Folk på flukt

Betimelig flyktningroman med litt for mange og gjenkjenne lige historier og stemmer.

BOK: Eli Sol Vallersnes har en sikker og insisterende litterær stemme. Hun mottok Aschehougs debutantpris for «Høstreise» (2000).

I sin fjerde roman tar hun opp en høyst aktuell tematikk: Den tunge flyktningtilværelsen.

Tre flyktninger

«Vi skal bare ut og reise» handler om tre kvinner. Hanna lister seg en Oslo-natt ut med sine to små barn. Hun setter seg på toget, og drar sørover. Vi forstår snart at hun flykter fra en voldelig eksmann. Sara er fra Marokko. Hun ble tvangsgiftet, fikk datteren Salma, og kom som båtflyktning til Sør-Spania ved hjelp av en sterk og selvstendig tante.

Umenneskelig pris

Prisen Sara betalte var umenneskelig høy. Den lille datteren druknet på overfarten. Endelig er det July, som er illegal innvandrer fra Nigeria. Hun og datteren venter på redningsmannen John som også er på flukt. De tre kvinnene deler leilighet i Barcelona.

Vag og klisjèjaktig

Det er mange hjerteskjærende enkelthistorier i denne boka, selv om de nok er litt for gjenkjennelige. Spesielt gjør Saras fortelling inntrykk, tilbakeblikkene til barndommen, flukten og den frosne sorgen over datteren.

Også Julys tilværelse som alenemor og hundset illegal hushjelp hos den krevende Sênora Casal er godt laget. Hannas fortelling, derimot, blir såpass vag og samtidig klisjéaktig at den er vanskelig å gripe.

Krevende

Vallersnes bruker klare korte setninger og gode bilder, som i denne boka riktignok kan bikke over i det litt sentimentale. Fortellerperspektivet er særdeles krevende. Sara har en jeg-stemme i fortellingen, samtidig som hun skildrer seg selv utenfra. Det er også en allvitende forfatter her, som følger de to andre kvinnenes forhistorie. Vi får kapittelvis innsikt i Johns flukt, og i Carlos som finner Saras døde lille datter på stranda. Samt – aller minst vellykket – Hannas eksmann som arbeider som politi, og hennes foreldre som holder barna i skjul for ham.

Frustrerende

Romaner skal ikke nødvendigvis være lett tilgjengelige. Men de må kunne forsvare en krevende leserinnsats. Det gjør ikke Vallersnes i denne boka.

Her blir det for mange personer å forholde seg til, og fortellerperspektivet framstår som unødvendig og til dels frustrerende komplisert. Det er synd, for det er et høyst betimelig tema.