Lav status: Kulturelt har den typen narkotika som får mest oppmerksomhet i legaliseringsdebatten, cannabis, lav status. Her fra en coffeeshop i Nederland. Illustrasjonsfoto: REUTERS/Jerry Lampen (NETHERLANDS)
Lav status: Kulturelt har den typen narkotika som får mest oppmerksomhet i legaliseringsdebatten, cannabis, lav status. Her fra en coffeeshop i Nederland. Illustrasjonsfoto: REUTERS/Jerry Lampen (NETHERLANDS)Vis mer

Følelser for narkotika

Narkotikadebatten er full av statistikk, la oss lytte litt til følelsene.

Etter at Stoltenberg-utvalget la fram sin rapport, har narkotikadebatten fått et oppsving her til lands. Alle er enige om at noe må gjøres, men hva som er den rette medisin - for å bruke et velvalgt ord - virker umulig å bli enig om. Narkotikadebatten er polariserende, der de ulike sidene slår hverandre i hodet med statistikker som taler for deres syn. Samtidig som tall viser at legalisering av cannabis ikke vil føre til flere brukere, er den folkelige oppslutningen for legalisering i Norge forsvinnende liten.

Det handler selvfølgelig om følelser. Når det gjelder noe så alvorlig som narkotika, er vi antakelig lite tilbøyelige til å høre mer på en statistikk - enn vår egen mer eller mindre velfunderte skepsis. Den skepsisen skyldes flere ting: hva vi oppfatter som samfunnets og kulturens holdning til narkotika, og opplevelser som vi selv har - enten personlig, via venners bruk eller historier om venners venner, tidligere klassekamerater og så videre.

Du trenger ikke nødvendigvis å ha vært i en begravelse. Selv har jeg hatt mange anledninger til å gå i begravelser for gamle skolevenner som enten har dødd av overdose, eller hatt en livsstil der narkotika har vært viktig. Bra folk, og i et slik antall av du allerede som 30-åring får følelsen at folk begynner å falle fra. Familier, og nære venner, blir merket for livet. Dopbruk kan være langt mer uskyldig, og foregå i mer kontrollerte former. Men ofte tar det litt for mye kontroll over tilværelsen. Du holder på jobben, men sosialisering og fritid kan ende opp med å ha ett hovedfokus: rus. Det er ikke et liv du ønsker for noen du er glad i. Dette er grunnen til at legalisering ikke har noen klangbunn blant folk flest.

Dessuten er det lenge siden 70-tallet. Kulturelt har den typen narkotika som får mest oppmerksomhet i legaliseringsdebatten, cannabis, lav status. Mer enn noe annet er det blitt utgangspunkt for vitsing, som Henrik Thodesens innslag om Hasjmarsjen fra «Torsdag kveld i Nydalen», der han synger: «De fleste demonstrasjoner begynner klokka ti eller elleve, men hasjmarsjen begynner klokka tre.» Det anses som det foretrukne dopet for den som ikke vil opp og fram. Cannabisbruk er nok ganske utbredt i kultur-kretser, men det er ikke noe man snakker høyt om.

Når debatten er så stor og vanskelig, er det viktig å konsentrere seg om det aller viktigste. Regjeringen skal komme med en stortingsmelding om rusfeltet i år. De må gjerne la det meste annet ligge, og konsentrere seg om hva vi kan gjøre for de tunge narkomane - for det er her behovet for nye løsninger er akutt. Det er fullstendig meningsløst at tunge misbrukere skal måtte leve slik de gjør. At vi i et liberalt velferdssamfunn med åpne øyne ser på at mennesker lider og går til grunne, er uforståelig. Det vitner om et forvirra menneskesyn når vi ikke kan unne mennesker i nød skikkelig helsestell, bolig, et solid rehabiliteringstilbud - og gratis heroin distribuert av helsepersonell. Hvis det mot formodning skulle være noen flere som blir tunge narkomane som en følge av dette, får det så være. Det får være grenser for hvordan vi straffer mennesker som lever et liv vi ikke liker.