UNDRING: Hvordan reagerer vi på rasistisk utskjelling på T-banen?
UNDRING: Hvordan reagerer vi på rasistisk utskjelling på T-banen? Vis mer

«Folk som deg» er terrorister

Hva gjør det med deg å møte sånne enkelthendelser? Hva om de er en del av noe mer?

Meninger

Hva gjør du hvis du sitter på T-banen, sliten etter jobb, og plutselig må høre om hvordan «folk som deg» er terrorister? Jeg later vanligvis som ingenting, men det hender jeg drar ut en ørepropp for å lytte til tiraden.

Noen ganger smiler jeg forsiktig til andre passasjerer i håp om å finne kameratskap i stillheten.

Det er alltid ubehagelig å bli pekt ut av en fremmed blant fremmede, men stort sett rister jeg bare på hodet av folk som lirer av seg «jævla muslimer» eller «jævla innvandrere» i Oslos kollektivtransport. De framstår ikke helt gode, disse menneskene. Noen virker psykisk ustabile, mens andre er åpenbart rusa.

Forrige helg filmet en ung norsk-somalisk kvinne et slikt opptrinn fra T-banen. Til forskjell fra meg konfronterte hun den fremmede damen. Et mobilopptak av scenen havnet på Facebook der den delt hyppig.

Reaksjonene har vært tredelte. En gruppe applauderer den unge kvinnens mot, en annen gruppe hevder at det å dele filmen uten tydelig samtykke bryter med personvernet, mens en tredje gruppe mener at det er uforsvarlig å filme en beruset person.

Opptrinnet fra T-banen minnet meg om videosnutten av damen som skjelte ut og slo en muslimsk kvinne i sommer. Kritikken, da som nå, gikk på at det er galt å distribuere lyd og bilde av en person som framstår som utilregnelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er ikke skikket til å kommentere det juridiske aspektet ved disse situasjonene. Kanskje burde ikke filmene blitt delt offentlig, kanskje burde det ikke vært filming i utgangspunktet?

Det slår meg likevel at både jussen og psyken fungerer som lynavledere for den egentlige problemstillingen:

Forteller disse t-baneepisodene noe om hverdagen til norske muslimer?

På én måte er svaret et åpenbart nei. En norsk muslims hverdag er ikke nevneverdig forskjellig fra hverdagen til en norsk ikke-muslim. Det er oppturer og nedturer, hverdagsmas og hverdagsfjas, hyggelige naboer og gretne sjefer.

Det er verken hensiktsmessig eller særlig realistisk å framstille det norske majoritetssamfunnet som et muslimfiendtlig samfunn. Derfor er disse fremmede som peker ut muslimer og brunpigmenterte nordmenn på busser og T-baner unntaket.

Samtidig er det like åpenbart at de i hovedsak unge muslimene som forteller om, filmer og ivrig deler slike opptrinn, føler seg truffet. Der og da, i T-banevogna eller i bussen, symboliserer den krakilske damen og den fulle mannen det mange opplever som et generelt, negativt syn på muslimer. Ikke bare i Norge, men over hele Vesten.

En tordentale fra en medpassasjer blir satt i sammenheng med en amerikansk presidentkandidat som ønsker å utstede egne identifikasjonskort for muslimer, uprovoserte angrep på muslimer i London og mistenkeliggjøring av brune mennesker i vårt naboland.

Bekymringen til dem som filmer og deler bør ikke avfeies, og i hvert fall ikke feies under et teppe av utilregnelighet og juss. For er det noe som definerer den norske gjennomsnittsmuslimens hverdag i Norge, så er det en tiltakende usikkerhet om egen plass og verdi i samfunnet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook