Anmeldelse: Frans de Waal - «Mama’s last hug»

Føler mer enn vi har trodd

Nyere forskning på dyrs følelser forteller om rotters latter, depresjon og bakrus hos fisk og apers sadisme.

BIOLOGI: Den nederlandske biologen Frans de Waal er blant verdens fremste forskere på primater. I boka «Mama’s Last Hug» (Mamas siste klem) viser han til ny forskning som tilsier at dyr har et mer komplekst og rikere følelsesliv enn man først har antatt. Foto: NTB Scanpix
BIOLOGI: Den nederlandske biologen Frans de Waal er blant verdens fremste forskere på primater. I boka «Mama’s Last Hug» (Mamas siste klem) viser han til ny forskning som tilsier at dyr har et mer komplekst og rikere følelsesliv enn man først har antatt. Foto: NTB ScanpixVis mer

«Mama’s last hug»

Frans de Waal

6 1 6
«Viktig og medrivende om dyrs følelser»
Se alle anmeldelser

I 2017 lå den nesten 60 år gamle hunn-sjimpansen Mama på dødsleiet. Hun var så svekket at en forsker som hadde studert henne i mange tiår, risikerte noe uhørt. Han gikk inn i buret og begynte å stryke henne på ryggen.

Selv om sjimpanser kan vise tillit og hengivenhet overfor mennesker de kjenner godt, er det ingen god idé å komme for nær voksne individer. De er mange ganger sterkere enn et menneske, utpreget humørsyke og kan røske av deg armen om de ønsker.

Klem med venn

Det tok litt tid før Mama åpnet øynene og tok inn hva som skjedde. Ved synet av den hvithårete professoren sprakk ansiktet hennes opp i et nærmest ekstatisk smil, hun pep av glede, løftet armen og trakk ham forsiktig nærmere for å gi ham en klem, mens hun klappet ham beroligende på bakhodet, som for å understreke at hun ikke ville skade ham.

Den gamle damen var henrykt over at vennen besøkte henne. Hun døde noen uker senere.

Scenen er utgangspunktet for Frans de Waals bok «Mama’s Last Hug» (Mamas siste klem), som handler om dyrs følelsesliv – og menneskenes. Den nederlandske biologen er ikke bare blant verdens fremste forskere på primater, men også en av de dyktigste skribentene i naturvitenskapen.

Jungelens hippier

Han har beskrevet politikk og forsoning blant sjimpanser, og bonoboenes utagerende sexliv – at bonoboene er kjent som jungelens hippier, skyldes at de Waal kalte dem for «peace and love-primatene».

I sin siste bok gjennomgår han nyere forskning på dyrs følelser, og forteller om rotters latter (de har sans for humor), depresjon og bakrus hos fisk, samt apers avsky og sadisme. Basert på dusinvis av interessante forsøk og anekdoter, peprer han løs på atferdsteoriens syn på dyr som maskiner og Steven Pinkers primitive oppfatning av primitive samfunn.

Mens alle som kjenner dyr vet at de har følelser, personlighet og kalkulerer risiko, har biologer og psykologer i lang tid unngått studiet av følelser, som tradisjonelt har blitt sett på som fornuftens hysteriske halvsøster. Den berømte atferdspsykologen B. F. Skinner sa til og med at følelser var «fiktive årsaker vi bruker til å forklare atferd».

Fornuft og følelser

Følelser er målbare, viser de Waal, både gjennom atferd og ved å observere nivåene på hormoner som adrenalin, kortisol (stress) og oxytocin (empati og tilknytning) som finnes i de fleste virveldyr. Følelser er kroppens måte å bidra til at vi tar de rette valgene i kompliserte situasjoner, og siden de gir mening til alt, preger de livene våre mer enn noe annet.

Derfor har pasienter med skader i følelses-sentrene i hjernen vanskeligheter med å fatte beslutninger. Fornuften fungerer ikke uten følelser. Selv om folk flest alltid har anerkjent dette, har vi en religiøs, filosofisk og vitenskapelig tradisjon for å skille mellom de to og rangere én over den andre.

Også kropp og sinn henger sammen. Ettersom kroppen er utgangspunkt for følelser, vil personer som bedøver ansiktsmusklene med botox få svekket empati. Hvis du lurte på hvorfor enkelte skjønnhetsbloggere fremstår som selvopptatte, kan altså forklaringen ligge her.

Lik oss

I biologien var det lenge feil å omtale dyrs følelser og forbindelser med menneskelige begreper. Sjimpanser har derfor ikke venner, men «foretrukne samværspartnere». Frykten for «menneskeliggjøring» har resultert i en større feiltagelse, ifølge de Waal: Fornektelsen av grunnleggende fellestrekk hos mennesker og dyr.

Som en slags biologisk versjon av Galilei, astronomen som gjorde slutt på forestillingen om at solen gikk rundt jorden, skyter de Waal ned ideer om mennesket som enestående skapning. Forskjellen på mennesket og sjimpansen er dypest sett at førstnevnte står utenfor buret og titter inn.

«Følelser er som organer», skriver han, «vi har dem alle sammen». Dyr blir skadet av en vanskelig barndom, akkurat som mennesker, har begreper om rettferdighet og utviser empati i situasjoner der de kunne ha tjent på å være egoistiske.

Dette er en viktig bok, en medrivende og morsom bok, men også en ubehagelig bok. De Waal får deg til å tenke over hvordan dyrene behandles, både ville arter som er under press og den enorme kjøttmassen i landbruket som havner på middagsbordene våre.