Tegning: Ida Neverdahl
Tegning: Ida NeverdahlVis mer

Debatt: Klima

Folk flest kommer ikke til å forandre seg til det grønnere

Hva har Donald Trump og norsk næringsliv til felles? 

Meninger

Siden sist søndag har millioner av mennesker verden rundt benket seg ned for å bevitne Leonardo Dicaprio innta barrikadene for jordens klima. Han sprer det eksakt samme budskapet som Al Gore gjorde for et tiår tilbake, riktignok med en litt mer pessimistisk fremtoning.

MASTERSTUDENT: Mathias Juell Johnsen.
MASTERSTUDENT: Mathias Juell Johnsen. Vis mer

Samtidig er en klimafornekter presidentkandidat i verdens største økonomi. I India sitter 300 millioner mennesker og venter på kullkraft i stikkontakten. I Marokko gnir de seg i hendene over at de sitter på den siste store fosfatgruven, som hele verden snart vil være avhengig av for å kunne dyrke mat. I økosystemet, både til lands og til havs, kollapser artsmangfoldet.

Her hjemme har et samlet næringsliv brukt over ett år på å utarbeide rapporten «Grønn konkurransekraft». Det de har funnet ut, er at dersom de skal bli mer klimavennlige, må staten betale for det. Det er i grunnen bare å la det synke inn: togradersmålet er en saga blott, og regningen havner på vårt bord – et bord der melken allerede er betalt på kreditt.

MASTERSTUDENT: Petter Lindheim Reinem.
MASTERSTUDENT: Petter Lindheim Reinem. Vis mer

Klimaet har i takt med at den menneskelige sivilisasjonens ekspansjon, vært ekstraordinært stabilt. Et underlig sammentreff. Det later til å være slutt. Det er i alle fall 97 prosent av verdens klimaforskere enige om. En nesten like stor andel av verdens økonomer er enige om hva som burde gjøres med det. Det er en, tilsynelatende, enkel løsning. Sett en pris på karbon! Skatten er styrt av mengden karbondioksid som slippes ut i forbindelse med produksjon, transport og konsum av et produkt, og er anvendt av alle. En slik løsning var likevel ikke en del av Paris-avtalen, som nå trer i kraft.

Det er nemlig ikke lett. Verden er kompleks. Vi blir ikke enige om en felles karbonskatt. Da blir det vanskelig å stå alene i å innføre en skatteordning, uten å miste konkurranseevnen med det store utland. Andre nasjoner kommer til å sluntre unna. Derfor diskuterer vi karbontoll på grensen, nullsumskatter og skattelette for eksporterende næringer. Alle er tilsynelatende greie løsninger, men vi kommer ingen vei med det, heller.

Vi blir sittende igjen med et sammensurium av mindre effektive tiltak, som kanskje hadde gode intensjoner, men som likevel er dårlige kompromiss. Alle har to ting til felles, de setter prisen på å forurense for lavt og har såkalte «rebound effects». Så utslippene fortsetter å øke. De har sunket i noen vesteuropeiske land de siste årene, sier du? Feil, sier vi. Du må nemlig ikke glemme at Norge lekker karbon.

I takt med at utslippsstandarder og kostnadsnivå her hjemme øker, flytter utslippsintensiv industri utenlands og forurenser enda mer der. Som regel flytter de til lavkostland, slik at produktene blir billigere – og vi kjøper mer. Mye mer, ifølge våre resultater for 2012, som tilsier at den største andelen utslipp fra en norsk konsument skjer i Kina. Derfor vil også mange økonomer mene at våre utslipp fortsatt øker.

Vi både eksporterer og importerer utslipp i bulk. Og mens vi kunne ilegge fabrikken her hjemme en karbonskatt, kan vi ikke ilegge fabrikken i Kina det. Resultatet er at de totale globale utslippene øker. Og tro det eller ei, kummerlige arbeidsvilkår til tross, så tjener også en fabrikkarbeider i et lavkostland mer enn hen ville gjort på gata. De får med andre ord også mer penger, og dermed sårt tiltrengt kjøpekraft. Resten av regnestykket kan du legge sammen selv.

Vi har vært på forbruksfylla. Det hjelper ikke å skylde på «Big Oil» og «The Man». Førstnevnte har for øvrig lenge vært for en karbonskatt. Det er vi som har puttet pengene og stemmene våre der vi har gjort. Nå følger resten av verden etter. Vi har med andre ord ingenting vi skulle sagt. Verken solcellepaneler eller gigafabrikker i Nevada kommer til å hindre inderne i å skuffe opp kull for så å kaste det inn i forbrenningsovnen. «Lille Norge kan ikke redde verden!» er en frase vi har sett mange ganger i kommentarfeltene til saker som omhandler innstrammede klima- og miljøtiltak. Selvfølgelig kan vi ikke det. Men dersom vi ikke går fram med et bedre eksempel enn det vi har gjort, kommer vi ikke til å ha noe vi skulle ha sagt i framtida heller. Dersom gulfstrømmen svikter, og vinteren kommer for godt, hadde det vært greit om det ikke var tilfellet. For la det være klart, vi vet virkelig ikke akkurat hva som kommer til å skje. Den beste gjetningen er at det ligger an til å bli tørke der det allerede er tørt, mangel på livsviktige ressurser og kaldt i Nord-Europa. Framtida er usikker, men lite tyder på at den blir bedre.

Norge er for øyeblikket et lite, trygt land. Vi har god råd. Vi har vannkraft. Hvis ikke vi kan kutte våre utslipp, hvem kan da? En familie på ti, som er avhengig av stadig mer upålitelige værmønstre for at avlingen skal vokse, som opp igjennom årtusenskiftet har varmet maten sin med tørket avføring?

Dette endelige forslaget er kanskje et antiklimaks. For i takt med at endringene har begynt å bli store, og den kommende stormen er uunngåelig, skal vi be folk om å starte i det små. Kall det gjerne resignasjon. Det er ganske tydelig for oss at folk flest ikke kommer til å forandre seg til det grønnere.

Men dersom du ikke gjør det, kan du heller ikke forvente at andre gjør det. Og det er i din interesse at andre slutter å kjøpe ting de ikke trenger, legger om til et vegetarisk kosthold og stemmer på politikere som tør å tenke lenger enn veksttallene for økonomien.

Klimatoget har gått. Det ventet ikke på signalfeil og streik. Og det har en urovekkende retning. Hva Trump og norsk næringsliv har til felles? De kommer ikke til å hjelpe deg. Det må du gjøre selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook