Følelse og fornuft

Det var det godt å lese! Det vi mangler er ikke muligheter, men evne til å omsette våre muligheter til etiske og verdifulle livsformer og rettferdighet i verden. Skal vi klare den oppgaven, er det nettopp tro og optimisme vi trenger. Her gir «Livsfilosofi» dette rådet: Lytt til dine følelser.

Det er et godt råd, men det er et vanskeligere råd enn det i første øyeblikk kan synes. Filosofen sier ikke: Bare lytt til dine følelser, så vil alt gå deg vel. Han sier: Ta dine følelser alvorlig og bearbeid dem med sikte på dyp fornuft. Mens «lytt til dine følelser» er et godt råd, er «bare lytt til dine følelser» en meget farlig idé.

Vi har flere slags følelser, noen gode, andre ødeleggende. Rådet «lytt til dine følelser» er intet fritt frem for hvilket føleri som helst. Spørsmålet er hvordan vi kan utvikle positive følelser og kvitte oss med de negative.

Jeg vil nevne fem betingelser for fornuftig livsførsel og diskutere følelsenes betydning i hvert tilfelle.

Først: Kjenn deg selv! Ingen kan klare oppgaven med å leve vel uten å vite hvem en selv er. Dette er i høy grad et spørsmål om følelser - om identitet, om tro på egne evner, om oppmerksomhet på egne verdier. Men å kjenne seg selv kan ikke bety «bare lytt til dine følelser». Det må bety å erkjenne sine følelser og sette dem på prøve slik at man ved refleksjon kan overvinne negative følelser og gi plass for de positive. Her blir følelsene resultatet , ikke forutsetningen. Poenget med å kjenne seg selv kan ikke være at ens selvbilde skal være be- stemt av hvilke følelser som helst, men å arbeide med seg selv frem til et selvbilde basert på følelser som leder en mot riktig livsførsel. Om man er rasist, er det ingen unnskyldning at en føler at mennesker med mørk hud er mindreverdige.

Den andre betingelsen er at man forstår det samfunnet man lever i. Skal man klare den analysen på sannferdig vis, må man holde følelsene unna. Slipper man følelsene løs i analysen, fristes man til å tro på myter i stedet for å søke sannhet. Dette ser vi i rikt monn i norsk samfunnsdebatt. Vi lever i et overflodssamfunn, men «føler» at vi lider under mangelproblemer - i husholdningene, i skolen, i helsestellet, i kulturlivet. I Norge kan vi ikke lenger skylde våre problemer på skort på ressurser. Samfunns-analysen er et område hvor vi bør lytte mindre til følelsene enn vi ofte gjør.

Den tredje betingelsen er at man har forstand på effektiv bruk av virkemidler. Skal man leve riktig, må man ha evne til å bruke riktige midler i forhold til sine mål, dosere dem riktig og unngå sløseri. Også for å mestre denne betingelsen, trenger vi skarp analyse uforstyrret av følelser. Lytter man til sine følelser for hva som er effektiv handling, er sjansene store for at man er i ferd med å overtale seg selv til å tro at den mest bekvemme veien også er den mest effektive.

Nå må det her gjøres et forbehold. Bak ønsket om å finne effektive midler, ligger det et tidligere ønske om handling. Men handlingsdyktighet kommer ikke av seg selv. Det må utløses ved at ens selvforståelse eller samfunnsforståelse omsettes til et ønske om å gjøre noe. Her må følelsene med. Om jeg ser noe som er galt i mitt samfunn, for eksempel at skolene ikke byr elevene slike betingelser for læring som de fortjener, blir ikke denne analysen omsatt til et ønske om å handle om ikke noe beveger seg i mitt indre og sier til meg at det jeg ser er galt og at noe derfor bør gjøres.

Handling er følelsesmessig komplisert. Først må følelsene slippes løs for at det skal bli vilje til handling, så må følelsene tøyles for at det skal bli effektivitet i handling.

Den fjerde betingelsen er at man har forstand på høvelighet i bruken av virkemidler. Et virkemiddel kan være effektivt, men likevel umoralsk - målet helliger ikke midlet. Her igjen må følelsene med. Ikke den mest samvittighetsfulle og nøkterne analyse som sammenligner alternative virkemidler, kan alene finne grensen mellom det anstendige og uanstendige.

Den femte betingelsen, og den viktigste, er at man har forstand på hvilke mål det er verdt å innrette sitt liv i forhold til. Dette er omtrent samme type forstand som gjør det mulig å forstå hva som er høvelige midler, men på et høyere normativt nivå. Desto mer må følelsene med. Når jeg setter meg mål for mitt liv, kan ikke de målene være riktige for meg om jeg ikke kan føle at de er riktige.

De viktigste følelsene som styrer, eller bør styre, de to siste betingelsene, er normer og verdier . Normer er følelser som forteller oss hva som er rett og galt, altså om høvelighet i bruk av virkemidler. Verdier er følelser som sier oss hva som er godt og ondt, altså om hvilke mål som det er verdt å gjøre til mål for livet.

I «Livsfilosofi» er ikke begrepet «følelse» klart definert. Mitt forslag er dette: En følelse er en kunnskap som du tror på - en visshet som du opplever som en grunn til å mene noe eller til å handle på en bestemt måte. Det er denne kombinasjonen av kunnskap og tro som er forklaringen på at følelsene beveger oss. Kunnskap er ikke nok. Det er ikke nok å vite at en sommerfugl har harmoniske farver for å beveges av synet - du ser en sommerfugl, ja vel. Du må ha evne til å tro at denne harmonien betyr noe som kan fanges i en forestilling om skjønnhet - du ser en vakker sommerfugl, den er skjønn, du beveges.

Hvis denne definisjonen er riktig, er det ikke nok å lytte til våre følelser. Å si «lytt til dine følelser» bringer oss ikke lenger enn å si «lytt til dine preferanser». Like lite som preferanser, er følelser noe vi bare har . Før det er grunn til å si «lytt til dine følelser», må vi skaffe oss følelser som det er verdt å lytte til. Vi må anvende fornuft i å fostre de gode følelsene og forkaste de dårlige.

For slik fornuft skorter det i dag mer på tro enn på kunnskap. Vi vet alt, men tror på intet - alt er relativt. For å overvinne vår tidsånds nihilisme og relativisme, må vi trekke emosjonene - kall det tro, kall det følelser - inn i vår forestilling om fornuft. Om vi ser det fornuftige mennesket som normløst, er ikke fornuften noe å tro på. En fornuft som kan rehabilitere mennesket som fornuftsvesen, må være varm; det må være fornuft for verdier. For å utvikle vår evne til fornuft i våre liv, er det nettopp verdier og normer vi må fostre.

Det er to veier, begge nødvendige, til kunnskap om og tro på verdier og normer. Den første er hvert enkelt menneskes egne bestrebelser. Du må analysere deg selv og kjenne deg selv. Du må reflektere over dine mål i livet og de midler du bruker for å fremme dine mål. «Lytt til dine følelser» betyr «ta ansvar».

Én grunn til å forkaste den postmoderne relativismen er at den pulveriserer alt ansvar. Hvis ingen standarder gjelder, er det ingen standarder for noen å stå til ansvar overfor. Men menneskene ønsker ikke ansvarsfrihet. De ønsker veiledning om hvordan de kan ta ansvar i et moderne og komplisert samfunn. Derfor går de mann av huse og betaler gode penger for boken «Livsfilosofi», som gjør alt annet enn å frita dem for ansvar, men som også forteller hvordan den enkelte kan være ansvarlig.

Den andre veien er å fostre felles institusjoner som gir menneskene de betingelsene de trenger for refleksjon og for evne til å forstå normer og verdier. Dette beror først og fremst på oppvekst, oppdragelse og utdannelse. Hvis vi i ett og alt må bestemme hvordan vi skal leve, må vi lære å bestemme. Hvis vi trenger bedre normer og verdier for å leve vel, må vi lære hva som er godt og hva som er rett, og vi må lære å tro på det vi vet om godt og rett. Slik lærdom er forankret i familie og skole. Skal det bli ny opplysningstid, er det her den må skapes.