blir færre jordmødre på jobb, for deretter å spare sykehuset penger ved å reise hjem så fort som mulig, samtidig som vi produserer mest melk og drar raskt tilbake i jobb. Det er et like uoppnåelig ideal som at vi alle skal se ut som retusjerte undertøysmodeller.

Jeg skammet meg over å være en svak og sårbar mor. Nå vet jeg at ideen om den selvhjulpne mor er en undertrykkelsesmekanisme for å gjøre oss medsammensvorne i raseringen av helsevesenet i lønnsomhetens navn.

Så la oss fylle gatene 8. mars. Dere kan bare prøve, Helse Vest. La oss gå for mors rett til å gråte barseltårene på Haukeland, ikke mens hun sitter i telefonkøen til Helsestasjonen for å mase seg til et hjemmebesøk.