Velferdstjenestene skal stå klare til å hjelpe oss om vi blir skadet, om vi har barn som trenger barnehage, om et barn trenger hjelp fra barnevernet, om en eldre person trenger stell, tilsyn og pleie. Vi betaler vår skatt, og til gjengjeld skal vi i sårbare situasjoner eller livsfaser være trygge på at vi får vår rettighetsfestede hjelp. Dette har vi organisert gjennom fellesfinansierte velferdstjenester.

Her til lands er ikke disse tjenestene organisert etter markedsøkonomiske prinsipper. Det er noen fundamentale grunner til at dette ikke bør være organisert som et vanlig marked. Jeg som bruker betaler ikke direkte for tjenesten jeg får, det gjøres på mine vegne gjennom skatt. Jeg betaler skatt etter evne, og får velferdstjenester etter behov.

Ideen om at skattepengene vi bruker på barnehager, barnevern og sykehjem skal gå til felles velferd og ikke privat profitt, er solid forankret i befolkningen. Ideen om at kommersielle aktører skal kunne høste profitt fra fellesskapets velferdsbudsjetter, har fotfeste først og fremst i et smalt sjikt, bestående av velferdsprofitørene selv, lobbyistene de engasjerer for sin sak og det tynne sjiktet av toppolitikere som lobbyistene har møter med.