Folk flest

Debatten rundt Frps vekst har i stor grad vært et oppgjør med venstresidens voksende avstand fra arbeiderklassen. I «Frp-koden» trer Magnus Marsdal, en av venstresidens intellektuelle, ut av sin tilværelse i Oslos kontorlandskap og finner den norske arbeiderklassen på amcar-treff. Arbeiderklassen personifiseres gjennom Hans Erling Willersrud, som kler seg i Harley Davidson t-skjorte, er biloppretter og stemmer Frp. Marsdal latterliggjør den høytlønnede «skrive- og meneeliten» som vet fint lite om hva «arbeideren» eller «folk flest» står for. Boken kan leses som et eksempel på en nærmest rituell selvransakelse hos venstresiden, som finner seg selv skyldig i elitisme og avstand fra historiens egentlige subjekt: arbeiderklassen. Selvransakelsen bygger på to myter som får stå relativt uimotsagt: mytene om Arbeideren og Kultureliten.

Den mytiske «Arbeideren» er en arketypisk figur som i virkeligheten er et relativt sjeldent vesen. Selvsagt arbeides det, men arbeid utføres av en bredt sammensatt og mangfoldig gruppe. «Arbeideren» er velkjent: frem til ganske nylig har han jobbet i industrien, med hjelm og kjeledress. Han har vært fagorganisert og stemt Arbeiderpartiet eller partier lengre til venstre. Den tradisjonelle Arbeideren forsvant med avindustrialiseringen, men i dag er han i ferd med å gjenoppstå i ny drakt. Den nye Arbeideren spiser Grandiosa, reiser på campingferie, kjøper billig sprit på Svinesund og stemmer Frp. Når arbeidere flest ikke identifiserer seg med ham (det er fortsatt en mann) kan man spørre om venstresiden egentlig er tjent med å definere Arbeideren så smalt.

Man er i ferd med å gå i en gammel felle. Marsdals Arbeider representerer i liten grad polske snekkere eller innvandrede butikkmedarbeidere. Arbeidere er en så kulturelt flerfoldig gruppe at den ikke lar seg representere av slike arketyper. Venstresiden lite tjent med å underbygge denne myten. Det arbeides av vaskehjelper, lærere, byråkrater, bartendere, telefonselgere, postbud, webdesignere og mange andre. Det er for eksempel vanskelig for en underklasse av etniske minoriteter å finne sin plass i denne nye konstruksjonen av Arbeideren. Disse gruppene må inkluderes i den nye arbeiderklassen.

En fungerende representasjon av de som utfører arbeid i Norge i dag, bør være langt mer fleksibel, hvis venstresiden vil ha bartendere og polske snekkere med seg i kampen for å utjevne klasseskiller. I stedet for å basere konstruksjonen av arbeiderklassen på alle som utfører arbeid, skapes det en arketypisk Arbeider-figur så langt unna deler av venstresidens base i høyere utdanning og urban kultur som overhodet mulig. Dermed er det lett å angripe venstresiden for «elitisme» nettopp fordi den er langt unna denne figuren kulturelt sett. Frp har bevisst konstruert et skille mellom «folk flest» og «kultureliten», og skillet forsterkes av venstresidens egen konstruksjon av Arbeideren.

Det er åpenbart store kulturelle forskjeller mellom skrive- og mene-eliten i Oslo og amcar-folket. Men i hvor stor grad er disse forskjellene hierarkiske? Tanken om de umiddelbart hierarkiske forholdene i disse forskjellene kan spores til skillet mellom høykultur og lavkultur. Såkalt høykultur kommer fra kulturelle symbol og kulturelle preferanser historisk knyttet til overklassen og har dermed en sammenheng med klasse. I Bourdieusk ånd skilles det mellom mye og lite kulturell og økonomisk kapital, og dette tolkes ofte relativt ukritisk dit hen at kulturell kapital kan byttes mot økonomisk kapital. Bourdieu mente nok ikke at det er så enkelt, men i statistiske diagrammer av typen som Marsdal bruker settes boken og dollarseddelen opp mot hverandre som symboler for to likeverdige størrelser – henholdsvis kulturell og økonomisk kapital. Med høy kulturell kapital havner man like langt oppe i diagrammet som en med høy økonomisk kapital.

Riktignok påpeker Marsdal ofte at det er pengemakten som rår i samfunnet. Men en slik grafisk fremstilling skaper en mytologisering av Kultureliten, et inntrykk av at gruppen med «høy» kulturell kapital, på lik linje med den økonomiske eliten, står over folk flest i samfunnshierarkiet. Man aksepterer langt på vei skillet mellom høykultur og lavkultur. Men det er en vesentlig forskjell mellom boken og dollarseddelen som lett skjules av denne typen fremstillinger. Forskjellen mellom disse typene kapital er at kulturell kapital er en diffus form for «kapital», som i de aller fleste tilfeller ikke umiddelbart kan omsettes i økonomisk kapital eller reell makt i samfunnet. Man stiger ikke nødvendigvis oppover i noe samfunnshierarki ved å lese Kafka.

Skal man ha dårlig samvittighet fordi man holder seg unna amcar-treff? Høyresiden vil ha det til at det er Kultureliten og Arbeideren som utgjør den dominerende klassemotsetningen i dagens samfunn. Kultureliten på venstresiden har hovedsakelig blitt definert ut fra sine høykulturelle preferanser, og i mindre grad ut fra makten den utøver. For med det rette å kunne kalle en gruppe «elite», må det påvises at gruppen er i posisjon til å tilegne seg en urettmessig del av fellesskapets ressurser, for eksempel gjennom tilgang på formelle maktposisjoner, definisjonsmakt i media eller muligheter til å distribuere ressurser for å påvirke beslutningsprosesser. Det er vanskelig å komme utenom at det finnes grupper av journalister, mediefolk og andre som har stor tilgang til definisjonsmakt i det offentlige ordskiftet, og mange vil karakterisere disse som «Kultureliten». Men det er tilgang på posisjoner og spalteplass som gjør at denne makten kan utøves, ikke høykulturelle preferanser i seg selv. Hvis man gikk maktens mekanismer i sømmene, ville den økonomiske eliten neppe sluppet unna like lett. Nettopp det at Kultureliten blir stående i den offentlige bevissthet som selve problemet for demokratiet er et tegn på dette.

•Denne artikkelen er en forkortet versjon av en tekst fra tidsskriftet Replikk #24