Fødselsorganiseringen i Norge må endres

Se også side 16 og 17

HVOR ER DET best for norske kvinner å føde? Det er det uenighet om blant helsepersonell, men også blant gravide. Det er nesten 60.000 fødsler i Norge per år. Det vi kan slå fast er at mer enn 97 prosent av fødslene skjer på sykehus. Det er omtrent 1500 fødsler som skjer på fødestuer, 300 hjemmefødsler hvorav halvparten er planlagt, og 200 transportfødsler. I Norge har vi 45 fødeavdelinger, mer enn noe annet land i verden i forhold til antall fødsler. Vi har nesten dobbelt så mange fødeavdelinger som i Sverige og Finland. Noe av forklaringen er relatert til geografi, klima og bosettingsmønster. Tjuefem fødeinstitusjoner i Norge har mindre enn 500 fødsler per år, altså en til to per dag. Det har gjennom mange år vært store problemer med å drive og bemanne de små fødeavdelingene. For å ha en fødeavdeling trenger man jordmødre, spesialister i fødselshjelp og gynekologi, anestesi-, operasjons- og laboratoriepersonell i vakt døgnet rundt, året rundt. I tillegg bør barnelege være tilknyttet. Det er vanskelig å få jordmødre og leger til å arbeide ved slike avdelinger. Mange avdelinger er så små at de bare har 1-2 fast ansatte leger, som har gjort en imponerende innsats med vaktordninger som innebærer vakt annethvert døgn eller oftere. Det er ikke mange fagfolk som holder ut slike arbeidsforhold, og det er ikke rart det er vanskelig å rekruttere fagfolk til slike stillinger.

FOR EN SPESIALIST i fødselshjelp og kvinnesykdommer er dagarbeidet ved de små avdelingene i hovedsak knyttet til gynekologifaget. For 10-20 år siden hadde små sykehus gynekologiske avdelinger med 20-30 senger. Nå er antallet de fleste steder redusert til 0-5 senger. Grunnen er den rivende utviklingen i faget. Ny teknologi og nye operasjonsteknikker gjør at pasienter med sykdommer som tidligere krevde sykehusopphold på 1-2 uker og sykmelding i 4-6 uker, nå kan behandles poliklinisk, dagkirurgisk eller med 1-2 dagers sykehusopphold. Utfordringen er at behandlingen er blitt mer spesialisert, det kreves avansert utstyr og for at legene skal beherske disse teknikkene må de utføre inngrepene regelmessig. Dermed blir det vanskelig å tilby denne kompetansen på små sykehus.Utviklingen innenfor fødselshjelp og gynekologi peker klart i retning av sentralisering, som har vært regelen i de fleste land. I Sverige anbefaler Socialstyrelsen at fødeavdelingene skal ha minst 1000 fødsler per år. Mye taler for at sentralisering er en god ide. Det ville løse de vedvarende drifts- og rekrutteringsproblemene ved de små avdelingene. Mange fagfolk vil også hevde at dette er det beste og tryggeste for fødende og gynekologiske pasienter. Ulempene er at kvinner som skal føde vil få lenger vei til fødeavdelingen. Noen må da forlate familien noen dager eller i verste fall uker i forbindelse med fødselen. Byrdene ved å reise et annet sted bør kunne reduseres ved hjelp av god forberedelse og godt samarbeid med fødeinstitusjonene. Vi må også huske at denne diskusjonen dreier seg om friske fødende - de som trenger spesiell omsorg på grunn av sykdom sendes allerede til større sykehus.

SENTRALISERINGSALTERNATIVET har imidlertid Stortinget og dagens regjering sagt klart nei til. Fødselsorganiseringen ble behandlet i Stortinget i 2001, og det ble da vedtatt at Norge skulle ha en desentralisert og differensiert fødselsomsorg. Det ble vedtatt at fødeinstitusjonene skulle være på tre nivåer: Kvinneklinikker med mer enn 1500 fødsler per år, vaktberedskap med jordmødre, fødselslege/gynekolog, barnelege, anestesi- og operasjonsstuepersonell. Fødeavdelinger med mer enn 400-500 fødsler, vaktberedskap av jordmødre, fødselslege/gynekolog, anestesi- og operasjonsstuepersonell og jordmorstyrte fødestuer med mer enn 40-50 fødsler per år. Nasjonalt råd for fødselsomsorg ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet for å bistå i de omstillingsprosesser som var nødvendige.Siden det er politisk vedtatt at ingen sykehus skal miste et fødetilbud, er det eneste alternativet en omgjøring av de små fødeavdelingene til fødestuer i lokalsykehus, Omtrent 40-50 prosent av de gravide kan føde på en fødestue lokalt. Kvinner som har vært gjennom kompliserte fødsler tidligere, har hatt keisersnitt eller får komplikasjoner i svangerskapet, kan ikke føde på en fødestue. På en fødestue kan det ikke utføres keisersnitt og kvinnen kan ikke få epiduralbedøvelse. I fagmiljøet er det debatt om fødestuefødsler er like trygt som sykehusfødsler. Vi kan slå fast at både nasjonale og internasjonale studier viser gode resultater ved fødestuer, forutsatt en god utvelgelse. Men det er ingen kvinner som tvinges til å føde på en fødestue. Føler kvinnen seg utrygg bør hun velge en fødeavdeling. Det vi imidlertid vet er at der det finnes fødestuetilbud, slutter befolkningen opp om fødestuen og 90-95 prosent av de som kan føde der, benytter seg av tilbudet.

DET ENESTE SOM ER opplagt er at dagens situasjon ikke kan vedvare. De små føde-/gynekologiske avdelingene har store driftsproblemer fordi miljøene er for små og sårbare. En økning i bemanningen for å sikre en tilfredsstillende vaktordning er også meningsløs fordi befolkningsgrunnlaget er så lavt at det ikke vil være nok arbeid på dagtid for legene.I flere lokalsamfunn har det vært kraftige protester på omgjøringer i fødetilbudet. Det er ikke vanskelig å forstå. Lokalsykehusene er store arbeidsplasser og representerer en trygghet for befolkningen. Men det er et faktum at lokalbefolkningen i økende grad etterspør kvalitet og i økende grad velger å reise til større sykehus. Eksempelvis er det naturlig at en som skal føde tvillinger ønsker å være på en avdeling som har mer enn 1-2 tvillingfødsler per år. Hvis en ikke-gravid kvinne med godartede underlivsblødninger må velge mellom å gjennomgå en større mageoperasjon for å fjerne livmoren på et lite sykehus, og å reise til et større sykehus for å få utført et enkelt dagkirurgisk kikkehullinngrep med bevaring av livmoren, kan valget bli enkelt hvis kvinnen får den informasjon hun har krav på.

NASJONALT RÅD for fødselsomsorg mener at det nå må handles i tråd med Stortingets klare vedtak. Vedtakene har ikke blitt fulgt opp av helsemyndighetene. Skal det være slik? Om Stortingets skulle omgjøre vedtakene om nivåinndeling av fødeinstitusjoner, ville driftsituasjonen forbli like håpløs. De minste føde-/gynekologiske avdelingene med 200-400 fødsler per år har lenge vært holdt kunstig i live ved kostbare lege- og jordmorvikarstafetter fra utlandet. Dette er ikke kvalitetsmessig tilfredsstillende. Det som nå skjer er at føde- og gynekologitilbudet ved de minste sykehusene «råtner på rot». Lokalbefolkningen fortjener ikke dette. De bør ha et stabilt og faglig godt tilbud. Fødselshjelpen i distrikts-Norge bør ikke være basert på nødløsninger som blir permanente på grunn av beslutningsvegring hos helsemyndighetene.