Følelsenes forkjemper

FILM: Det går nærmest ikke ett år uten en norsk film skrevet av Harald Rosenløw Eeg. Premiereaktuelle «De usynlige» er vestfoldingens femte spillefilmmanus på seks år. På nyåret kommer dessuten «Yatzy» som er basert på hans egen roman. Prisbelønte regissører som Marius Holst («Blodsbånd»), Stefan Faldbakken («Uro») og Erik Poppe («Hawaii, Oslo» og «De usynlige») har filmatisert arbeidene hans. Filmene har stort sett blitt svært godt mottatt hos kritikere. Gjennomsnittlig terningkast i Dagbladet er 4,8 og «Hawaii, Oslo» (2004) har uoffisiell norgesrekord i antall seksere på terningen. Denne avisa skrev om manuset at «trådene samles elegant mot filmens slutt uten at det blir forutsigbart.» VG ga filmen toppkarakter, kalte den «magnetisk» og beskrev dramaet som: «En filmvev i finstemte, mørke nyanser, håndtert med nydelig flyt og sammenheng.» For filmen vant Eeg dessuten Amanda for beste manus.

Eeg frykter ikke de sterke emosjonene. Han våger å trykke til i både rollekarakteristikker, mengden dramatiske situasjoner og kraftfulle dialoger. Han skal ha respekt og honnør for at han gang på gang evner å ta for seg sårbare og vanskeligstilte menneskeskjebner. Det er trolig hans vilje til å utnytte filmmediets store melodramatiske potensial som har gjort Eeg så populær. Men som kinogjengere som har sett sin Wam og Vennerød kan underskrive: Melodramaet er en lumsk sjanger. Det kan lett tippe over i det parodiske, det konstruerte og det overdrevne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er for eksempel fullt mulig å se «Hawaii, Oslo» og være fullstendig uenig i de nevnte karakteristikkene. Delene i filmen samles ikke spesielt elegant eller uforutsigbart. Melodramaet er høylytt, og i hvert fall langt fra finstemt. Filmens evinnelige trådnøsting føles påtvunget og konstruert. Den overtydelige og klisjéfulle symbolikken er parodisk. I filmens siste scene faller det hvite englefjær over lerretet. Englefjær!

Man kan vanskelig anklage Eeg for å skrive sindige og nøkterne manus. Her finnes dramatiske dødsfall, frenetiske følelser, skyld, skam og sinnssykdom i en pålesset cocktail. Som de gamle grekerne har lært oss, er alt godt drama avhengig av en katarsis: hovedpersonen innser feilene han har gjort og tar et oppgjør med seg selv. Eeg viderefører pliktskyldigst denne tradisjonen, og styrer rollefigurene sine mot den nødvendige forløsningen. De (og vi) får en leksjon fra livets skole. Alle lærer noe, blir litt bedre mennesker. Hvis de ikke dør, da.

For døden går stadig igjen som tematikk. Folk blir skutt («Uro»), påkjørt («Blodsbånd», «Hawaii, Oslo»), druknet («De usynlige»), eller rett og slett dengt i hjel med en rørstang («Blodsbånd»). Da hjelper det ikke stort at det er noe grunnleggende humørløst ved filmene. Det er selvsagt usaklig å kritisere en melodramaforfatter for å ikke lage latterbomber. Men ingen av filmene hans ville tatt skade av bitte litt humor. Det finnes få grunner til å dra frivillig på smilebåndet i 38-åringens dramaer. I stedet møter vi gang på gang alvorstunge mennesker i desperate situasjoner, stilt ovenfor tilsynelatende kompliserte moralske dilemmaer: skal hovedpersonen velge mellom egen vinning eller andres behov? Eeg stiller spørsmål det sjelden er vanskelig å besvare.

En forkjærlighet for tilfeldighetenes dramatikk preger også historiene. I «Uro» (2006) treffer politimannen HC (Nicolai Cleve Broch) tilfeldigvis en barndomsvenn som gir ham innpass til Oslos største narkobaron, som tilfeldigvis også viser seg å være gammel kompanjong av HCs glemte far. I «De usynlige» støter moren til en drept gutt på sønnens morder, noen få dager etter at han har sluppet ut av fengsel. «Hawaii, Oslo» er så full av syke sammentreff at det er vanskelig å finne plass til reelle konsekvenser. Menneskene er egentlig bare marionetter i forfatterens makabre dokketeater. Når en av rollefigurene forsøker å finansiere en dyr operasjon for sin nyfødte sønn, finner han tilfeldigvis en pose med sedler som noen har lagt fra seg etter et bankran. I Eegs univers er tilfeldigheter ofte viktigere enn rollefigurenes egne valg.

Det skal langt strekkes det som godt Eeg-manus skal bli. Strikken dras til det ytterste og holdes der. I «Hawaii, Oslo» går rollefigurene rundt med hamrende hovedpulsårer og svette, febrilske panner. Én løper av frykt (herlig parodiert i «Uti vår hage 2»), én leter rastløst etter ham, en kvinne tar overdose, mens to gutter er så forvirrete og sinna at de skriker og slår til alle som nærmer seg dem. Puh. Hva med et lite pust i bakken? Både for deres og publikums skyld.

I fraværet av en far, har Eegs manus ofte en stødig og tålmodig farsfigur som substitutt. En person som kan trå støttende til for den Eegske hovedpersonen, som vanligvis er en gutt i trøbbel med en vanskelig fortid. Uansett hvilke feilgrep HC begir seg ut på i «Uro», står hans mentor Makker (Ingar Helge Gimle) der, og tar imot ham. På samme måte har Vidar (Trond Espen Seim) en bunnløs interesse og uforklarlig kjærlighet for den enfoldige Leon (Jan Gunnar Røise) i «Hawaii, Oslo». Og i «De usynlige» har Terje Strømdahl farsrollen som den forståelsesfulle kirketjeneren som holder en trygg hånd over den nyløslatte og rådville fangen Jan Thomas (Pål Sverre Valheim Hagen). Far og sønn-problematikken er tatt til det ytterste i «Blodsbånd», der den unge makedonske Mirush drar helt til Norge for å finne sin forsvunne far.

Vennskap mellom menn dominerer. Kvinnene er ofte enten håpløst naive gudsord fra landet («Hawaii, Oslo» og «De usynlige»), fullstendig desperate og uberegnelige («Hawaii, Oslo» og «De usynlige»), eller tøffe på utsida, men svært så sårbare inni («Anolit», «Uro»).

I vår ironiske tidsalder er det prisverdig at vi har en manusforfatter som tør å være totalt uironisk. Og selv om ikke filmatiseringene av manusene hans er spesielt vellykkete, fører de sjelden til likegyldighet. Det er viktig å ha filmskapere som våger å vise følelser og plassere uglamorøse menneskeskjebner på lerretet. Men her ligger det også en fare. Engasjerende film trenger ikke være dramatisk i hvert bidige sekund. Seriøs film må ikke være gravalvorlig og humørløs. En fiks og forløsende slutt kan være langt mindre effektfullt enn en ende som våger å påstå dette: at film fint kan likne litt mer på livet slik det er, og ikke nødvendigvis være et resultat av strenge dramaturgiske normer.