HJELPELØS: Anders opplevde grov fysisk trakassering på skolen flere år, og etter en episode der han fikk hjernerystelse, skrev foreldrene nok et brev og ba om tiltak. På møte med dem sa rektor at skolen hadde mistet motivasjonen for å jobbe til guttens beste fordi foreldrene ordla seg så hardt.
HJELPELØS: Anders opplevde grov fysisk trakassering på skolen flere år, og etter en episode der han fikk hjernerystelse, skrev foreldrene nok et brev og ba om tiltak. På møte med dem sa rektor at skolen hadde mistet motivasjonen for å jobbe til guttens beste fordi foreldrene ordla seg så hardt.Vis mer

Følelsen av rettsløshet

Nærmere 40 000 skolebarn som mobbes kjenner godt den vonde klumpen i magen og gruer seg til skolestart.

Debattinnlegg

For seks år siden opplevde jeg at datteren min ble nødt til å bytte skole etter en langvarig, uløst mobbesak. Mange foreldre opplever å stå like alene som det familien min gjorde, og er både usikre og maktesløse.

I Foreningen Mobbing i Skolen gir vi råd til familier i mobbesaker og jobber for en styrket offentlig skole. Ukentlig får vi henvendelser fra fortvilte foreldre som ser barna sine visne, mens de stanger hodet i veggen mot et system preget av ansvarsfraskrivelser og benektelser. Dette skjer på tross av at Opplæringsloven §9a er klinkende klar på at skolen skal ta utgangspunkt i elevens opplevelse.

Fellesnevneren for saker der mobbing ikke stoppes er at skoler benekter at det et problem. Da går det heller ikke an å løse det. Barneombudet foreslår nå lovendringer som innebærer at skoler som ikke gjør nok for å stoppe mobbing blir straffet. Det haster at politikerne tar nødvendige grep, for vi kan ikke leve med et skolesystem som tillater gjennomgående trakassering av barn og at familier føler seg rettsløse i møte med systemet.

Handler om holdninger: Mange skoler bruker hjemmesnekrede tiltak som ikke virker, og i verste fall forverrer situasjonen for den som plages, slik min datter opplevde. Skolers vegring mot forskningsbaserte tiltak er en gåte, for vi har norske forskningsmiljøer på mobbing som er internasjonalt anerkjent for tiltak med dokumentert effekt.

I 2009 møtte jeg daværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, og snakket med ham om denne gåten. Vi kom frem til at det ikke handler om penger, men om holdninger og rektorer som vil bestemme selv. Dette illustreres godt ved det som skjedde på nærmiljøskolen etter min datters skolebytte. De sa de hadde lært mye av vår sak, og nå ville jobbe på en bedre måte. Likevel sa rektor nei da et enstemmig FAU ville innføre mobbeprogrammet Zero. Nylig hadde denne skolen tilsyn av Fylkesmannen i en annen mobbesak som også endte i skolebytte. Foreldrene fikk medhold i klagen, og skolen fikk påtale for manglende kompetanse og rutiner i arbeid mot mobbing. Og skolen svarer akkurat det samme nå som for seks år siden: De har lært mye og vil jobbe på en bedre måte.

En historie fra en annen skole viser hvor viktig rektors holdning er. Der erkjente rektor problemene, var opptatt av å løse dem, og tok åpent imot innspill fra foreningen vår om å bruke det forskningsbaserte verktøyet Innblikk. På få måneder snudde de situasjonen, og både barnet som ble plaget og de andre barna på skolen fikk det mye bedre.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ FACEBOOK

Maktmisbruk: Rektor har stor makt, og noen vet å bruke den slik at foreldre opplever at dette er rått parti. Historien om «Anders» illustrerer dette. Han opplevde grov fysisk trakassering på skolen flere år, og etter en episode der han fikk hjernerystelse, skrev foreldrene nok et brev og ba om tiltak. På møte med dem sa rektor at skolen hadde mistet motivasjonen for å jobbe til guttens beste fordi foreldrene ordla seg så hardt.

Dessuten hadde han meldt foreldrene til barnevernet for omsorgssvikt grunnet guttens fravær. Barnevernet støttet foreldrene 100 prosent, men byråkratiets kvern maler langsomt. Foreldrene ga opp og flyttet, slik mange gjør. Det går bedre med «Anders» nå, men han kikker seg fortsatt over skulderen av gammel vane, og er diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom, i likhet med svært mange andre mobbeofre. Rektor på den gamle skolen sitter like trygt. Selv når Fylkesmannen gir foreldre medhold i en klagesak som handlet om mobbing fra lærere, slik Tønsbergs Blad fortalte om på Røråstoppen skole i fjor, fortsetter skolen benektelsene. Det er et paradoks at ingen rektorer er straffet siden loven trådte i kraft for 11 år siden når omfanget av mobbing er så stort og loven brytes daglig.

Vilje gir resultater: Oppvekstsjefen i Eide kommune fortalte nylig i VG at de på kort tid har redusert mobbingen fra 18,5 til 4,3 prosent. Han bekrefter at mobbing ikke er noe mystisk som er umulig å komme til livs. Det handler ikke om penger, men om at de ansvarlige bestemmer seg for at slik vil vi ikke ha det. Og om at man ber om hjelp, blant annet fra foreningen vår, bretter opp ermene og gjør jobben sammen med foreldre og elever. I vår ga foreningen innspill til systemforbedringer hos Djupedalsutvalget, og vårt viktigste råd er at noen gis et uavhengig mandat til å følge opp skolene og sikrer at de iverksetter pålagte tiltak. I dag har ingen et slikt mandat. Før stortingsvalget spurte vi de politiske partiene om deres konkrete mål i arbeidet mot mobbing. Nullvisjon er greit, men kortsiktige, konkrete og oppnåelige mål mangler. Foreldre til ofre må få større handlingsrom, som rett til klasse- eller skolebytte. Videre må de få bedre informasjon om rettigheter, og klageveien må forenkles og forkortes. Skolene må sette seg inn i Opplæringsloven og fatte enkeltvedtak, samt bruke forskningsbaserte verktøy og kjøreregler. Og mobbing må langt sterkere inn på pensum i lærerutdanningen. Så enkelt — og så vanskelig.

De fleste barn trives heldigvis på skolen, og daglig skapes magi i norske klasserom. Mobbing har størst konsekvenser for offeret, men også stor samfunnsskade i form av blant annet rus, psykiatri, kriminalitet, og frafall av elever i videregående skole. Nylig kom de første dommene der kommuner må betale millionerstatning til ofre. Flere saker er varslet. Tenk hva vi kunne fått til hvis politikerne viser like stor vilje til å gjøre de nødvendige systemendringene mot mobbing som det de viste da de nylig totalforbød tobakk og snus i skolen. Det ville betydd så uendelig mye mer for alle barna som gruer seg til hver eneste skoledag. Jeg krysser fingrene for at politikerne nå viser vilje, mot og beslutningskraft som sikrer det aller viktigste - at barna våre kommer helskinnet gjennom tretten års skolegang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook