SLUTT: I dag vises siste episode i «Hjernevask»-serien. I denne kronikken oppsummerer Harald Eia og Ole-Martin Ihle
den heftige debatten programmet har utløst. Bildet er fra avdeling for medisinsk genetikk ved Ullevål universitetssykehus.
SLUTT: I dag vises siste episode i «Hjernevask»-serien. I denne kronikken oppsummerer Harald Eia og Ole-Martin Ihle den heftige debatten programmet har utløst. Bildet er fra avdeling for medisinsk genetikk ved Ullevål universitetssykehus.Vis mer

Født sånn eller blitt sånn?

«HJERNEVASK:» Den tilsynelatende fornuftige mellomposisjonen i arv/miljø-debatten gjør oss intellektuelt dovne og fører galt av sted.

||| Allerede før Hjernevask startet ble det hevdet at seriens problemstilling var passé. Som ansvarlig redaktør for forskning.no, Nina Kristiansen, skrev i en kommentar: «Svaret ligger ikke enten i arv eller i miljøet, men et kjedelig sted midt inne i en komplisert menneskesaus.» Det er ikke enten eller, men «både og» slo Thomas Hylland Eriksen fast i Dagbladet 20.03.10.

I den tidvis tilspissede og polariserte debatten som har rast rundt Hjernevask har denne mellomposisjonen blitt stående som fornuftens stemme. For er ikke det klokeste å innse at alt er veldig komplisert, og at ingen av sidene i denne evige debatten har rett fordi sannheten ligger et sted midt imellom? Vi tror ikke det. Vi tror denne tilsynelatende fornuftige mellomposisjonen ikke bare gjør oss intellektuelt dovne, men også at den fører oss galt av sted. For sannheten ligger ikke alltid et eller annet sted midt imellom.

La oss ta to eksempler. Hvorfor snakker folk i Norge norsk og folk i Vietnam vietnamesisk? Her ville «den fornuftige mellomposisjonen» være at nordmenn har gener som gjør det lettere for dem å lære norsk, og vietnamesere har gener som gjør det lettere for dem å lære vietnamesisk. Samtidig som begge folkeslagene jo må vokse opp blant andre norsk- og vietnamesisktalende for å lære disse språkene overhodet. Denne fornuftige mellomposisjonen er selvfølgelig ikke fornuftig i det hele tatt. Den er fullstendig gal. Barn kan lære et hvilket som helst språk - uavhengig av deres genetiske bakgrunn. Forklaringen på at folk i ulike land snakker forskjellige språk ligger altså 100 prosent i miljøet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen ganger er det motsatt. På 50- og 60-tallet trodde man at årsaken til autisme lå i det dårlige samspillet mellom mor og barn. Psykologer observerte at mødrene til autistiske barn ofte virket kalde og fraværende, og dro derfor slutningen at de såkalte «kjøleskapsmødrene» var årsaken til at barna lukket seg inn i seg selv. I dag tyder alt på at autisme er medfødt. Mødrenes emosjonelle distanse er ikke årsaken til, men virkningen av å ha et barn som ikke gir noen normal emosjonell respons. Ingen klarer å utvikle et normalt samspill med et barn som er født uten evnen til dette samspillet. Autister er født sånn, de er ikke blitt sånn. Mødrene er derimot blitt sånn, i samspillet med sine autistiske barn.

Å påpeke at «et er et komplisert samspill mellom arv og miljø» er selvfølgelig ikke feil i de fleste tilfeller, men man blir ikke mye klokere av det heller. Ambisjonen bør heller være å forsøke å finne ut av hvordan dette samspillet faktisk foregår. Hjernevask er i denne forstand ikke noe angrep på samfunnsvitenskapene. Det er åpenbart mange faktorer som er viktige dersom man skal forstå spørsmålene vi har tatt opp i serien, både sosiale, kulturelle og biologiske. Dessverre er det slik at de biologiske forklaringene til nå ofte har blitt stengt ute.

Vi mener dette er uheldig. Slik en biolog ikke kan forstå biologien uten å forholde seg til miljøet, bør en samfunnsforsker også forholde seg til biologien for å forstå samfunnet. Samfunnet er tross alt et menneskeskapt produkt, og mennesker er som vi vet også produkter av biologien.

Biologien er ikke bare viktig for å forstå samfunnet. Vi tror også den er viktigere i dag enn den var tidligere. Ikke bare fordi man i dag vet mer om genetikk og nevrologi enn man gjorde for kort tid tilbake, men fordi samfunnsutviklingen faktisk har ført til at gener har mer å si nå enn før.

Dette høres mystisk ut. Men se for deg to 18 år gamle jenter i en norsk bygd for 100 år siden - fra et småbruker- eller arbeiderklassehjem. Den ene er utadvendt, intelligent og promiskuøs. Den andre innadvendt, lite skoleflink og frigid. I 1910 ville disse jentene høyst sannsynlig endt opp ganske likt. Som voksne damer ville livene deres rett og slett sett ganske identiske ut. I dag er det ikke sånn. I dag vil deres medfødte evner og anlegg føre dem til helt ulike steder - både hva gjelder bosted, yrke og partnervalg.

Harald Eia.
Harald Eia. Vis mer

Vi lever i dag i større grad ut våre naturlige tilbøyeligheter. En homofil, skravlete og sosialt anlagt mann som i 2010 lever med sin mannlige kjæreste i byen og jobber med noe som interesserer ham, ville for 100 år siden, med nøyaktig samme genetiske utgangspunkt, sannsynligvis levd i et delvis arrangert ekteskap med en kvinne og jobbet med et fysisk arbeid han ikke likte. Hadde Jan Thomas vært født i 1866 i stedet for 1966, ville han ikke fått realisert sine medfødte egenskaper i samme utstrekning som i dag. Til tross for at vi føler at vi lever et liv lenger fra vår opprinnelige naturtilstand enn noen gang, tror vi at biologi er blitt mer relevant for å forstå oss selv og dagens Norge.

Dette har vært hovedbudskapet i Hjernevask. For mange føles likevel denne vektleggingen av «harde» ting som biologi, gener og hjerner, pessimistisk, kynisk, ja kanskje til og med høyredreid. Vi tror og håper at disse perspektivene tvert imot kan gi oss et bedre utgangspunkt for å håndtere ulikhet, for å skape likestilling og å dyrke fram våre gode og dempe våre dårlige egenskaper. Og at dette på sikt vil være et mer fruktbart menneskesyn enn tanken om at vi er født som blanke ark som preges blindt av samfunnet rundt oss.

Snarere enn å se på dette menneskesynet som farlig, reduserende eller deterministiske, bør man heller anerkjenne at det ligger en dyp humanisme i det. I ei tid da verdens konflikter deles etter stadig nye kulturelle skillelinjer, kan biologien kanskje tenne et slags håp om at vi tross alt ikke er så forskjellige. Mens det blant moderne intellektuelle har blitt vanlig å feire våre forskjeller, under paroler om mangfold og multikulturalisme, forteller biologien at det faktisk finnes noe universelt: en felles menneskelig natur, som kanskje gir håp om en felles plattform.

Det framstår kanskje som en moralsk kuvending å begynne å snakke om biologiske likheter etter sju programmer om biologiske forskjeller, fra kjønn til klasse og rase. Men likhetene er tross alt mye større enn forskjellene. Hva kjønn angår, blir små forskjeller i interesser og seksualpsykologi trivielle sammenliknet med likhetene. Forskjellene speiler ulike utfordringer våre forfedre og formødre en gang i tiden sto overfor, men på de fleste områder møtte de de samme utfordringene. Derav likhetene. De fleste kjønnsforskjeller finnes dessuten i varierende grad overalt, og er sånn sett også en del av vår felles arv.

Når det gjelder rase, er likhetene enda større. Anslagsvis er 85 % av all genetisk variasjon mellom mennesker individuelle forskjeller, og har ingenting med folkegrupper å gjøre. Og til tross for alle individuelle forskjeller har vi likevel én ting til felles: en menneskelige natur, formet på evolusjonens slipesten gjennom millioner av år. Som Charles Darwin selv sier det: «Det er storhet i dette synet på livet.»

Ole Martin Ihle.
Ole Martin Ihle. Vis mer