BLOMSTERBAD OG AVLØPSVANN: Nobelprisvinner Mo Yan er mellomfornøyd med mottagelsen av årets tildeling. Her er han fotografert under nobelprisutdelingen i går. Foto: Claudio Bresciani / AP / NTB SCANPIX
BLOMSTERBAD OG AVLØPSVANN: Nobelprisvinner Mo Yan er mellomfornøyd med mottagelsen av årets tildeling. Her er han fotografert under nobelprisutdelingen i går. Foto: Claudio Bresciani / AP / NTB SCANPIXVis mer

Føler seg «overøst med avløpsvann»

Opphetet takketale under nobelprisutdelingen i går.

(Dagbladet:) Da Mo Yan holdt sin takketale under nobelprisutdelingen i Stockholm i går, kom han med noen ganske politiske betraktninger om hva som skal være en forfatters rolle.

Der fortalte han at det har vært fremmedgjørende for ham å stå i den mediestormen som har vært, fordi han sakte, men sikkert innså at debatten ikke handlet om ham selv, «men om en person som ikke har noenting med meg å gjøre». I et poetisk språk beskriver han hvordan han har fått smake begge sider av offentlighetens tveeggede sverd:

- Jeg ser hvordan man kaster et blomsterbad over pristageren, sa Mo Yan i talen.

- Men også hvordan man henger stener over hans hals og overøser ham med avløpsvann.

Het debatt Helt siden Svenska Akademien offentliggjorde i oktober at Mo Yan er årets nobelprisvinner i litteratur, har debatten gått om hvorvidt det er riktig å gi den viktige prisen til en forfatter som ikke deltar i politisk motstandsarbeid mot det kinesiske regimet.

- Prøver Svenska Akademien å veie opp for den regimekritiske fredsprisen til Liu Xiaobo? spurte en Civita-medarbeider seg i Aftenposten. En problemstilling vår kommentator Inger Bentzrud mener faller på sin egen urimelighet.

Dessuten har en rekke profilerte, regimekritiske og til dels eksilerte kinesere uttalt seg kritisk til prisen. Hylekoret fikk først en demper da den verdenskjente kunstneren Ai Weiwei trakk sine kritiske uttalelser da Mo Yan benyttet offentliggjøringen av prisen til å si at han håper Liu Xiaobo «vil få sin frihet».

Oppbluss Men deretter fikk en uventet hendelse debatten til å blusse opp igjen. To journalister fra nyhetsbyrået AP klarte å snike seg inn forbi sikkerhetsvaktene som holdt Liu Xiaobos kone, poeten Liu Xia, i ulovlig husarrest, forteller Politiken.

- Det er så absurd. Jeg tror ikke, at Kafka kunne ha skrevet noe mer absurd og utrolig enn dette, sa hun om sitt fangenskap.

Dermed ble Mo Yans syn på Liu Xiaobo rullet opp igjen. Det ble påpekt at hans uttalelse om at han håpet Liu Xiaobo «vil få sin frihet» kan bety to ting: enten at han håper myndighetene vil gi Liu Xiaobo sin berettigede frihet, eller at Xiaobo vil innrømme skyld så han blir satt på frifot.

Og i 2009 ble Yan ringt opp av den kinesiske filmkritikeren Cui Weiping, som ville samle den intellektuelle elitens reaksjoner på dommen mot Xiaobo.

- Jeg har gjester akkurat nå, og er travel, svarte han.

Forsvarte sensur Debatten nådde sitt klimaks da han under nobelpressekonferansen sist fredag forsvarte sensuren til det kinesiske regimet. Han sammenlignet sikkerhetsforanstaltningene og sensurvirksomheten med kontrollen på en lufthavn.

- Før jeg tok flyet mitt hit, måtte jeg gjennom en sikkerhetskontroll. (...) De ville også undersøke meg og til og med ta av beltet mitt og skoene mine. Men jeg tror disse sjekkene er nødvendige.

- Litteratur større enn politikk Det er mot dette bakteppet at Mo Yan holdt sin tale i går. 
- Når jeg har skrevet «Hvitløksballadene» og andre verk som ligger nært opp til den sosiale virkeligheten har det viktigste spørsmålet jeg har blitt stilt overfor ikke vært om jeg tør å kritisere samfunnets mørkeste sider, sa han i talen.

- ... men om mitt engasjement og mitt sinne skal få politikken til å dominere over litteraturen og gjøre romanen til en faktarapport.

En forfatter har naturligvis sine egne meninger.

- Men når man skriver må man stille seg på menneskets side og skrive om folk som de menneskene de er. Bare sånn kan litteraturen ta sitt utgangspunkt i en hendelse, men likevel overskride den, engasjere seg i politikken, men være større enn den.

Avløpsvann og steinbyrder Først etter det kom han inn på debatten rundt sin person, med bemerkningene om blomsterbad og kritikernes dusj i avløpsvann.
- Jeg blir redd for at han (pristageren, som Yan beskriver som en annen enn seg selv, journ.anm.) skal bryte sammen, men da kikker han smilende frem mellom blomstene og stenene, tørker det skitne vannet av kroppen, tar et steg til siden og sier til folkehopen:

- Den beste måten en forfatter kan snakke på er å skrive.

Alt Mo Yan har å si finnes nemlig formulert i hans verker.
- Ord som kommer ut av munnen spres og svever bort med vinden, men det man fester til papiret kommer alltid til å finnes.

Historieforteller Så fortalte 57-åringen tre historier som skal reflektere hans verdisyn. De kan du lese her.

- Jeg er en historieforteller. Jeg har fått Nobelprisen i litteratur fordi jeg forteller historier. Det kommer jeg til å fortsette med. Takk!

Dermed kan det være grunn til å trekke frem sammenligningen Inger Bentzrud gjorde mellom Ai Weiwei og Mo Yans politiske rolle tidligere i høst.

«Ai Weiwei lager upolitisk kunst men opererer som politisk aktivist utenfor sitt kunstneriske virke; Mo Yan er politisk innenfor sin kunst, men ikke ute i gatene. Er det ene mer høyverdig enn det andre?»