- Følelsen av å ha utrettet noe er enorm

«Monster Hunter Tri» er givende for de tålmodige.

|||Dersom du ikke liker spill det tar veldig lang tid å runde kan du like gjerne slutte å lese her, for dette er spillet som trenger tålmodighet med stor T.

«Monster Hunter Tri» (eller 3) er et actioneventyr til Wii som (merkelig nok) går ut på å jakte alskens fantastiske monstre og monstrinner. Gjerne store som hus.

Ettersom spillet for det meste handler om å utføre en lang rekke oppdrag, venter ikke akkurat Nobelprisen venter på historien her. Heldigvis er ikke dette et spill som ligger og vipper på om historien er bra nok, ettersom det rent gameplaymessig er helt suverent!

Om du velger å spille alene er det snakk om mange timers underholdning der du alene skal ta knekken på et enormt sjømonster som har plaget den lokale landsbyen.

Til rådighet kan du velge mellom en rekke forskjellige våpen, som fungerer som forskjellige classes. Du farter rundt og gjør quester samtidig som du samler inn materialer, enten fra områdene rundt byen eller fra de forskjellige innbyggerne, som brukes til å smi nytt utstyr. Dette lar deg igjen hanskes med større og farligere oppdrag.

Det kan ofte ta en god stund å få gjort de forskjellige gjøremålene når du begynner å kommer høyt opp i rangstigen, men desto mer tilfredsstillende er det å endelig legge et udyr i bakken når du virkelig har kjempet for det.

Etterhvert som du spiller finner du ut at det er en bortimot absurd mengde ting å gjøre. Du kan selv kombinere ørtogførti gjenstander med hverandre, du kan plante diverse planter og sopper på gården istedet for å traske land og strand for å finne dem selv, du kan bestemme over handelsskip og lokale fiskere for å få tak i proviant eller sjeldne skatter - og lista fortsetter i det uendelige.

Det virker noe uoversiktlig til å begynne med, men etter noen timer begynner alt å falle på plass. Etterhvert vil også selv enkle oppdrag som «samle fem sjeldne sopper» bli overraskende vanskelig ettersom de forskjellige områdene konstant har et par rovdyr som jakter.

Ofte er det greiere å ligge i skjul eller komme seg unna dersom man møter på en av disse, og spesielt ettersom musikken slår over til typen «smått panisk» når du blir oppdaget er det nesten like minneverdig hver gang. Selv animasjonene forandrer seg på spilleren når du møter fiender som er langt sterkere enn det du kan klare!

Enda så gøy enkeltspillerdelen er, så er det online spillet virkelig skinner. Her samarbeider du med opptil tre andre jegere i en egen by der oppgavene og butikkene er annerledes enn når du spiller for deg selv.

Det gjelder å holde tunga rett i munnen når du skal koordinere en jakt med tre andre, og det kan til tider bli fantastisk vanskelig å komme seirende ut av et møte med en svær dinosaurlignende skapning. Følelsen av å ha utrettet noe er enorm, og langt høyere enn jeg i de fleste andre spill jeg har prøvd.

Faktisk støtter spillet også Wii Speak-mikrofonen, som gjør at alle kan snakke med hverandre. Dessverre er dette sannsynligvis det aller verste hardware-produktet Nintendo har produsert (Virtual Boy inkludert), og stemmene forsvinner helt i tilbehørets usaklig dårlige forsøk på å filtrere vekk støy fra TVen.

1

Da hjelper det at det er full støtte for USB-tastatur, men det kan være noe tungvint å skifte mellom tastatur og kontroller. En eventuell (og ironisk) løsning er å gjøre som jeg - kjør i gang Xbox 360en og snakk over Xbox Live!

Apropos kontrollere, så bør det absolutt investeres i en Classic Controller dersom du for alvor skal begi deg ut på monsterjakt.

Javel, så er det mulig å spille med Wiimote og Nunchuk, men du gjør deg selv (og fingrene dine) en tjeneste ved å handle en slik kontroller, som du uansett burde eie dersom du har prøvd deg på det enorme arkivet spill som ligger på Nintendos Wii Shop Channel.

Ikke bare blir det lettere å finne de rette knappene, men du får også mer kontroll over kameraet.

Det er på sin plass å nevne at det nok kunne vært gjort en del tuning på kontrollsiden, ettersom flere funksjoner er lagt til den samme knappen. Det er mildt sagt slitsomt de første timene hvor du ofte bruker dyrebare gjenstander helt fåfengt når du prøver å bare legge vekk våpenet, eller vice versa.

Dette er heldigvis noe som går seg til etterhvert, og det tar ikke så veldig lang tid før det sitter i fingrene, men likevel et uromoment i den nevnte forvirrende starten.

Dersom du skal prøve å runde hele spillet - både off- og online - kan du glatt forvente å få et tresifret antall timer ut av spillet dersom du er ny til «Monster Hunter»-universet.

Selv om det så absolutt er verd pengene for enspillerdelen, gjør du deg en bjørnetjeneste dersom du ikke kobler Wii-konsollen opp mot nettet. At spillet forbigår hele det elendige vennekodesystemet til Nintendo er enda en grunn til å gjøre det.

Alle disse tingene, lengde, innhold, spillbarhet og vanskelighetsgrad, er med på å ikke bare øke selve følelsen av å ha oppnådd noe i spillet, men også å skape et innmari godt spill.

For etter å ha brukt femti minutter på å felle et tjue meter høyt beist - og det ikke gjennom å trykke febrilsk på angrip-knappen, men heller gjennom nøye planlegging, god utførelse og et velfungerende samarbeid med tre andre jegere på nett - er det få spill som kan nå den følelsen av å faktisk ha oppnådd noe gjennom en god innsats som det «Monster Hunter 3» leverer.

Anbelfales til de tålmodige, de møysommelige og de som ganske enkelt liker en real utfordring!

- Følelsen av å ha utrettet noe er enorm
- Følelsen av å ha utrettet noe er enorm