INVASJONEN: Amerikanske soldater ankommer Bagdad 9. april 2003. Forfatter og sosiolog Geir Angell Øygarden var i Bagdad som levende skjold mens bombene falt. Foto: Scanpix
INVASJONEN: Amerikanske soldater ankommer Bagdad 9. april 2003. Forfatter og sosiolog Geir Angell Øygarden var i Bagdad som levende skjold mens bombene falt. Foto: ScanpixVis mer

Føling i Bagdad

Geir Angell Øygarden presser altfor mye inn i sin bok om levende skjold i krigen i Irak.

Før den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 dro en liten gruppe fredsaktivister inn i landet for å være levende skjold. Målet var å stoppe krigen gjennom å sette seg selv i skuddlinjen. Aktivistene var en broket forsamling idealister, hippier, eksilirakere og et par reportere som reiste med buss fra London til Bagdad. Arrangementet var organisert av en gjeng amatører og ble ledet av den mytiske og selvopptatte amerikaneren Ken O'Keefe. Selvfølgelig oppsto intriger, konflikter og maktkamp underveis.

I Stockholm sitter den norske sosiologen Geir Angell Øygarden. Som mange andre bortskjemte og moteriktig livstrette mannlige akademikere av sin generasjon, prøver han å finne «det egentlige livet». Han får høre om de levende skjoldene og reiser til Budapest for å slutte seg til dem.

Øygarden er ingen idealist. Som han skriver: «Det var krigen som var viktig i denne sammenhengen, ikke saken.» Alt ligger til rette for en spennende historie.

Dessverre skjemmes «Bagdad Indigo» av at Øygarden skriver som en 20 år gammel fersk student i litteraturvitenskap. Hver eneste detalj på reisen blir beskrevet og hver beskrivelse pålesses en metafor. Ingen hendelse er for uviktig til å henge på en anekdote, ingen anekdote for ubetydelig for en refleksjon. Øygarden strør om seg med populærkulturelle og litterære referanser. Det går knapt en side uten at det trekkes linjer til forfattere som Bertolt Brecht, Henrik Ibsen eller Lev Tolstoj, men referansene framstår ofte som uttrykk for forfatterens forfengelighet, uten å gi teksten dybde.

Gjennom boka gjør Øygarden seg noen tanker om fredsbevegelsen, krig, menneskelige relasjoner og annet som faller han inn underveis. Noen refleksjoner bidrar til å heve teksten et par hakk, andre er overraskende banale. Øygarden koketterer med sin egen apati og naivisme, uten at det gjør apatien og naivismen mindre irriterende.

Til tross for disse innvendingene ligger det en svært interessant fortelling med et fargerikt persongalleri gjemt et sted for den som måtte ha tålmodighet til å komme seg gjennom bokas godt over tusen sider. «Bagdad Indigo» er gitt ut på Karl Ove Knausgårds forlag, og i likhet med Knausgårds egne bøker er dette et monsterverk. Visstnok har Knausgård redigert ned teksten fra 3000 sider. Hadde han kuttet 600 sider til, kunne «Bagdad Indigo» kanskje blitt ei bok verdt å lese.