FOR BURKINI: Den fransk-algeriske forretningsmannen, politikeren og aktivisten Rachid Nekkaz slår et slag for retten til å bruke burkini på ei strand under filmfestivalen i Cannes, Frankrike i mai. Her med Karima, som bruker den heldekkende badedrakta. I 2010 gikk han ut og lovet å dekke bøtene til alle som ble bøtelagt for å bruke burka offentlig i Frankrike. Foto: Eric Gaillard / Reuters NTB Scanpix
FOR BURKINI: Den fransk-algeriske forretningsmannen, politikeren og aktivisten Rachid Nekkaz slår et slag for retten til å bruke burkini på ei strand under filmfestivalen i Cannes, Frankrike i mai. Her med Karima, som bruker den heldekkende badedrakta. I 2010 gikk han ut og lovet å dekke bøtene til alle som ble bøtelagt for å bruke burka offentlig i Frankrike. Foto: Eric Gaillard / Reuters NTB ScanpixVis mer

Debatt: Nikab og burkini

Fokuset på nikab og burkini skjuler de egentlige maktmekanismene bak diskriminering

Plaggene er blitt hovedrolleinnehaverne i likestillingsdebatten.

Meninger

Sommeren kom seint til Bergen i år. De få soldagene vi fikk trakk folk til stranda for å passe på at alle kledde seg etter kutyme. Burkinien dukka opp igjen i facebookfeeden, og folk mener den må forbys.

Christoffer Baldersheim,
Christoffer Baldersheim, Vis mer

Debatten er ikke ny og argumentasjonen er lik diskusjonen om nikaben. Men man skal ikke bare tvinge kvinner til å kle av seg på stranda. Da det ble kjent at Islamsk Råd ansatte en talskvinne med nikab, var de fleste enige om at kvinner også skal avkles i arbeidslivet. Politikere gikk så langt som å framstille kvinnen som en trussel mot norske verdier. En tung byrde å bære for et enkeltmenneske, skulle man tro.

Lars Longva
Lars Longva Vis mer

Klesplaggene er blitt hovedrolleinnehaverne i likestillingsdebatten. Fokuset på de aktuelle plaggene ødelegger for en nyansert debatt og skjuler de egentlige maktmekanismene bak diskriminering. Man kan undre seg om ikke brukerne av plaggene forstår de egentlige maktmekanismene. Mange muslimer bruker derfor burkinien eller nikaben, da dette hindrer oss i å diskriminere dem. Og det burde de berømmes for. Etter 100 år med feminisme har ikke kjønnsteori beveget seg ut av lærebøkene og inn i folkesjela. Hadde den gjort det hadde folk forstått at diskriminering i Vesten ikke dreier seg om plagg. Diskriminering skjer ved at vi til stadighet snakker om kvinnekroppen og om hvor mye/lite den bør ha på seg. Og det må vi slutte med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trangen etter å regulere kvinnekroppen kan spores tilbake til der vi finner de første skriftlige dokumentene vi verdsetter høyest i Vesten. Argumentene har endret seg lite, og det vanligste er at kvinner må tildekkes for å forsvare et sett med verdier. Det nye med den aktuelle debatten, er at man ønsker å pålegge kvinner å kle av seg når de skal på stranda eller inn i arbeidslivet. Kvinnen skal nå avkles for å forsvare våre verdier. Men kvinnekroppen må ikke avkles for mye hvis den skal inn i arbeidslivet, da utstråler den for mye seksualitet. Slike kvinner finnes det navn på. Og de liker vi ikke.

Skal kvinnekroppen på stranda en sommerdag, skal den også avkles og ha på seg bikini og ikke burkini, for da utstråler den for mye religion. Det er rart at man på Vestlandet skulle tvinges til å kle av seg på stranda, da snittemperaturen har vært under 16 grader i sommer. Bikini med lange armer er best. Kvinnekroppen skal reguleres i frihetens navn, et paradoks hvis indre motsetning skulle være opplagt.

Nikaben og burkinien er symboler med mange betydninger. For noen betyr de undertrykkelse, for andre frihet. Noen ser religiøse symbol, men mange mener plaggene ikke er symboler som representerer islam. For noen representerer plaggene frihet fra menns begjærende blikk, for andre er slike plagg et symbol på menns undertrykkende stirr. For noen betyr nikaben tilhørighet og relasjon, for andre betyr den eksklusjon fra samfunnet generelt. Nikaben har altså som religiøst og kulturelt symbol like mye til felles med korset som de nye Air Walks-ene fra Nike som gjør at du føler deg litt kulere.

Vi mennesker skiller oss fra apekattene ved at vi lever i en verden av symboler hvor vi forstår oss selv og hverandre gjennom symbolene vi bruker, inklusivt språket. Språk er flertydig og ord og symboler betyr forskjellige ting alt ut ifra alder, kjønn, etnisitet osv. Den største utfordringen i samfunnet vårt i dag er ikke hvordan vi skal klare å integrere innvandrere, men om vi klarer å leve side om side med mennesker som forstår de samme symbolene som oss helt annerledes.

Vi kommer oss neppe videre i kampen for likestilling før vi erkjenner at diskriminering ikke har noe å gjøre med plaggene kvinner bruker. Dem forstår vi ulikt. Undertrykkelsen ligger i måten vi snakker med hverandre om kjønn på. Forskning viser at kjønnsforskjeller neppe skyldes klesplagg. Det er verken kvinnekroppen eller det tilhørende miniskjørtet som gjør at kvinner tjener mindre enn menn, tross likt arbeid.

Det er heller ikke den utfordrende blusen som gjør at Karis CV blir vurdert dårligere enn Ola sin identiske CV, slik forskning viser. Kvinnen blir forbigått karrieremessig da hun er mest hjemme med barna. Disse ulikhetene har ingenting med klær eller kvinnekroppen å gjøre. Selv om mange av de viktigste sakene som omhandler diskriminering ikke gjelder klesplagg, velger vi likevel å fokusere på klær når vi snakker om innvandrere eller våre muslimske søstre.

Kvinner er de som ene og alene blir utsatt for seksuelle overgrep, og overgriperen er i all hovedsak en mann. De tilfellene hvor kvinner er overgripere eller hvor menn forgriper seg på menn er så få at de ikke er videre interessante i en likestillingsdebatt. Årsaken til denne skjevheten har heller ikke noe med kvinnekroppen og dens påkledning å gjøre, årsaken er den tilsynelatende retten menn har til overgrep mot kvinner og har sitt utspring i hvordan menn snakker om kvinner og dessverre også i hvordan kvinner snakker om seg selv.

Eksemplene over er ment å vise hvor omfattende diskriminering av kvinner er og hvor årsaken ikke dreier seg om løstekstiler, men om holdninger som har sitt utspring i hvordan vi snakker om hverandre. Denne formen for undertrykkelse er den styggeste, for den kommer ikke fra en klar og synlig autoritet. Den kommer ikke ovenfra og ned, den kommer fra høyre og fra venstre og fra alle våre medmennesker.

Derfor løses heller ikke denne undertrykkelsen gjennom lover og regler som nettopp kommer ovenfra og ned, den løses gjennom en bevisstgjøring av hvordan vi snakker om hverandre. Så lenge vi ikke forstår at undertrykkelsen handler om hvordan vi snakker om hverandre, så vil alltid spillet være rigget mot kvinnen. Hun kan ikke vinne. Og så lenge debatten handler om nikaben eller burkinien, så tilsløres de egentlige maktmekanismene. Man kan derfor mistenke at disse kvinnene som tildekker seg har skjønt at spillet er rigget mot dem, og at de aldri kommer til å vinne. Kvinner som bruker nikab tar derfor eierskap i egen undertrykkelse og frarøver oss muligheten til å undertrykke dem slik vi kan best. Og det liker vi ikke.