Folk og elite

Det er fullstendig feilslått, og uttrykk for misforstått anti-rasisme, å la være å intervjue eller trykke innlegg av folk en ikke liker.

MINORITETSFORSKER Randi Gressgård (Dagbladet, 2. juli) har fått det for seg at Klassekampen, i stedet for å være venstresidas avis, har lagt seg tett opp til den reaksjonære høyresida. Hun begrunner dette blant annet med at Ole Jørgen Anfindsen fra nettstedet HonestThinking har hatt «fri adgang» til Klassekampens spalter for å spre «innvandringsfiendtlig skremselspropaganda». Dette er en åpenbart uredelig framstilling, ettersom Gressgård «glemmer» å fortelle Dagbladets lesere at Anfindsens innlegg (om at det kan bli muslimsk flertall i Norge før 2050) har vært en del av en større debatt i Klassekampens spalter, der det vitterlig ikke har skortet på andre syn. Blant hans argeste kritikere har vært Helge Brunborg og Lars Østby fra Statistisk sentralbyrå, som på en - etter mitt syn - ganske overbevisende måte har vist at man ikke kan regne slik Anfindsen gjør. Dermed koker Gressgårds poeng ned til det banale: Anfindsens standpunkter burde ikke ha stått på trykk. Det er mulig dette føles moralsk riktig for Gressgård, men det blir ikke mer fornuftig av den grunn.Vi i Klassekampen er av den oppfatning at det spesielt i den betente innvandringsdebatten er nødvendig med en åpen diskusjon der alle synspunkter kommer på bordet. Det er fullstendig feilslått, og uttrykk for misforstått anti-rasisme, å la være å intervjue eller trykke innlegg av folk en ikke liker. Den ene dagen er det Anfindsen som blir kalt rasist, den neste er det Karita Bekkemellem Orheim. Innvandringsspørsmål kan bli eksplosivt farlige og Theo van Gogh-drapet i Nederland var kanskje bare en liten forsmak på hva som kan komme. Derfor har vi mer enn noen sinne behov for å diskutere hvordan vi skal skape en fornuftig og inkluderende minoritetspolitikk med bred folkelig oppslutning. Det holder ikke lenger å leke seg med abstrakte kategorier.

DEN UTBREDTE frykten for sosial dumping i fagbevegelsen handler for eksempel ikke primært om fremmedfiendtlighet, men om en berettiget uro for egen framtid, helt på linje med det Randi Gressgård ville følt hvis hun var i ferd med å miste jobben på universitet (og det eneste alternativet hun så for seg var arbeidsløshet og sosialtrygd for resten av livet). Akkurat som det ikke er noe poeng i å skjelle ut Gressgård for hennes sosiale posisjon og begrensete post-strukturalistiske perspektiv (slik det for eksempel kommer til uttrykk i hennes siste bidrag i tidsskriftet «Kvinneforskning»: «Muslimen med slør, anorektikeren og den transseksuelle: Hva har de til felles?»), løser man noe som helst med å støte arbeidere i Norge ut i en fremmedfiendtlig posisjon.Det er i det hele tatt merkelig at Gressgård, som vel regner seg som en venstreradikaler (hun bruker i hvert fall «høyre» og «reaksjonær» som negative termer), velger å identifisere seg så fullstendig med den «kosmopolitiske eliten», som nå driver gjennom det byråkratiske og nyliberale EU-prosjektet i Europa. Slik hun beskriver det i sitt innlegg, har det sammenheng med hennes blanke avvisning av nasjonalstaten som en reelt eksisterende ramme for folkelig innflytelse og demokrati. Men uansett om Gressgård liker det eller ikke, vil nasjonalstatene fortsatt eksistere i svært lang tid, og de vil også i noen tilfeller fungere som viktige arenaer i kampen mot den nyliberalistiske offensiven (Brasil og Venezuela!).

HVIS DEN politiske eliten, som tross alt er noe annet enn den økonomiske, velger å se bort fra dette, kan den europeiske utviklingen bli virkelig farlig. Bernard Cassen, en av stifterne av franske Attac, siterer i siste nummer av franske Le Monde diplomatique tidligere utenriksminister i Lionel Jospins regjering, Hubert Védrine, som etter det franske nei-flertallet uttalte: «Det som forgiftet hele debatten var at man på død og liv skulle latterliggjøre alle alminnelige patriotiske følelser; karikere enhver bekymring for utvidelsen [av EU], selv når den var legitim og ikke hadde med fremmedfiendtlighet å gjøre; mistenkeliggjøre ethvert helt naturlig ønske om å beholde en viss suverenitet over sin skjebne og identitet i forbindelse med globaliseringen; samt foraktfullt avfeie all kritikk. Det var alt dette, i tillegg til sosial utrygghet, usikkerhet knyttet til identitet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter, som stengte alle dører og tvang franskmennene til å banke så hardt». Randi Gressgårds karakteristikk av Klassekampen som reaksjonær og høyreorientert fordi vi støtter den brede bevegelsen mot den nye EU-grunnloven på kontinentet, føyer seg inn i dette mønsteret: Får man det ikke som man vil, anklager man gud og hvermann for å være tilbakestående og fremmedfiendtlige.

MITT RÅD til Randi Gressgård er å kutte ut merkelappklistringen og heller bruke tid på den konkrete - og vanskelige - diskusjonen om hvordan vi skal forholde oss til den nyliberale globaliseringen og «den reelt eksisterende» nasjonalstaten, samtidig som vi bidrar konkret, fornuftig og konstruktivt til debatten om integrering, likeverd og kulturell identitet. I en bok utgitt i forbindelse med kunstutstillingen «Populisme», som for tida vises i Oslo, viser den belgiske gramscianeren Chantal Mouffe hvor forfeilet merkelapputdelingen er. Hun mener for eksempel at hovedårsaken til høyrepopulismens vekst, både i Frankrike med Le Pen og Østerrike med Haider, ikke skyldtes at folk i disse landene var grunnleggende reaksjonære, men at de store partiene, som tidligere representerte høyre- og venstresida, graviterte mot hverandre, slik at det ble umulig for velgerne å se forskjell på dem. I en slik situasjon er det ikke noe stort mysterium at folk lytter til politikere som sier at det finnes alternativer, og som sier de ønsker å gi makten tilbake til folket.