Velferdstjenestene skal stå klare til å hjelpe oss om vi blir skadet, om vi har barn som trenger barnehage, om et barn trenger hjelp fra barnevernet, om en eldre person trenger stell, tilsyn og pleie. Vi betaler vår skatt, og til gjengjeld skal vi i sårbare situasjoner eller livsfaser være trygge på at vi får vår rettighetsfestede hjelp. Dette har vi organisert gjennom fellesfinansierte velferdstjenester.
Her til lands er ikke disse tjenestene organisert etter markedsøkonomiske prinsipper. Det er noen fundamentale grunner til at dette ikke bør være organisert som et vanlig marked. Jeg som bruker betaler ikke direkte for tjenesten jeg får, det gjøres på mine vegne gjennom skatt. Jeg betaler skatt etter evne, og får velferdstjenester etter behov.
Ideen om at skattepengene vi bruker på barnehager, barnevern og sykehjem skal gå til felles velferd og ikke privat profitt, er solid forankret i befolkningen. Ideen om at kommersielle aktører skal kunne høste profitt fra fellesskapets velferdsbudsjetter, har fotfeste først og fremst i et smalt sjikt, bestående av velferdsprofitørene selv, lobbyistene de engasjerer for sin sak og det tynne sjiktet av toppolitikere som lobbyistene har møter med.
Debatten om «vinst i välfärden» seiler opp som en av de viktigste temaene foran det svenske valget i september. Der har velferdsprofitørene fått enormt innpass og henter ut overskudd i milliardklassen fra fellesskapets midler. I Sverige kan kommersielle selskaper etablere skoler, bli finansiert av det offentlige og samtidig hente ut så mye profitt som selskapet selv ønsker.
Sverige er det eneste landet i verden som åpner for dette, Chile gikk bort fra den frie profittuttaket fra kommersielle skolen for et par år siden.
Svenskene opplever konsekvensene av kommersialiseringen av velferden: overetablering av legesentre og helsetjenester i velstående strøk, og desto færre i mindre bemidlede bydeler, og absurde utslag som da en kommersiell fødeklinikk plutselig gikk konkurs, slik at Stockholm mistet 3500 fødeplasser. De ansatte har dårligere lønns- og arbeidsvilkår i kommersielle aktører innen eldreomsorgen. Og da har jeg ikke engang nevnt hvordan den svenske skolen har hatt et dramatisk kvalitetsfall på grunn av kommersialiseringen.
Etter krav fra SVs søsterparti, Vänsterpartiet, har mindretallsregjeringen, med Sosialdemokratene og De grønne, gjennomført en omfattende utredning, «Ordning och reda i välfärden», om hvordan man kan begrense profitten i velferden.
Da utredningens funn krystalliserte seg til forslag om profittbegrensninger innen skole, barnevern og eldreomsorg, ble de stemt ned av Høyres søsterparti Moderaterna og det høyreekstreme Sverigedemokraterna. Det står sterke kapitalinteresser bak de kommersielle velferdskonsernene, som selvsagt driver aktiv lobbyvirksomhet.
Likevel er det verdt å merke seg at det har skjedd en fundamental omveltning i svensk politikk i dette spørsmålet. At svenske sosialdemokrater går til valg med en politikk mot profitt i velferden, til tross for at de selv åpnet for disse kommersielle aktørene på begynnelsen av nittitallet, er oppsiktsvekkende. De forstår nå hvilket feiltrinn det var.
Eierne av Norlandia med 200 millioner hver i formue
Den norske skepsisen mot velferdsprofitører er ikke ny. Den har lenge vært utbredt hos velgere i KrF, Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV og Rødt, men også langt inn i regjeringspartienes stemmebaser.
Spørreundersøkelsen Ipsos gjorde våren 2016, viser at 78 prosent av de spurte, vil begrense kommersielle selskapers mulighet til å hente privat profitt fra barnehager, barnevern, skole, sykehus og eldreomsorg. Bare 11 prosent av de spurte sier seg enige i at «de kommersielle aktørene bør selv bestemme hvor mye profitt de henter ut». Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og LO er blant organisasjonene som er klare stemmer mot kommersialiseringen av velferden vår.
Den folkelige oppslutningen om offentlige og ideelle aktører innenfor velferdstjenestene bunner i sunn fornuft. Velferdstjenestene er ikke det samme som ordinært næringsliv. De kommersielle aktørene innen velferdstjenestene skaper ikke nye arbeidsplasser. Det forstår folk. Kommersielle aktører innen velferden leverer tjenester som er rettighetsfestede og skattefinansierte.
Folk flest er ikke naive overfor velferdsprofitørene. Folk skjønner at dersom man først og fremst er ute etter å drive business, så er det fare for at viktige hensyn kommer i andre rekke. Man kan tjene mer penger på å ha færre ansatte på jobb.
Folk vet at når ledelsen er mest opptatt av kortsiktig profitt, kan det føre til at de ansatte ikke alltid får muligheten til å gjøre en så god jobb som de gjerne skulle gjort. Når vi ser hvor mange skattemillioner som forsvinner til utenlandseide investeringsfond registrert i skatteparadis og luksusleiligheter, tilsier all sunn fornuft at det er grunn til å være kritisk.
Som samfunn kan vi aldri lage et system hvor alt er perfekt. Dette er tjenester som er utført av mennesker som kan feile. Men vi kan velge å organisere tjenestene slik at vi til enhver tid vet at det er gode og trygge tjenester som er den fremste drivkraften for institusjonene. Og når profittmotivet gjør at eierne prøver å styre virksomheten slik at det blir mest mulig profitt, er det en større fare for at jakten på den økonomiske gevinsten blir styrende.
Sannsynligheten øker for at kommersialiseringen og profittjaget i ytterste konsekvens får fatale utfall. Det er en risiko flertallet i befolkningen ikke er villig til å ta.
