SLAKTOFFERET: Julia Roberts-filmen «Spis, elsk, lev» ble gjenstand for anmeldernes forakt. Det er vanskeligere å redde en dårlig jentefilm enn en dårlig guttefilm, mener Dagbladets anmelder.
SLAKTOFFERET: Julia Roberts-filmen «Spis, elsk, lev» ble gjenstand for anmeldernes forakt. Det er vanskeligere å redde en dårlig jentefilm enn en dårlig guttefilm, mener Dagbladets anmelder.Vis mer

Følelsesfengslene

Jentefilmer er dårligere enn guttefilmer.

KOMMENTAR: Hvorfor så sint?
Det spør professor i filmvitenskap Anne Gjelsvik seg i Rushprint etter å ha studert mottagelsen av Julia Roberts-filmen «Spis, elsk, lev». Gjelsvik merker seg avskyen og aggresjonen i de stort sett unisont negative anmeldelsene, og spør seg hvorfor dårlige guttefilmer omtales med større raushet enn dårlige jentefilmer.

Gjelsvik observasjon er på sin plass. Som anmelder opplever jeg ofte at terningkast én eller to til en typisk jentefilm innbringer meg elektroniske komplimenter og klapp på skuldra fra leserne, mens tilsvarende til dårlige guttefilmer uavvendelig fører til anklager om at jenter ikke kan anmelde guttefilmer, og krav om at disse filmene må vurderes som ren underholdning - som om all underholdning er god underholdning. Forakten for brede, kommersielle underholdningsfilmer for kvinner er større enn for tilsvarende for menn. En av årsakene til dette er helt sikkert at det er mer akseptabelt for jenter å like machofilmer, enn det er for gutter å gå det tradisjonelt feminine i møte med uironisk åpenhet. Men det er også en annen grunn.

Sjangerfilmer for kvinner og sjangerfilmer for menn har til felles at de er enkle, handlingsdrevne fortellinger basert på oppleste verdier og velprøvde oppskrifter. Men i motiv, tema og filmatiske grep er de svært forskjellige. Sjangre som retter seg mot menn, som action- og westernfilmer, legger ofte vekt på den rent fysiske handlingen. Spenningen er knyttet mer til det ytre og konkrete enn til det indre og emosjonelle. Spørsmålet er om James Bond vil rekke å redde jenta før hun drukner i skurkens haibasseng - eller blir spist - ikke om hun er hans beslektede sjel. På den måten får guttefilmer ofte et minimum av underholdningsverdi: Det er mulig å la seg adsprede av en biljakt eller en slåsskamp selv om filmen er stor og dum og bråkete. I jentefilmer, derimot, er den dramatiske utviklingen, nerven i filmen, som regel knyttet til følelser og relasjoner. Hvis det mellommenneskelige innholdet blir for hult og lettvint, for selvhøytidelig og sentimentalt, er det ingenting annet å glede seg over. Faller troverdigheten, faller alt. Det er noe av det samme med horoskopene, disse damebladenes evige irriterende stamgjester: Om du ikke kjøper det, er det bare latterlig. Det finnes få mellomposisjoner.

Dårlige jentefilmer er mer uutholdelige enn dårlige guttefilmer. Men den ene sjangeren i seg selv står ikke tilbake for den andre. Det finnes trolig like mange gode kjærlighetsfilmer som gode actionfilmer. Ofte er de gode romansene til og med bedre, fordi de besitter en følelsesmessig modenhet som gjør at de blir værende lenger i kroppen enn «Mission: Impossible III». Det er trist om de iblant høyst fortjente fordommene mot filmatiseringer av Nicholas Sparks-romaner og vederstyggeligheter som «Spis, elsk, lev» gjør at skeptiske menn lukker seg for kvalitetsprosjekter som BBCs Austen- og Brontë-filmatiseringer. Nylig hørte jeg om en ung mann som nektet å se «Atonement», den skarpe dramafilmen basert på Ian McEwans prisbelønte roman. Grunn? Keira Knightleys ettertenksomme ansikt på dvd-coveret fikk ham til å skyte rygg og erklære den for «jentefilm». Da må det minnes om at det eneste vi kan gjøre for å begrense mengden stupide kvinnefilmer der ute, er å vise at vi verdsetter de gode.

SKARPT DRAMA: Kanskje var det bilder som dette som gjorde at kvalitetsfilmen «Atonement» fikk ord på seg for å være en jentefilm.
SKARPT DRAMA: Kanskje var det bilder som dette som gjorde at kvalitetsfilmen «Atonement» fikk ord på seg for å være en jentefilm. Vis mer