Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB ScanpixVis mer

Følger heller lytterne sine gjennom elendigheten enn å selge dem uoppnåelige drømmer

Eminem (41) er en evig tenåring.

ANMELDELSE: Få ting vekker sterkere følelser enn den svært subjektive, og dermed umulige debatten om historiens beste rappere. Hvem som har vært rapartistene med størst nedslagskraft er derimot enklere å fastslå, og deles gjerne mellom fire kjemper som på hver sin måte har nådd langt utenfor hiphopens begrensende grep. Kulturens Coca-Cola, om du vil - for å bruke en beskrivende metafor.

Med både Tupac og The Notorious BIG i grava, er det likevel mest interessant å bringe opp navnene til rappens to gjenlevende bautaer, som til tross for fylte 40+ har klart å holde fast ved sine statuser som rappens udiskutable konger. Dog med svært forskjellige historier, metoder og ikke minst tilhengere.

Shawn «Jay Z» Carter byr på den stereotypiske drømmehistorien. En naiv - men også livsviktige - idé om at «alle» kan gjøre det stort. Med et like stort fokus på sin nærmest forretningsmann-strategiske reise fra fattigdom som på det musikalske. Gategutten som ble rapmogul, kompis med presidenten, og ikke minst toppet kransekaka med sitt lange, lykkelige forhold til superstjernekona Beyonce Knowles. En erkeamerikansk historie som startet med dopsalg på gatenivå og endte opp på toppen av sositetsverden.

«I made my first mill' off papi on the hill» - («H.O.V.A.»)

Kontrasten til hiphopens andre store gjenlevende rappatriark kunne omtrent ikke ha vært større.

«Wasn't ready to be no millionaire, I was ill-prepared/I was prepared to be ill though, the skill was there»

Linjene tilhører Eminem, og er hentet fra låta «Survival». Et av sporene på hans omtalte «The Marshall Mathers LP 2» som droppet denne uken. I dag selvfølgelig god for hundrevis av millioner, men fortsatt hjemsøkt av sine mange demoner fra et kaotisk liv. Rusmisbruk, depresjon og destruktive forhold til sine nærmeste.

Der mesterplanleggeren Jay Z var godt forberedt da hans første selvproduserte dollarmillion var et faktum, ble Eminem tatt på senga av suksessen som kom i kjølvannet av 1999-utgivelsen «The Slim Shady LP». Og mens kollegaen fra Marcy Projects altså har blitt selve symbolet på den urbane amerikanske drømmen, er Detroits store sønn først og fremst stemmen til de deseperate og drømmeløse. Den stadig voksende massen som ikke innbiller seg at livet byr på stort mer enn regninger og et knippe underbetalt jobber - med alt det måtte innebære av medmenneskelig skuffelse. En tekstskribent langt flere kan relatere til enn Roc Nation-mogulens stadig mer grandiøse linjer om pretensiøse kunstkjøp, high fashion, familielykke og stabilt voksenliv.

På sett og vis er han fortsatt den samme trøblete rapperen som fikk sitt gjennombrudd på 90-tallet, men i dag også med et par musikalske nedturer i bagasjen. Dette har likevel aldri hindret fansen i å støtte sin helt, som nådde «bunnivå» i 2009 med «Relapse» - et album som fortsatt solgte fem millioner eksemplarer på verdensbasis.

Salgsdomineringen til tross, er det vanskelig å si seg uenig i at Eminems virkelige storhetsid som artist kan peiles inn rundt 1999-2002. Dette er også nerven han nå ønsker å treffe igjen, når han kanskje mer enn å følge opp 2000-klassikeren «The Marshall Mathers LP», tapper inn i nostalgien rundt nettopp denne perioden av livet sitt med «The Marshall Mathers LP 2».

At de to albumene deler flere røde tråder enn coverbildet blir likevel klart allerede på åpningssporet «Bad Guy», som selvfølgelig følger opp en av Eminems absolutt største og mest definerende låter. Denne gangen via perspektivet til Stans yngre bror Matthew, som har vokst opp og ønsker hevn - nå med rapperen selv i bagasjerommet. Fortsettelsen «Parking Lot (skit)» leder på samme måte også inn i enda en ny MMLP-oppfølger, som på ikke helt uventet vis avsluttes med en selvpåført kule i Eminem (eller Slim Shady?) sitt hode.

Og allerede her er det klart at MMLP2 er en gavepakke for den dedikerte, sterkt tekstopptatte Eminem-fansen. De lojale stormtroppene som frekventerer Rapgenius.com på jakt etter budskapet mellom linjene, musikalske referanser som det nedpitchede «Criminal»-pianoet på «So Much Better», og ikke minst de mange historieperlene i superstjernens enorme tekstunivers.

I tillegg til å grave dypt i sin egen musikalske fortid, har Eminem også hatt et ønske om å finne tilbake til de rock-relaterte produksjonene rappere benyttet seg mye av på 80-tallet. Valget med å hente inn Rick Rubin - mannen som har hjulpet til på flere store raputgivelser den siste tiden, og dessuten står bak klassiske skiver fra nettopp denne epoken (Run DMC, Beastie Boys osv) - burde derfor ikke komme som noen overraskelse. Likevel skremte samarbeidet mange da energiske «Berzerk» kom i august, en låt jeg nå i ettertid faktisk synes fungerer bedre i albumformat.

Flere av disse produksjonene vil nok likevel være hovedprobemet med MMLP2 for mange, på samme måte som de garantert også er et lettelsens sukk for alle som har sett seg lei på mainstreamdomineringen fra artister som Drake, Lil Wayne, Kanye West (uten sammenligning forøvrig) og sikkert også Jay Z sine nye dypp i eksperimentelle beats og komposisjoner.

MMLP2 tar nemlig bort fokuset fra «alt det andre» som har blitt så viktig i musikkindustrien, og plasserer det tilbake på hard rap, harde beats, og fortellerkunst slik bare Eminem og en håndfull andre kan levere. Et album for de som er opptatt av det klassisk lyrikk/raptekniske framfor pretensiøse, sjangerutfordrende albumprosjekter, samlebåndtekster og stjernenykker. Som ikke skipper til neste låt, men istedet går amok når Eminem nærmest koker over med 100 ord i løpet av 17 sekunder på «Rap God».

Dessverre lider albumet av flere mindre sterke spor - spesielt på siste halvdel. Ledet an av «Stronger Than I Was», hvor Eminem nærmest høres dritings ut der han synger horibelt om sitt kaosforhold til Kim. Rihanna-gjestede «Monster» er skivas generiske og late hitgavepakke til radiostasjonene, men føles upassende kommersiell og strategisk ved siden av de andre låtene, og er dessuten ikke på langt nær så fin som «Love The Way You Lie». Og så har vi «So Far...» da. Morolåta med sin Joe Walsh-samplede countrygitar, men som ikke framkaller trang til annet enn øyerulling og skipping videre til Kendrick Lamar-gjestede «Love Games». Også dette en retur til Eminems humorkatalog, men langt mer velfungerende og tekstmessig lekende, til tross for sin litt corny «Summer Nights»-aktige produksjon.

En av de beste øyeblikkene på MMLP2 kommer likevel rett før albumet til slutt avrundes med tunge (og oppfølgerklare?) «Evil Twin», hvor Eminem gjør det klart at han fortsatt slites mellom sine splittede personligheter («Still Shady inside, hair every bit is dyed»). «Headlights» er nemlig den typen ærlig raplåt vi desverre ser altfor lite av om dagen, og viser ham på sitt mest sårbare om moren Debbie. En familietragedie vi jo alle har vært vitne til siden «99 percent of my life I was lied to/I just found out my mom does more dope than I do». Det rørende Nate Ruess-refrenget bærer sporet, mens Eminem selv gjør sitt beste for å rette opp i det håpløst dødkjørte forholdet.

«I'm sorry mama for «Cleaning Out My Closet», at the time I was angry/Rightfully maybe so, never meant that far to take it though, cause/Now I know it's not your fault, and I'm not making jokes/That song I no longer play at shows and I cringe every time it's on the radio».

Og kanskje er det nettopp her hemmeligheten til det enorme Eminem-fenomet ligger. Den 41 år gamle evige tenåringen, som fortsatt ikke har klart å rette opp relasjonen til sin mor, og heller følger sine lyttere gjennom elendigheten enn å selge dem uoppnåelig inspirasjon.

Rapguden som ikke nødvendigvis er en låtgud, men likevel innehar en enestående tiltrekningskraft det fortsatt er umulig å avfeie.

Følger heller lytterne sine gjennom elendigheten enn å selge dem uoppnåelige drømmer