Folk har begynt å banke på

Stramme og dystre noveller.

BOK: Bjarte Breiteig er en sikker novellesnekker. I sin tredje samling, med den foruroligende tittelen «Folk har begynt å banke på», bruker han tilbakeholdelsen og det usagte som strukturerende krefter. Dermed tar det ofte litt tid før leseren forstår hva det dreier seg om. Men novellene er ikke gåtefulle på grensen til det uforståelige. De er derimot effektiv og tidvis besnærende fortellerkunst. Svakheten er at all destruktiviteten og dysterheten som formidles fører samlingen inn i et litt monotont leie.

Ubehag

Breiteigs noveller framkaller nysgjerrighet og ubehag. De tematiserer utøvelse av makt, i spennet fra avvisning og psykisk dukking, til overgrep og sadisme. I relasjonene som skildres er maktfordelingen skjev. Den sterkeres avsky for den svakere part, utnyttelsen og overskridelsene, skildres i et presist språk som godt formidler kulden. Likevel er det ikke overtrampene i seg selv, men personenes stilltiende akseptering av dem, som er sterkest kost. I én scene skildres det slik, idet en kvinne betrakter ektemannen da han tror seg usett. Han holder katten Tim etter nakkeskinnet:

«Litt etter litt begynte han å svinge katten fram og tilbake, som om han skulle til å kaste den, men han kastet ikke, fortsatte bare å pendle, mens han stirret like mot meg. Jeg gikk stille tilbake på soverommet. Jeg krøp inn under dyna og lukket øynene, men inne i meg fortsatte pendlingen, og jeg så Tims stive bein og oppsperrede, forundrede øyne.»

Dyster

Alle de sju novellene i samlingen er relativt mørke. Det er få lysninger i landskapet som tegnes. Riktignok åpner avslutningsnovellen for frelse (av en syk mann), men også troen som redning har en sterk bismak: _8Se på meg, vær så snill, se på meg_8, ber konen inni seg da ektemannen mentalt forsvinner for henne, inn i predikantens messing.

Sjøl om novellene gjør inntrykk, er det ikke like klart hva Breiteig vil formidle med en så kompakt dysterhet. Som leser savner man flere nyanser i anskuelsene. Men forfatteren arbeider tydeligvis bevisst mot det som ryster. Han mener litteraturen er/skal være «en tung, mørk tordensky på leserens falske blåhimmel av vanetenkning og selvkonstruert trygghet.» (Dagbladet 2000). Dette er jo godt sagt. Og bortsett fra det noe ensartede uttrykket denne insisteringen skaper i årets bok, er det også mye bra her. Novellene er reinskårne, ladete og stramme, og har situasjoner som er godt sett og godt grepet.