- UTSLETTER ALL LYST TIL Å BESØKE DET FERDIGE MUSEET: Her er skjermbilde fra Virtuelle Rockheim.
- UTSLETTER ALL LYST TIL Å BESØKE DET FERDIGE MUSEET: Her er skjermbilde fra Virtuelle Rockheim.Vis mer

- Føles som en dårlig coverversjon av «Second Life»

Virtuelle Rockheim er utålelig.

|||I DISSE DAGER kan Trond Giske glise fra øre til øre over fire nye år i regjering.

Om han fortsetter som kulturminister er antagelig åpningen av rockemuseet Rockheim i 2010 høyt oppe på lista over ting å glæ sæ te. Prestisjeprosjektet i hjembyen Trondheim har lenge vært en fanesak, og forhåpentligvis blir museet en medrivende hyllest til all musikk som har vært «bra til å være norsk» gjennom tidene.

Likeså ser det norske rockleksikonet Rockipedia ut til å kunne bli et fint brukerstyrt oppslagsverk etter Wiki-modellen, en ressurs for alle som vil nerde over diskografi-detaljene til band som The Vanguards, The Tuesday Girls eller Turboneger.

SÅ LANGT, SÅ VEL. Men så var det Virtuelle Rockheim, da, den digitale kopien av museet som ble åpnet av en boblende statsminister for en måned siden. Riktignok er det fortsatt i beta, men etter et par dagers testing er følgende likevel klart:

Virtuelle Rockheim er utålelig.

For mange er museer noe grått og støvete, og den «Sims»-aktige presentasjonen av rockesenteret gjør lite for å endre på inntrykket.

Faktisk utsletter Virtuelle Rockheim all lyst til å besøke det ferdige museet, det føles som en dårlig coverversjon av «Second Life».

Manøvreringen er klossete, utvalget av avatarer er begrenset (du kan ikke lage din egen) og dekorasjonene består for det meste av norske platecovere og ensfarget mur.

- HVEM ER DET egentlig som gidder å gå på museum for å se på rocketing? Ikke jeg, sa Sveinung Sundli i et intervju om Rockheim forleden.

For å ta det litt videre: Hvem er det egentlig som gidder å rusle rundt i sirupsfart i et statisk virtuelt miljø mens mer eller mindre vellykket norsk musikk tilfeldig presser på?

I blant tar skrekken deg for alvor, for eksempel når man leter etter utgangen fra et Wenche Myhre-dekorert rom men setter seg fast i døra, med «La Meg Være Ung» ubønnhørlig rullende ut av høyttalerne.

Og trengte nye generasjoner av lyttere virkelig å lære at forfatterbandet Dei Nye Kappellanane med Ragnar Hovland i spissen gjorde en alldeles ubrukelig cover av «Rebel Yell» i 1998 på nynorsk? «Kva sette deg fri? Eg vil ha heterofili, av di!» Noe for Nina Karin Monsen, muligens?

NÅ ER JEG IKKE den eneste som har satt den grå murklossen i halsen.

Kristine Sevik fra Uninett ABC, som veileder utdanningssektoren om IKT, påpeker for eksempel at høye systemkrav gjør at mange skoler som kunne brukt det virtuelle miljøet til undervisning (eller muligens avstraffelse) vil falle utenfor pga. utdatert datautstyr. Andre igjen har sammenlignet museet med en ungdomsskolelærer som forsøker å være kul kompis men feiler hardt. Kleint og klamt, altså.

Det verste er likevel ikke stedets eksistens, men at det er brukt offentlige midler til utviklingen av en virtuell verden som liksågodt kunne vært bygget på noen dager i «Second Life».

KUNNE MAN IKKE heller brukt pengene til å stimulere spillindustrien i landet? Bedt noen «Half Life 2»-fjortiser om å mekke en gratis «Max Manus»-mod til skolebruk, eller omså gitt Funcom en boost? Gratis blåbæryoghurt til alle skolebarn i et år?

Hva som helst, bare ikke denne døde polygonklossen. Norsk rock fortjener bedre.

Kilder: Dagsavisen, Uninett ABC, kjartanmuller.wordpress.com

LES FREDAG I DAG: Denne saken er hentet fra dagens Dagbladet FREDAG, der du blant annet kan lese intervju med Kristopher Schau. Vis mer