Fødselsstreiken i Japan

«I 3300 vil det kun være to japanere igjen, og i år 3387 vil det japanske folk ha opphørt å eksistere.»

Japan, med sitt folketall på 127 millioner mennesker på et område som er mindre enn staten California, har hittil vært et av verdens tettest befolkede land. Men nå er folketallet i dramatisk tilbakegang. Man regner med at for å beholde nåværende folketall, trengs et fødselstall på 2,08. I år 2000 var imidlertid fødselsraten kun 1,36 og i 2001 1,33. Shigesatao Takahashi, direktøren for the National Institute of Population and Social Security Research i Tokio, stipulerer folketallet i Japan i 2050 til 89,70 millioner. Dersom den nåværende utvikling fortsetter, vil tallet bli halvert hvert femtiende år etter det. I 3300 vil det kun være to japanere igjen, og i år 3387 vil det japanske folk ha opphørt å eksistere. Denne informasjonen, som nå preger nyhetsbildet i Japan, fører til bekymring, spekulasjon rundt årsaker og spørsmål om botemidler. Den lave fødselsraten koblet sammen med at folk lever lenger, betyr også at det blir stadig færre til å ta seg av de eldre og opprettholde deres pensjoner. Dette er samtaleemne blant japanere for tiden. Hvordan skal det gå med våre pensjoner? Vil hele vårt sosiale sikkerhetssystem bryte sammen? Hvordan vil vår alderdom bli? Hva kommer nedgangen av? Hvordan kan vi snu den? Her skal jeg belyse to forhold som ser ut til å være hovedårsakene til det synkende fødselstallet.

En japansk yrkeskvinne som får et barn går en tøff tid i møte. Mayumi Shinde (40) hadde jobbet i sju år som systemingeniør i Data Communication System, et firma i Tokyo og hadde oppnådd en jobbvurdering på S - et spesialnivå høyere enn A, den normale topprangeringen. Da hun kom tilbake til jobben i desember 2000, etter å ha tatt ut en fødselspermisjon på tre måneder, fikk hun høre at hun nå var plassert på det laveste lønnstrinn. Hennes årslønn var med ett redusert med en million yen (65000 NOK). Firmaet gjorde også klart at hun ikke ville få ta en innomhus eksamen for forfremmelse fra teamleder til gruppeleder, selv om styremedlemmet fra hennes seksjon anbefalte henne å ta testen, og hennes nærmeste sjef forsikret ledelsen om at hun ville klare eksamen. Ledelsen svarte: «Shinde har hittil i høy grad bidratt til selskapets vekst, men det er nå ikke lenger noen garanti for at hun vil fortsette å gjøre det.» En annen japansk yrkeskvinne, Takako Mita (32), hadde den frekkhet å få to barn. Ved ingen av fødslene turte hun å ta ut den fødselspermisjon hun har lov å ta ut (ett år,) men var tilbake etter tre eller fire måneder. Likevel ble hun fratatt jobben som godt betalt bokholder i det bilfirmaet hun jobbet i, og plassert ved et samlebånd i bilfabrikken.

I 1995 grunnla japanske yrkeskvinner Women's Union i Tokyo. Lederen av kontoret, Midori Ito, sier at de aller fleste saker kontoret behandler er fra kvinner som enten mister jobben eller blir kraftig degradert i forbindelse med barnefødsler. Mange fulltids arbeidende yrkeskvinner opplever når de får barn, å bli tvunget inn i deltidsjobber som medfører usikkerhet og lav pensjon. Yrkeskvinner, som er i deltidsjobber, opplever stadig ikke å få jobben tilbake dersom de tar fødselspermisjon. Mindre enn en prosent av disse kvinnene tør derfor å ta ut noen fødselspermisjon. Av japanske yrkeskvinner i alderen mellom 25 og 34 - aldersspennet man her regner som det beste for barneproduksjon - er 35 prosent deltidsarbeidene. «Man kan ikke forvente at fødselsraten vil øke så lenge næringslivet diskriminerer yrkeskvinner som får barn og ekskluderer eller nedgraderer arbeidskraft de mener er dyr å beholde,» sier Midori Ito til Japan Times. Hun forteller om en kvinne som nylig ble oppsagt fra sin jobb da hun fortalte sjefen at hun var gravid. Det er forbudt å avskjedige kvinner på grunn av graviditet, men de fleste selskap vil komme opp med en annen grunn og klare å bli frikjent i retten. Jo flere regler regjeringen lager for å bedre barnetilsyn og fødselspermisjoner for fulltids yrkesarbeidende kvinner, jo mer gjør næringslivet for å erstatte kvinner i fulltidsjobber med kvinner i deltidsjobber.

Det er praktisk vanskelig for en gift yrkeskvinne å inneha en fulltidsjobb fordi den tøffe arbeidssituasjon hennes mann er i, med lange arbeidsdager, gjør at hun ikke kan regne med hjelp til barnepass, matinnkjøp eller husholdning fra hans side.

Den økonomiske tilstramningspolitikk regjeringen Junichiro Koizumi har slått inn på, har i høy grad gått ut over enslige mødre, hvorav de aller fleste er fraskilte. De har de siste årene måttet oppleve sterke kutt i den stønad staten tidligere har gitt dem. Det er varslet at i de neste fem år vil den statlige støtten til disse økonomisk svakeste av alle familier ytterligere bli kuttet med femti prosent.

De moderne japanske kvinner, som er blant de høyest utdannede kvinner i verden, vil ikke lenger akseptere å få sin yrkeskarriere brått ødelagt av giftermål og barnefødsler. Derfor velger de i stadig større utstrekning ikke å gifte seg eller å inngå et forhold uten å få barn. En nylig gjennomført undersøkelse har vist at 27 prosent av japanske kvinner i alderen mellom 15 og 49 har enten aldri vært gift eller aldri hatt barn. De to tingene kommer nærmest ut på ett, siden kun 1 prosent av japanske barn er født utenfor ekteskap. Forskningsdirektør Rieko Suzuki ved Dentsu Institutt for menneskelige studier sier at «tidligere giftet japanske kvinner seg for å bedre sine liv. Nå gifter de seg ikke av presis samme grunn.»

Japan bruker for tiden kun 3 prosent av de offentlige budsjetter på utdanning, og ligger med dette helt på bånn blant OECD-land. Et par tiår tilbake betalte det offentlige to tredjedeler av kostnadene ved høyere utdanning, studentene gjennom sine foreldre betalte den resterende tredjedel. Nå er forholdet omvendt, to tredjedeler betales av foreldrene, en tredjedel av det offentlige. Åtti prosent av høyere utdanning er privatisert. Men egenbetalingen begynner ikke først på dette nivå.

Den starter i barnehagealder. Fireårige Mari er i barnehage fra 8 til 16, og etter det tar hun hver dag del i ekstra fritidssysler som svømmetrening, ballett, tegning og engelsk konversasjon. Foreldrene bruker 110000 yen (7200 NOK) på dette pr. måned, ved siden av at Mari må kjøres til og fra barnehage og de ulike fritidssyslene. Maris mor, Marita, forteller til Japan Times at etter at hun og hennes mann fikk Mari, er Marita nødt til å jobbe deltid. Den samlede familieinntekten holder så vidt til å betale for kostnadene ved Maris utdanning, men det ville ikke være mulig for den lille familien å dekke tilsvarende kostnader for nok et barn. De har derfor satset på kun å ha ett barn.

Man regner nå i Japan med at en familie bruker mellom 10 millioner og 45 millioner yen (mellom 650000 og tre millioner NOK) av egne midler for et barns utdanning fra barnehage til høyere utdanning, avhengig av hvilken høyere utdanning sønnen eller datteren tar. Konkurransen for å komme inn på de beste høyere skoler og universitet er beinhard. For å kunne henge med i konkurransen går de elever hvis foreldre kan betale for det, på de såkalte juku etter skoletid. Dette er puggeskoler som driller elever fram mot eksamen i grunnskole og videregående skole og mot opptaksprøvene ved universitetene. Skal en elev i videregående skole klare opptaksprøvene ved de mer prestisjefylte universitetene, regner man det som helt nødvendig at han eller hun jobber hardt i en juku etter skoletid. Juku-industrien lever av det faktum at det er et gap mellom de lærebøker og den kunnskap elevene får i videregående skole og den kunnskap som blir testet ved universitetenes opptaksprøver. De juku-skoler som kan skryte av å ha fått flest elever gjennom opptaksprøvene, har også høyest søkning og kan ta høyere betaling fra foreldrene. Foreldre vil gjerne gjøre hva de kan for å gi sitt barn best mulig utdanning, men det betyr også at de fleste ikke klarer kostnadene ved mer enn ett barn.