Folk flest er ikke rasister

Men det virker som om partilederne tror det.

Kommentar

Det er på tide å ta debatten om debatten. Den polariserte debattformen på Facebook er i ferd med å krype inn over hele den offentlige samtalen. Nettdebatten gir et falsk bilde av virkeligheten, men har forandret den parlamentariske debatten og skremt vettet av ledelsen i de store partiene. Partiledere flest tror tilsynelatende at velgerne vil ha en strengest mulig politikk, selv om den gir inhumane utslag. Jeg tror ikke på det. Tallene tyder nemlig på at det er feil.

Fremskrittspartiet har langt på vei lyktes i å kapre velgere på å synliggjøre egen politikk ved å framstille alle andre ståsteder som en slags stående invitasjon til all verdens migranter. De andre partiene gjør alt de kan for å motbevise påstanden. Men ikke ved å påpeke det urimelige ved anklagen.

På Arbeiderpartiets landsmøte i vår hvisket liberale stemmer sin mening, mens de samtidig rødmende innrømmet at de trodde at en mer liberal linje i asylpolitikken var umulig og ville koste dem valget. De ville ikke ta til orde for noe som kunne oppfattes som en oppmykning, i frykt for å miste velgere til Frp. Arbeiderpartiet tapte som kjent likevel. Svært få av de tapte stemmene gikk til Frp. Seks ganger så mange gikk til SV. Det er altså større grunn til å anta at velgerne rømmer Ap i protest mot en streng asylpolitikk, enn det motsatte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er bred enighet om at en restriktiv asylpolitikk er riktig og nødvendig i dagens situasjon. De fleste av oss vil også at den skal være både human og rettferdig. Derfor vekker det bredt folkelig engasjement når vel integrerte asylsøkere fratas statsborgerskapet og utvises etter 17 år her og når barn oppvokst i Norge sendes til land der de aldri har vært. Et stort flertall mener at «oktoberbarna»bør få bli i Norge mens de får vurdert sakene sine på nytt. Men uansett hvor grensa settes, vil der være vanskelige dilemmaer knyttet til asylfeltet. De diskuteres best med inne-stemme. Nå beskrives asylsøkere som løgnere uten beskyttelsesbehov, ute etter å lure «oss». Ingen liker jo å bli lurt. Det er på tide å stille spørsmål ved hvem som lurer hvem.

Liberale standpunkt i asyldebatten karakteriseres ofte som naive og styrt av følelser. For eksempel skrev Dagbladet-spaltist Kjetil Rolness nylig om «oktoberbarna». Han anklaget dem som er kritiske til returpolitikken for å være «naive og faktasky», skrev at meningsmotstanderne overprøver fagekspertisen og at Arbeiderparti-veteraner har «latt seg bevege av tristessen.» Han mener altså blant andre tidligere utenriksminister og leder av Afghanistan-utvalget Bjørn Tore Godal og Kai Eide, som tidligere var FNs spesialutsending til Kabul.

Sylvi Listhaug har gjentatte ganger argumentert for innstramminger i asylpolitikken på uredelig vis. Til Stortinget i november skjøv hun UDI og Landinfo foran seg, ved å si at politikere ikke burde overstyre fagkompetansen som sier det er trygt å sende folk til Afghanistan. Så seint som dagen før forklarte UDI-direktør Frode Forfang i en kronikk at det ikke egentlig er situasjonsbeskrivelsen om Afghanistan det er særlig strid om, men om politikken: hvor terskelen skal ligge. UDI har selv bedt om å få vise større skjønn enn instruksen fra Justisdepartementet tillater. Forfang skrev at vi nå nærmer oss minstemålet for våre internasjonale forpliktelser.

Listhaug har tidligere påstått at enslige mindreårige i stor grad er «ankerbarn», sendt av familien for å søke gjenforening seinere. Påstanden er grundig tilbakevist, Statistisk sentralbyrå og UDI har vist at svært få barn, rundt fire prosent, får sin familie til Norge. Statsråden har påstått at «forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser». Forskerne hun bruker som sannhetsvitne har intervjuet ett barn som har reist mot sin vilje. Slik har faginstanser gang på gang tilbakevist påstander i debatten. Mange av argumentene som blir brukt gir rett og slett et feilaktig bilde av virkeligheten.

Når man gjentar noe ofte nok, fester det seg likevel. Asylsøkere som ikke får permanent opphold framstilles som grunnløse lykkejegere uten beskyttelsesbehov, sendt på flukt av grådige familier. Da blir det enklere å fortrenge at vi tvangsreturnerer hjem- og foreldreløse, fordrevne mennesker som kom alene til Norge som barn. Frp-toppene har gang på gang gjentatt påstanden om at Arbeiderpartiets vedtak under flyktningkrisen, om å ta imot 10 000 syrere over to år, var en direkte årsak til at det kom så mange flyktninger til Norge. Nå virker det som om Ap-ledelsen tror på det selv.

Hatet flyter fritt i sosiale medier. Men kommentarfeltene gjenspeiler ikke meningsmålinger gjort blant representative utvalg av befolkningen. De som roper høyest, representerer ikke flertallet. Selv om det noen ganger kan virke sånn på Facebook, er nordmenn flest rett og slett ikke rasister.