Følger instinktene

Gjennom 30 år har Manfred Eichers plateselskap, ECM Records, stått trassig på egne, uavhengige bein blant multinasjonale giganter. Slik skal det fortsette, lover han, noe norsk musikkliv skal være glad for.

MOLDE (Dagbladet): Moldejazz 2001: Et bevegende øyeblikk oppstår idet Manfred Eicher, mannen bak plateselskapet ECM, blir kalt opp på scenen under «ECM-konserten» for å motta de synlige bevisene på utnevnelsen til Kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Eicher, en lojal produsent og støttespiller for blant andre Jan Garbarek, Terje Rypdal og Arild Andersen siden 1970, har alltid hatt nær tilknytning til Norden og nordisk kultur, har spilt inn mye av den ruvende ECM-katalogen i Oslo og setter spesielt stor pris på utmerkelsen.

Noen timer tidligere møtte han Dagbladet. Åpningsspørsmål: «Hvordan betrakter du din egen og ECMs videre rolle?»

Instinkt

- Jeg har aldri tenkt i form av «strategimodeller», begynner Eicher: - Jeg følger, på ett eller annet vis, instinktene mine og gjør det jeg kan: Oppdager nye lyder og klanger, finner talentfulle og interessante musikere. Mønsteret er å alltid være på utkikk, holde ører og øyne åpne, og slik håper jeg å fortsette i mange år ennå.

- Hva har endret seg siden du startet ECM?

- Tidene har endret seg, mediene har endret seg, og det er enda vanskeligere å få oppmerksomhet rundt kvalitet og talent som krever konsentrasjon. Og ECM har fått konkurrenter i form av etterapere som kaster seg uhemmet på andres suksess. I fjor fant vi oss selv skamløst kopiert av SONY, som utga en CD-serie der alt - omslagsdesign og alle andre ytre kjennetegn - ledet lytterne mot det som har vært ECMs «hjørne». Men musikken var helt annerledes. God musikk, for all del, men etterlikningen var så vulgær at jeg knapt hadde trodd det kunne skje.

- Er ikke det egentlig en kompliment til ECM?

- Jeg vet ikke. Det er iallfall en realitet. - ECM har satt en standard som andre prøver å nærme seg. Betrakter du selskaper som for eksempel Winter & Winter og ACT som trusler?

Manfred Eicher

  • Tysk plateprod., f. 1943.
  • Musikkstudier ved akademiet i Berlin, kontrabassist innen jazz og klassisk musikk.
  • Startet plateselskapet ECM i München i 1969. ECM har vunnet internasjonal ry for sine lydproduksjoner og sin musikalske/visuelle estetikk, og utgir bl.a. Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen, Keith Jarrett, Ralph Towner, Bobo Stenson, John Surman, Dino Saluzzi og en rekke andre norske og internasjonale toppnavn innen moderne jazz og klassisk musikk.
  • Co-regisserte filmen «Holozän» etter Max Frischs roman i 1990. Produsent av filmmusikk for bl.a. Jean-Luc Godard, Theo Angelopoulos og Xavier Koller.

  • En rekke internasjonale platepriser (bl.a. Grammy) og æresbevisninger, (bl.a. æresdoktor ved Brighton-universitetet.)

- Det finnes ingen trusler. Folk er fri til å gjøre hva de vil, og de gjør det. Jeg håper disse uavhengige selskapene finner mot til å ta noen sjanser, skape noe nytt, i så fall har de min sympati.

Trofaste musikere

- Du har mottatt mer enn ett tilbud om å selge ECM til større plateselskap, og du har alltid avslått. Nå later noen av dem til å kaste penger etter ECM-artister for å sikre seg dem på den måten. Ser du et mønster?

- Det vil være feil å kalle det et mønster. Det finnes musikere som lar seg friste av bedre distribusjon og tilsynelatende bedre kontrakter, men jeg foretrekker å være veldig glad for ECMs egen utvikling. Mange musikere har spilt inn for oss helt fra begynnelsen av, og både solidariteten og den kunstneriske tankegangen de har vist, gjør meg glad. Jeg tenker på folk som Jan (Garbarek), Terje (Rypdal), Arild (Andersen) og Jon (Christensen). Også musikere fra nyere generasjoner, i Norge folk som Jon Balke, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Ketil Bjørnstad. Christian Wallumrød og Trygve Seim har bidratt. Det har gledet meg, og jeg håper og tror at dette vil fortsette. Og jeg må få lov til å si at vi er veldig lojale overfor våre musikere, uansett størrelsen på platesalget deres.

Klassisk

- For 15 år siden startet du ECM New Series med såkalt klassisk musikk. Hva har det kommet til å bety?

- Etter at New Series startet med Arvo Pärts «Tabula Rasa» i 1984, har serien fått betydelig påvirkningskraft overfor andre klassiske selskap, de uavhengige så vel som de største multinasjonale. Teldec startet nettopp en serie som heter New Line, og den er åpenlyst inspirert av ECMs idé om å bringe musikere fra ulike kulturer sammen.

Jeg er svært glad for at New Series har hjulpet mange som bare lyttet på jazz og improvisert musikk til å utforske og utvide sine egne musikalske opplevelser. For meg personlig innebærer konsentrasjonen og disiplinen som den komponerte musikken krever, en viktig kontrast og inspirasjon i arbeidet med den improviserte, intuitive musikken. Det er også spennende når jeg kan føre folk fra de to tradisjonene sammen, som for eksempel i Jan Garbareks møte med The Hilliard Ensemble. Jeg er fornøyd med at ECM kan operere i risikosonen mot musikk som så å si «ligger i lufta», men som ennå ikke er formulert, og på den måten kan være med på å skape musikk som aldri før er hørt. Vi skal gjøre mer av dette, kanskje med Jan Garbarek og bratsjisten Kim Kashkashian, som hadde et svært vellykket musikalsk møte ved Festspillene i Bergen for noen år siden. Ofte handler slike møter om musikere som har beundret hverandres innspillinger, og når de treffes, kan det oppstå spennende musikk.

Stiftelse

- Til slutt: Hva vil skje den dagen Manfred Eicher av en eller annen grunn ikke lenger er der for å lede ECM?

- Selvsagt blir jeg av og til konfrontert med slike tanker. Men jeg vet at ECM-katalogen er en så sterk musikalske base at selskapet vil overleve også uten meg. Jeg har overveid å opprette en form for stiftelse med et styre bestående av musikere fra den første «ECM-generasjonen», mennesker som står meg nær og er kjære for meg. De vil kunne støtte og forsvare ECMs grunnideer.

- Mye vil handle om å holde katalogen tilgjengelig?

- Ja, og jeg har gode medarbeidere i München som deler denne forståelsen. En rekke musikere har så å si skrevet sine selvbiografier i musikk sammen med ECM, og jeg betrakter ECM som et forlagshus, et Gallimard eller Suhrkamp, der våre musikere har sin musikk trygt plassert. Jeg føler en sterk forpliktelse overfor musikerne, musikken deres, helt fra de første platene, skal være tilgjengelig, slik at også kommende generasjoners lyttere kan følge den røde tråden i for eksempel Jan Garbareks utvikling fra «Afric Pepperbird» i 1970 og framover.

Dette er ekstremt viktig for meg, men det krever store ytelser fra alle som innser viktigheten av å opprettholde et historisk perspektiv. I økende grad fører medienes behandling av for eksempel bioteknologi og kommunikasjonsteknologi til at store, dyptgripende forandringer framstår som isolerte fenomener, og i et slikt klima er kultur det sterkeste virkemidlet for å opprettholde kommunikasjon og historie på et visst nivå. Og det blir bare viktigere og viktigere å delta i prosesser som kan gjøre kunst og kultur tilgjengelig.

ILDSJEL: Mannfred Eicher har spilt en uvurderlig rolle for den internasjonale spredningen av norsk jazz. I Molde ble han hedret og hyllet, og han er innstilt på å opprettholde ECMs kompromissløse profil i tråd med egne instinkter.