Født til kritiker

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Jeg ante det allerede i mors liv. Full visshet fikk jeg riktignok ikke før i toårsalderen, men mine nærmeste gjenkjente mitt særegne talent allerede fra jeg var ett. Alt på den tid sa jeg nemlig ofte «nei», var sur, tverr og generelt skeptisk. Og av og til kunne jeg i ren opphisselse rive i stykker bøker.

JEG SKULLE

altså bli kritiker. Jeg skulle vie mitt liv til å vurdere sakprosa.

Siden ble jeg drevet fram av en indre nødvendighet. Mangt som så ut som tilfeldigheter, var i virkeligheten skjebne.

Ny forskning kan nå demonstrere påfallende likheter mellom undertegnedes biografi og norske kunststudenters selvforståelse. I «Mange er kallet, men få er utvalgt» viser kultursosiolog Per Mangset at foreløpig kan verken en postmoderne kunstnerrolle (befridd fra kunstinstitusjonens hierarkier og grenser), eller en mer markedsrettet entertainerrolle, hevde seg mot den karismatisk-romantiske kunstnermyten.

Kunststudentene Mangset intervjuet, beskrev gjerne sitt yrkesvalg som resultat av kall og nødvendighet. Dessuten påsto 41 prosent av første års scenekunststudenter, at de helt fra barndommen av visste at det var dette de skulle bli; mot tilsvarende tall på én prosent for økonomer og kommunalt ansatte (prosentsatsen for kritikere er ikke kjent). Dagens kunststudenter er fremdeles født til kunstnere -   inntil videre.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer