Følelsen av skyld

Jon Fosse og Henrik Ibsen har mer til felles enn at de er de mest spilte norske dramatikerne. De er også to diktere som på en særegen - og hver sin - måte utforsker kvinnens univers. I «Ein sommars dag» lukker Fosse seg inn til en eldre kvinnes følelse av skyld og hennes forsøk på å forstå hendelsen som overskygger alt i hennes liv.

Stykket foregår på to forskjellige tidsplan som delvis overlapper og er vevet inn i hverandre. Settingen er Jon Fosses yndlingstopografi: et hus ved fjorden langt fra folk.

Hva hendte?

På nåtidsplanet står en eldre kvinne - utmeislet med ro og søkende statur av Henny Moan - og speider ut av vinduet og over sjøen. Venninnen er på besøk, (Ulrikke Greve). Det er den samme venninnen som var der den dagen for flere tiår siden da kvinnens mann forsvant på havet.

I åpningssekvensen er stykket arketypisk og tilhogd som et gresk drama. Det kretser om spørsmålet i kvinnens liv: hva var det egentlig som hendte den dagen mannen forsvant? Og stykket lodder, ikke i hennes sorg, men i hennes skyldfølelse: var det som skjedde min feil? I erindringsscenene som så blir spilt fra den dagen er kvinnen hele tida til stede på scenen og saumfarer hver ting som skjedde.

Nytt

Nåtid og fortid krysser hverandre flere ganger i løpet av den halvannen timen stykket varer. Dobbeltspennet i tid er for så vidt et nytt element i Jon Fosses dramatikk, selv om selve temaet i fortidsscenene ikke er nytt. Også i «Ein sommars dag» lar Jon Fosse oss møte et ungt par som har fått realisert en drøm. De har flyttet vekk fra byen. Men tvilen og uroen nager dem. Har de truffet det rette valget? I stillheten lengter man etter larmen igjen, i ensomheten etter samværet. Motsetningsparene er grunntemaer i flere av Jon Fosses skuespill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Erindringsscenene, scenene med det unge paret den dagen mannen forsvant, fungerer best på scenen. I disse scenene kommer det fram en sårt tiltrengt humor og variasjon i stoffet. Ingunn Øyen lar kjærligheten være en bærebjelke i den unge kvinnens rollefigur, og forsvarer karakteren sympatisk i oppofrelsen overfor sin mann. Han spilles av Hallvard Holmen, og er, skal vi si, Jon Fosses kystnorske heimstad-alibi i stykket: en ordknapp, taus og folkesky mann som har funnet sjøen som sitt siste tilfluktssted. Nykommeren Andrea Bræin Hovig viser lovende takter med livlig naturlighet og overbevisende sikkerhet i rollen som den unge kvinnens venninne, og Sverre Solberg lager et pustehull i oppseilingen til katastrofen som venninnens psykologisk klossete mann.

Utvider

I «Ein sommars dag» strekker Jon Fosse det dramatiske lerretet i forhold til sine tidligere skuespill. Han innfører et større persongalleri, og gir en fortidig dramatisk hendelse en sentral plass.

Språket og stilen har også utviklet seg i dette skuespillet. De suggererende gjentakelsene har veket noe plass for en større framdrift i språket, klarere bilder og mer variasjon i rytmen. Samtidig vet jeg ikke om «språklig minimalisme» er en fullt ut dekkende merkelapp lenger. Ordene er til tider nesten gjerrig tilskåret, det er så, men samtidig virker det som om Jon Fosse denne gangen har løsnet litt på den språklige slipsknuten. Språkets pulsslag løper friere i «Ein sommars dag», de sender ekkovirkninger gjennom ordene, til personene og til situasjonene.

Klar

Det Norske har hentet den svenske instruktøren Gunnel Lindblom over for å iscenesette. Hennes oppsetning er klar, stram og bevisst, drar god nytte av Egil Monn-Iversens vemodige fiolintoner og Charles Korolys avdempede og effektive scenografi, der to yttervegger glir til side og avdekker en enkel stue. Lindblom lar de to kvinnene følge hverandre som skygger, som to ytterpunkter et liv og en spørrende skyldfølelse speiler seg i.

Likevel blir tekstens muligheter av poesi, stemning og musikalitet aldri fullt ut forløst på scenen.

Det er åpenbare svakheter i monteringen av de to tidsplanene, pendlingen mellom da og nå, mellom fortidas oppbygning til katastrofe og nåtidas mollstemte tilbakeskuen i Henny Moansøyne.

Det er gnisten som mangler i «Ein sommars dag», gnisten som kunne antent den helt store magien og poesien.

TEATER:

Jon Fosse
«Ein sommars dag»
Det Norske Teatret