GALLERI: Nasjonalmuseets to vakre bygninger må begge få lov til å være museumsbygninger, og ha sin klare identitet. Det kan best oppnås ved at den eldste kunsten stilles ut i den eldste bygningen, mens den nyeste kunsten får ha tilhold i den nyeste bygningen, skriver innsenderen. Her er dronning Sonja ved Oda Krohgs maleri «Ved Christianiafjorden» på Nasjonalgalleriet i 2016. Foto: NTB Scanpix
GALLERI: Nasjonalmuseets to vakre bygninger må begge få lov til å være museumsbygninger, og ha sin klare identitet. Det kan best oppnås ved at den eldste kunsten stilles ut i den eldste bygningen, mens den nyeste kunsten får ha tilhold i den nyeste bygningen, skriver innsenderen. Her er dronning Sonja ved Oda Krohgs maleri «Ved Christianiafjorden» på Nasjonalgalleriet i 2016. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Nasjonalgalleriet

Folk elsker det gamle huset

På Nasjonalgalleriet møter vi grunnfortellingen om Norge. Huset og kunsten er en enhet. Man roter ikke til en institusjon som dette.

Meninger

I Dagbladet 14. november forklarer kulturminister Trine Skei Grande at Nasjonalgalleriet skal bli «åpent og tilgjengelig for alle som vil besøke det». Utsagnet tydeliggjøres deretter med formulering: Nasjonalgalleriet skal være et «åpent hus». Så kommer presisering: det være «åpent og tilgjengelig for alle». Og til sist: «et åpent og levende hus for publikum». (Hvem ellers?)

Ulf Grønvold.
Ulf Grønvold. Vis mer

Kan budskapet være klart tenkt når de samme flosklene må gjentas og gjentas? Har ikke Nasjonalgalleriet alltid vært «åpent og tilgjengelig»? De fantastisk høye besøkstallene skulle tyde på det. La oss prøve å gjette hva de to ordene egentlig skal bety. Her er et forslag:

«Åpent» må bety at det skal være noe annet enn et gammeldags museum. Ministerens uttalelser om saken i Morgenbladet tyder på et visst ubehag med selve museumsbegrepet: «Jeg tror også det er viktig å ha arenaer der ikke alle som henger på veggen, er døde.» Er døde kunstnere det samme som død kunst? Både Oslo og andre norske byer har jo arenaer der nålevende kunstnere stiller ut sine arbeider. Men nå skal det være noe mer sexy, man skal «knekke ungdomskoden».

Ordet «tilgjengelig» betyr ikke bare at de deler av huset som tidligere ble brukt til magasiner, verksteder og kobberstikksamlingen nå blir publikumsarealer. Her er det også snakk om en ny holdning som manes fram med følgende nyskapende metafor: «Kunsten og kulturen skal strekke seg etter publikum».

«I Jeløya-erklæringen lovet vi å bevare Nasjonalgalleriet som kunstarena,» skriver kulturministeren. Men faktisk var Jeløya-erklæringen tydeligere enn som så: Nasjonalgalleriet skulle bevares som «kunstgalleri». «Kunstarena» er passe diffust, og tilhører kulturhus-verdenen. Det er ikke dette det folkelige engasjement for Nasjonalgalleriet har dreid seg om.

Folk elsker det gamle huset og den grunnfortellingen om Norge som de møter der. Huset og kunsten er en enhet. Man roter ikke til en institusjon som dette. Særlig ikke nå som Nasjonalmuseet vil disponere to vakre museumsbygninger hvor det skal stilles ut kunst. De må begge få lov til å være museumsbygninger, og de må ha hver sin klare identitet. Det kan best oppnås ved at den eldste kunsten stilles ut i den eldste bygningen, de er jevnaldrende, huset og kunsten, de kjenner hverandre godt, og at den nyeste kunsten har tilhold i den nyeste bygningen. Da får man to suksesser som begge vil få høye besøkstall og gi Nasjonalmuseet inntekter som sårt trengs.

Når Nasjonalgalleriet, om noen år er blitt ordentlig rehabilitert, bør derfor den eldste kunsten flytte tilbake dit. Det vil frigjøre plass for Canica og annen tilvekst på Vestbanen.

I mellomtiden skal ikke Nasjonalgalleriet gis et preg som undergraver dets posisjon i folks bevissthet. Bruk heller galleriet til en fyldigere presentasjon av museets samling.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.