Risikoen for at ulven kan dø ut i Norge er ekstremt høy, påpeker klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Det er fakta politikerne forholder seg til. Likevel mener politikerne både i hans eget Høyre, så vel som i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, KrF og Senterpartiet, at deres ubehag ved rovdyr er viktigere som så. Alle de truede rovdyrene skal jaktes på.

Stadige reportasjer om enkelte klagende naboer og sinte sauebønder har bidratt til at mange tror at nordmenn flest misliker rovdyr. Men flertallet i befolkningen, selv i rovdyrområder, ønsker at det skal være minst like mye rovdyr som i dag.

Over åtti prosent ønsker ulv. Et flertall ønsker klart eller kanskje også ulv, bjørn, jerv og gaupe i nærområdene. Mennesker i rovdyrområder er her generelt mer positive enn resten av befolkningen. En annen utbredt misforståelse er at rovdyr skader økonomien.

Men rovdyr tar bare en brøkdel av de over 100000 sauene som dør i utmark hvert år. De fleste faller ned fjellskrenter, dør av sykdom, blir drept av fluelarver og omkommer i trafikk. Da stortingsflertallet drøftet ulvebestanden i sommer, måtte likevel både økonomi og hva folk fleste mente vike for representantenes eget ubehag. Det handler fremdeles om den store stygge ulven som vil oss til livs. For ulv må skytes fordi «folk opplever jo nå at man har dem rundt beina», ifølge Arbeiderpartiets Knut Storberget. Noen og seksti ulv i hele landet gir «manglende mulighet til å drive livsutfoldelse.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Toleransenivået er minimalt. KrFs Rigmor Eide mener at «å leve med rovvilt tett innpå seg kan medføre en belastning for enkeltpersoner i lokalsamfunnet.» «Det handler om familier som har ulv luskende rundt huset,» ifølge Sp’s Geir Pollestad. «Livskvalitet ofres,» hevder Høyres Gunnar Gundersen. Ulv «noen hundre meter fra der jeg bor i et byggefelt» gjør oss «engstelige» og kan følgelig ikke aksepteres, mener partifellen Tone Trøen.

Oss, oss og bare oss, er stortingspolitikernes mantra. Ikke den ting som på noen måter kan føles forstyrrende for vår alminnelige hverdag skal aksepteres.

Tre nylige forslag fra offentlige institusjoner som har i oppgave å bevare naturen, viser hva stortingsflertallets personlige antipatier betyr i praksis. Miljødirektoratet har gitt grønt lyst for å drepe nesten tre fjerdedeler av landets ulver, selv om de samtidig nekter å ta stilling til om dette er i overensstemmelse med Bernkonvensjonen som verner ville dyr og planter. Rovviltnemnda i Midt-Norge foreslår å utrydde jerven i Forollhogna nasjonalpark. De regionale viltnemndene har gått inn for å desimere gaupebestanden, selv om antallet gauper er synkende og mindre enn på tolv år.

Mens snart to tredeler av alle dyr i verden har forsvunnet siden 1970, er Norges emosjonelt baserte svar å fortsette en rovdyrpolitikk som innebærer total utryddelse i mesteparten av landet og fare for total utryddelse i resten. Bare Miljøpartiet De Grønne, SV og Venstre står opp for naturen. Dessverre ser ikke folk flest at det er bare disse tre partiene som representerer dem i denne saken og belønner dem i stedet med å la dem stadig falle under sperregrensen.

Natur er ganske enkelt ikke natur uten rovdyr, men en tilstand i konstant økologisk ubalanse. Alt fra mikroorganismer, planter og smådyr til mindre rovdyr og store byttedyr er avhengig av de store rovdyrene. Men stortingsflertallet ønsker nettopp dette. De vil ha en natur i ubalanse. De ønsker ikke fullverdige økosystem.

Mens urørt natur er et begrep som gjerne vekker anelser om eventyrlige skoger, store opplevelser og ikke minst blir sett som viktige i kampen mot klimaendringer, er det ikke helt slik i Stortinget. Om naturen er urørt betyr det at «utmarka legges brakk», som Høyres Gunnar Gundersen så godt presiserer.

Representanter for Ap, Frp, H, KrF og Sp understreker også hvor viktig de mener det er å opprettholde dagens massive storviltjakt, basert på at viltet ikke lenger har naturlige fiender.

Følelser kommer også inn her, når emosjonelle skogseiere som Carl Otto Løvenskiold fortviler over synet av rovdyrdrepte elgkalver og rådyrkalver fordi det blir mindre jaktinntekter og færre dyr de kan drepe selv.

Så resultatet av stortingsrepresentantenes følelser er at absolutt ingen steder i Norge er trygge for rovdyr, ikke en gang i rovdyrsonene. Senest ble to ulv skutt i Rendalen for å forhindre potensiell skade på sau i området, selv om de aldri hadde drept en eneste en. Selv i naturreservat som Østmarka kan ulv skytes hvis den skulle bli provosert av hunder som det nå er lov å slippe løs der.

Om stortingspolitikerne hadde fulgt sine egne politiske grunnprinsipper, skulle det ikke ha vært slik. Men ubehaget overfor andre skapninger ødelegger gangsynet til ellers oppegående politikere. Arbeiderpartiet burde innse at deres vekt på solidaritet også burde få konsekvenser for det grunnleggende behovet til andre vesener. Høyres konservative grunnprinsipp burde speiles i et ønske om å bevare naturen rundt oss. Hvorfor gjør et parti som Frp som ellers er så opptatt av nasjonale verdier hva den kan for å ødelegge selve vår naturarv? Og hvilke kristne grunnverdier fremmer KrF når de gyver løs på skaperverket på denne måten? Selv Senterpartiet burde innse at virkelig levende bygder må innebære en levende natur.

Dessverre er det ikke slik. I en absolutt og misforstått egoisme fremmer stortingsflertallet i stedet en politikk der absolutt ingen vesener skal true våre mest kortsiktige interesser og minste anelse av ubehag.

Vel, om de holder på som de gjør, kan deres absolutte motivasjon om bare å tenke på oss selv, bli en selvoppfyllende profeti. Uendelig mange dyr og hele økosystemer sliter mer enn noensinne. Så det kan virkelig bli bare oss, oss og bare oss. Og ingen andre.